UNHCR-team i Porto Empedocle
UNHCR-team i Porto Empedocle venter på menneskene som ankommer handelsskipet Vos Triton. Foto: ©UNHCR

Ute på det forblåste dekket til forsyningsskipet VOS Triton står 77 mennesker i ring samlet til en stille markering rundt et dødt menneske. Det oransje skipet med flagg fra Gibraltar har bare noen timer tidligere reddet menneskene fra å drukne, men sammen med de 77 som ble trukket opp i live måtte en død kropp løftes om bord.

Denne ene som her ute på dekk fikk noe som kan ligne en verdig minnestund, var likevel den heldige. I timene før Triton ankom stedet der båten med om lag 120 mennesker var i ferd med å synke, hadde allerede 41 mennesker fra det samme reisefølget druknet og var på vei mot havets bunn. De kommer aldri til å bli hentet opp, men noen av dem har allerede skylt i land på strender og klipper langs Middelhavet, og de har allerede blitt en del av statistikken på de mellom tre og fem menneskene om dagen som så langt i år drukner ved våre yttergrenser. 

De 77 menneskene som lørdag 20. februar ble reddet inn til Porto Empedocle av handelsskipet VOS Triton, ga nøyaktige vitnesbyrd til den katastrofen som utspilte seg ute på havet. 

120 mennesker forlot Libya torsdag 18. februar i en gummibåt. Om bord i båten var seks kvinner, én av dem gravid, og fire barn. Etter 15 timer på havet begynte båten å ta inn vann, og menneskene om bord tryglet etter hjelp. I løpet av de første timene druknet 6 mennesker som falt i vannet, to andre druknet mens de forsøkte å svømme ut til en båt de så i det fjerne. Tre timer etter kom VOS Triton til stedet, men redningsoperasjonen var vanskelig, og mennesker druknet mens mannskapet forsøkte å redde dem. Kun ett lik ble plukket opp av vannet. Blant de druknede i dette forliset er tre barn og fire kvinner, den ene kvinnen etterlater seg et nyfødt barn som er tatt i land på Lampedusa

Denne historien er på ingen måte unik. Hver eneste dag meldes det om båter som er i ferd med å synke med menn, kvinner og barn om bord, og så godt som alle de som blir reddet, forteller at de har sett store handelsskip kjøre forbi. Handelsskip melder nå om at det tar så lang tid fra de plukker opp mennesker på flukt til de får sette dem i land et sted, at de ikke kan ta sjansen på varer som blir forsinket, fisk som råtner og millioner i tap. 

Et eksempel er handelsskipet Maersk Etienne som i august 2020 reddet 27 mennesker i maltesisk farvann. Dette ble begynnelsen på den lengste diskusjonen om ilandsetting av mennesker i EUs maritime historie. I seks uker lå Etienne ute på Middelhavet uten å bli tildelt noen havn. Til tross for at dette er noe handelsflåter helst ikke snakker om, har nettopp dette vært en utfordring i over tjue år. Sjøfolk jeg har intervjuet, melder om en blanding av sorg og skam, men sier de ikke har noen løsning på utfordringen så lenge EUs stater krangler om hvem som skal ta imot menneskene hver gang et skip redder noen. Det direkte resultatet er at handelsskip i all hovedsak ikke redder mennesker i havsnød. 

§135 i Lov om sjøfart (Sjøloven) lyder som følger:

I den utstrekning det kan skje uten særlig fare for skipet eller dets ombordværende, plikter skipsføreren å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs. I havsnød etter første punktum regnes også enhver person som har søkt tilflukt ved kysten og ikke kan nås av annen redningstjeneste enn etter den internasjonale konvensjon 27. apr 1979 om ettersøkning og redning til sjøs. Skipsføreren skal behandle personer som er tatt om bord etter første og annet punktum, med verdighet og omsorg, innenfor de rammer som skipets muligheter og begrensninger setter. [i]

Plikten til å hjelpe mennesker i havsnød er nedfelt i internasjonal lov. Den viktigste heter SOLAS-konvensjonen (Safety of Life at Sea), men den gamle loven om å redde folk på havet inneholder en stor mangel. Loven definerer ikke hva som er havsnød, og den definerer ikke hva som er en trygg havn. Den er til og med uklar når det gjelder hvem som bærer ansvaret også etter at mennesker har druknet, noe som innebærer at handelsskip har seilt rundt i Middelhavet med lik om bord, uten fryserom og uten å få legge til noe sted.

EUs villede politikk

Ute på dekket til et forsyningsskip er ikke noe verdig sted å holde en begravelse. Medlemsstatene i EU burde kunne enes om dette, likevel er dette et makabert symbol på EUs motbydelige flyktning- og migrasjonspolitikk. En villet politikk som får foregå uten at en eneste av oss stiller spørsmål ved hva våre skattepenger egentlig går til, og hvilke grove humanitære overgrep Norge er med på å støtte. Det er også skremmende stille fra norske medier med tanke på at det hver eneste dag meldes om mennesker som drukner på flukt rett utenfor våre ferieparadis. Når våre politikere hevder at det nesten ikke kommer mennesker til våre grenser lenger, er dette ikke sant. Som en del av Schengen er også Middelhavet både vår grense, og vårt ansvar, og der ute på havet foregår det en krig i det stille. 

Middelhavet er 2,5 millioner kvadratkilometer stort, og her kjempes en kamp mellom mennesker på flukt, libysk milits, Europas ulike kystvakter og handelsskip som nekter å hjelpe mennesker i havsnød. De eneste vitnene er de sivile søkeflyene Moonbird og Seabird, og hver gang de er ute på speiding tar de bilder av båter fra den såkalte libyske kystvakten som tvinger mennesker tilbake til Libya, bilder av båter som er i ferd med å synke, og noen ganger båter tomme for mennesker. De sistnevnte kalles ghost-ships og er betegnelsen på et skip der alle menneskene er antatt druknet.

Norge har et særlig ansvar

Norge sitter i FNs sikkerhetsråd, og vi er også en sjøfartsnasjon. Disse to tingene gir oss et ekstra ansvar for å sørge for at mennesker ikke drukner i søken etter en trygg havn. 

Så langt i år har over 4.000 mennesker blitt brutalt tauet eller trukket tilbake i det som på havet heter push-backs, altså tvunget mot sin vilje, tilbake til Libya. Vi i Norge er med på å betale for det. På havna i Tripoli står International Organisation for Migration (IOM) og tar imot menneskene som så i hovedsak blir plassert rett tilbake til lukkede leire eller busses ut i ørkenen og dumpes der. I melding etter melding på Twitter sier representanter fra IOM at EU må slutte å returnere mennesker til Libya.

Vi vet at den såkalte libyske kystvakten er de samme som opererer som smuglere. Vi vet at de hele tiden ligger mange hakk foran EU fordi det er de samme som jobber med grensekontroll som jobber med smuglere, menneskehandel, slaveri og som fungerer som grenseloser. 

Bilder fra moderne slavemarkeder, leirer med bilder så grusomme at de ikke lar seg beskrive, og enorme husklynger som fungerer som sexfengsel, gjør at vi ikke lenger kan lure på hvorfor noen velger å sette seg selv og sine barn i en gummibåt. Vi vet at mennesker blir trukket tilbake til tortur og grove humanitære overgrep. Vi vet at mennesker på flukt sier de heller drukner enn å bli ført tilbake til Libya. Vi vet at fjorten år gamle barn er massevoldtatt og solgt, og at kvinner brenner av seg fingertuppene for ikke å bli returnert. Vi vet at noen av de som setter seg i båtene, har forsøkt den samme ruten minst ti ganger. De vet selv at de står i fare for å drukne hver gang.

Da jeg for noen dager siden spurte 24 år gamle Ayla fra Eritrea hvorfor hun for tredje gang risikerte livet ved å sette seg i en gummibåt, svarte hun: «Å dø er enkelt, det er å leve som er uutholdelig.» Vi vet alt dette, likevel tåler vi, uten et eneste spørsmål, at vi i Norge inngår i EUs samarbeid med Libya.

Norge har siden 2016 bidratt med rundt 200 millioner kroner til EUs fond for å bremse strømmen av flyktninger og migranter over Middelhavet (EUTF), opplyser Utenriksdepartementet. Fondet har blant annet bidratt med 430 millioner kroner til Libyas kystvakt, gjennom et prosjekt som ledes av Italia. 

Både Human Rights Watch, Leger Uten Grenser og Amnesty International er sterkt kritisk til den libyske kystvakten, som ifølge dem er gjennomkorrupt og har en rekke militsfolk i sine rekker. Flyktninger jeg har møtt gjennom mine tjue år med dokumentasjon fra Middelhavet, sier det samme. Det gjør også rapporter fra Human Rights Watch allerede i 2008 da Italia og Libya inngikk avtalen kalt The Friendship Pact, der Italia og Libya samarbeidet om å sende mennesker tilbake til Libya. 

Hva gjør det oss til at vi i så stor grad evner å betrakte andre menneskers lidelser uten at en eneste politiker eller nyhetsanker reiser seg og stiller spørsmål som: Hvordan henger dette sammen med det såkalte non-refoulement-prinsippet i flyktningkonvensjonen? 

FNs flyktningkonvensjon markerer 70 år i år – aldri har den vel fungert dårligere

Non-refoulement-prinsippet, eller ikke-retur-prinsippet er selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger. I flyktningkonvensjonen er dette returforbudet tatt inn i artikkel 33.

Stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl. Europeiske stater kan ikke returnere noen til land utenfor Europa hvis det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til. Du kan være enig eller uenig, men dette er loven.

Det henger derfor ikke på greip at EU bruker millioner på å støtte såkalt libysk kystvakt, som egentlig består av paramilitære grupper og som er de samme som, eller som jobber tett sammen med smuglerne, og at vi er med å betale for at båter med barn, kvinner og menn blir trukket tilbake til dem de flykter fra, mot sin vilje, uten at det har foregått noen som helst skanning av hvem som befinner seg i båten.

Det finnes nesten ikke redningsskip ute på havet. De aller fleste skip ligger i karantene i ulike havner i Europa. Det tyske skipet Sea-Watch satte for første gang på syv måneder ut i den sentrale delen av Middelhavet forrige uke. Den knapt femti meter lange skuta har nå 363 mennesker om bord, reddet i fem ulike operasjoner på tre dager. Om bord er menn, kvinner og barn med enorme brannskader etter at olje og drivstoff har blandet seg med saltvann i gummibåtene de sitter i. Kanskje den vanligste skaden mennesker på flukt over havet har, i tillegg til skadene de er påført av dem de flykter fra. Når Sea-Watch nå vender nesen mot Italia og Malta og venter på å bli tildelt en trygg havn, er det nok en gang ikke et eneste redningsskip på havet. 

Søndag druknet 15 mennesker, selv om kystvakten visste nøyaktig hvor de var. Hver dag skyller lik opp på strendene utenfor Tunis og Libya, og akkurat nå melder minst fire båter om havsnød, det er ingen på vei for å redde dem. Utenfor Tripoli er nok et skip fra den såkalte libyske kystvakten i ferd med å trekke 120 mennesker tilbake til land med et av EUs Frontex fly hengende over dem som en hilsen og støtte fra oss i EU. Når politikere i tillegg påstår at det er redningsskip som er en del av pullfaktoren vitner det om lite kunnskap om hva som egentlig foregår der ute på havet. Ingen setter seg i en gummibåt fordi det kanskje, eller sannsynligvis ikke, ligger en femti meter lang redningsskute et eller annet sted på et hav som er 2,5 millioner kvadratkilometer stort. Det er ikke slik flukt fungerer.

Så langt i år er det bekreftet druknet over 200 mennesker på årets 60 første dager.

Hvor mange flere som synker lydløst ned på havets bunn får vi aldri vite. Jeg har selv for lengst sluttet å spise fisken i mitt elskede Middelhav. 

4.000 mennesker er så langt i år bekreftet tvunget tilbake av såkalt libysk kystvakt mot sin vilje – til tortur og grove humanitære overgrep, og norske skattepenger er med på å finansiere det.

Det druknet 41 mennesker i ett og samme forlis forrige helg, det druknet 15 mennesker denne helgen. Det er nærliggende å stille seg spørsmålet:

Hvem teller som mennesker?

Hvilke liv regnes som verdifulle?

Hvilke liv er verdt å sørge over?

Dersom dette hadde vært hvite mennesker ville det vært forsidesak i alle vestlige nyheter. 

Jeg ber om at norske medier tar seg kraftig sammen og sørger for at slike voldsomme ulykker når ut til dere lesere. Det kan ikke være meningen at én enslig frilanser skal bringe dere bud fra Helvete hver dag uten at mediene gjør sitt samfunnsansvar. Når jeg trygler de store mediene om å skrive mer om Middelhavet, svarer de at det kan de ikke prioritere.

Det er nå Norge sitter i EUs sikkerhetsråd, det er nå vi har muligheten til å bruke vår stolte arv etter Nansen. Jeg ber våre politikere, med Ine Eriksen Søreide i spissen, om å vurdere på nytt om dette virkelig er den arven vi skal gi videre til våre barn eller om det er på tide å slutte å være med på grove humanitære overgrep våre barn må si unnskyld for om femti år.

Selv om jeg har sett hundrevis av båter med mennesker på flukt, lar jeg meg bevege hver gang. Mennesker er pakket lag på lag, barn er stappet inn i alle hulrom i båten, de som ligger på den underste etasjen med 500 mennesker over seg har ikke en sjanse. Akkurat nå sitter jeg og skriver pensum for tiende klasse der jeg skal forklare dem hvordan Holocaust kunne skje. Det er ikke vanskelig. Kloremerkene på innsiden av skrogene jeg har ryddet menneskelik ut av, er identiske med dem vi finner i gasskamrene i Auschwitz. 

De er spor etter mennesker som vet at de er i ferd med å dø, og de hører ikke fortiden til, men utspiller seg på vår vakt, og vår vakt er nå! 

Denne artikkelen er skrevet av Kristina Quintano, Budbringeren fra Helvete/Middelhavskorrespondent.

Kristina Quintano, for mange kjent som stemmen bak Facebookbloggen Budbringeren fra Helvete, har i snart tjue år dokumenterte båtflyktningers reiser over Middelhavet. Hun har base i Oslo og Malta og er ny fast spaltist i Transit magasin. Fra januar 2021 vil du kunne lese månedlige oppdateringer fra situasjonen i Middelhavet og langs andre aktuelle fluktruter.

1 kommentar

  1. Ja, det er ein frykteleg tragedie det som foregår på Middelhavet. MEN – kven har eigentleg det ytterste ansvaret? Europa? Eller dei landa flyktingane flykter frå? Vestlege land har ein grusom kolonial historie, men har ikkje dei flyktingproduserende landa sine myndigheiter også eit ansvar? Eit ansvar å ta vare på eigne inbyggarar og passe på at dei ikkje aukar befolkninga si over bæreevne. Her er patriarkalske forhold som tvinger kvinnene, ofte unge jenter, å føde barn dei ikkje har ressursar å føde fram og følgje opp. Resultatet blir mange unge uten håp som ser sin einaste muligheit å flykte til eit Europa som ikkje er interessert av å ta seg av enda fleir flyktingar og som meir eller mindre har mislukkast med å integrere dei som allerede er komt. Som eg ser det, må ein satse allt på å gi folk i Afrika og Midtøsten tru på eigne ressursar i eigne land og lyst til å utvikle dei ressursar ein har der uten å belaste europeiske land med enda fleire flyktingar. Men da må ein få bukt med korruption, religiøs fanatisme og få ned fødselratene på eit rimeleg nivå og nekte utenlandske, vestlege eller kinesiske, å skumme fløyta ut av nasjonale ressursar.

Kommentarer er stengt.