Påsken er en tid for ettertanke. Over store deler av verden markeres det at en mann fra Midtøsten døde for våre synder. Vi takker ham ved å stenge alle lovlige veier inn til Europa.
De som likevel prøver å rømme fra undertrykkelse, fattigdom og krig, kan velge mellom å drukne eller å ende opp i båtene til libysk milits. Det spiller ingen rolle for oss. Vi ser dem uansett ikke her. Vår avlat er så langt på 60 millioner euro. Tilgi oss ikke, vi vet hva vi gjør.
I EUs dokumenter under fanen EU Trust Fund: Programmes in Libya kan man lese at EU har donert 60 millioner euro til programmet som heter Integrated Border Management.
The EU´s priority is to save the lives of those making dangerous journeys by sea or land. The Trust Fund actions include strengthening the capasity of the relevant Libyan authorities through trainings on search and rescue, including on human rights.
Programmet for Libya er en del av EU Trust Fund for Africa, et program der Norge allerede har bidratt med 200 millioner kroner, men det hindrer hverken våpen- eller menneskesmugling. Det redder heller ikke liv. Fra 2019 har EUNAVFOR MED endret metode og har ingen søk og redningsfartøy i Middelhavet. I stedet overvåker de den såkalte libyske kystvakten fra luften og gir dem koordinatene på båter som synker.
I løpet av palmehelgen ble 1.000 mennesker trukket tilbake til Libya mot sin vilje av det som av EU omtales som libysk kystvakt, men som av menneskerettighetsorganisasjoner, redningsskip og mennesker på flukt omtales som smuglere og libysk milits.
Det er klart det er lukrativt å først ta seg godt betalt for å sende mennesker ut i gummibåter, så taue dem inn igjen, dumpe dem i ørkenen fordi alle interneringsleirene er fulle, og så trykke på repeat. Så langt i år har over 5000 mennesker endt opp der de flyktet fra.
EU betaler gladelig. Italia har litt dårlig samvittighet for sin historie med Libya, og EUs politikere er fornøyde og hevder at langt færre mennesker kommer til Europa sjøveien. Likevel er det noe som skurrer, for det er flere mennesker på flukt enn noen gang, og et eller annet sted må de jo oppholde seg. Vi lever godt med at det ikke er her.
På TV kan man nå følge den spektakulære serien Enslaved som forteller historien om to millioner slaver som døde på havet. «Havet bærer på hemmeligheter som aldri har blitt fortalt», sier Samuel L. Jackson som reiser i sine forfedres fotspor. I serien får vi se nøyaktige tegninger av hvordan skip ble bygget spesifikt til å holde et enormt antall mennesker. Tett i tett pakket ned i skrog og i alle hulrom.
Man skulle tro fortellingene om slaver og skip hørte fortiden til, men menneskene som i dag ligger stuet sammen lag på lag, stappet inn i alle skrogets hulrom, forteller en annen historie. Menn, kvinner og barn har vært solgt, igjen og igjen, på markeder og lukkede basarer i og rundt Libya.
Som hester og kveg har de blitt sjekket tennene på, befølt og funnet arbeidsdyktige nok eller gode nok til å bruke som sexslaver, og når de ikke klarer mer, har de blitt solgt på nytt.
De få som klarer å ta seg videre og kommer seg til en fluktmulighet der hav er tryggere enn land, møter de samme overgriperne ute på havet. Nå kamuflert som kystvakt og betalt av EU.
Ingen slipper forbi våre grenser. Det spiller ingen rolle om de flykter fra krig, sult, arbeidsledighet på grunn av covid eller grove humanitære overgrep, media kaller dem migranter – de få gangene de omtaler dem i det hele tatt.
Noen uker etter påske i 2015 sank en båt mellom Malta og Libya med mellom 800 og 1.000 mennesker. 28 mennesker overlevde og ble brakt i land. Kun 24 lik ble funnet og ligger begravd ved siden av mine maltesiske besteforeldre. Jeg sitter og hører på de innledende rundene i rettsaken til George Floyd i disse dager og tenker at dersom en båt med 1.000 hvite mennesker hadde sunket i Middelhavet, ville vi ha hørt om dem, vi ville også ha reddet de vi vet druknet i natt når myndighetene rundt hele Middelhavet har de nøyaktige koordinatene på hvor menneskene er. Black Lives Matter må også gjelde på Middelhavet.
Mens vi markerer skjærtorsdag, og med dette minnes det siste måltidet Jesus hadde med disiplene før korsfestelsen, seiler ett ensomt redningsskip rundt i Middelhavet med over 200 mennesker om bord. Skipet er 37 meter langt, Middelhavet er 2,5 millioner kvadratkilometer stort. Likevel klarer noen å fortsette å hevde at redningsskip i Middelhavet er en pull-faktor.
Mens alle andre redningsskip ligger til kai eller i karantene drukner det mennesker hver eneste dag, selv når vi vet nøyaktig hvor de er. Open Arms får ikke tildelt noen trygg havn, og med 56 barn om bord, sytten av dem under ti år, er de et grotesk eksempel på vårt svik. For nettopp denne uken har alle medier bekreftet at prisen på varer langt trumfer prisen på menneskeliv. Mens hele verdens blikk har vært festet på Suez-kanalen, har hundrevis av mennesker kjempet for livet i bølgene noen få nautiske mil unna, og vi har ikke hørt et ord om dem.
Over 300 handelsskip har ligget på den ene eller andre siden av kanalen. Ingen av dem svarer på nødanrop fra menneskene som drukner i natt. Handelsskip har for lengst sluttet å plukke opp mennesker på flukt. Det finnes i dag ingen fungerende avtaler der handelsskip, fiskebåter eller private båter som plukker opp mennesker på flukt i havsnød, får kompensasjon. Tapene og ødelagte varer kan dreie seg om millioner. Da Maersk Etienne reddet 27 mennesker i august 2020, ble resultatet den lengste diskusjonen om ilandsetting av mennesker i EUs maritime historie. I seks uker lå Etienne utenfor Malta uten å bli tildelt en trygg havn. Når rederiene fortviler etter en ukes forsinkelser i kanalen, skjønner vi hvorfor de ikke prioriterer en blå trebåt med to hundre menneskeliv de aldri får satt i land.
De siste årene har vi også sett en voldsom oppblussing av ruten fra Nord-Vest Afrika mot de spanske Kanariøyene. Mens nordmenn sniker seg ut av landet i retning Kanariøyene og føler at de blir fratatt menneskerettigheter når de må bo på karantenehotell etter å trygt ha fløyet hjem igjen, har vi – med fullt overlegg – gjenåpnet en enda farligere fluktrute.
Ved å stenge den faste overfarten gjennom Niger via Agadez til Libya presser vi mennesker gjennom Sahara og vestover. Dette skal du få lese mer om i neste korrespondentbrev, men kort fortalt er denne ruten langt farligere, og man regner med at for hvert menneske som drukner på havet, dør det to i Sahara. Den livsfarlige tørre ruten over sandbølgene i 50 varmegrader presser mennesker vestover, og flukten går derfor ut fra Algerie og Marokko.
1851 mennesker ble registrert døde langs Atlanterhavsruten i fjor, men dette er voldsomt underrapportert fordi den største skammen menneskene som overlever en flukt bærer på, foruten at de må leve med at de har overlevd, mens noen de elsket kanskje døde, er at når noen dør om bord i en båt, blir stanken så uutholdelig at de senker likene varsomt ned i havet, en etter en.
Jeg har tatt imot båter der 40 mennesker har blitt senket ned i havet, men der ingen om bord tør å fortelle om det i redsel for følger. Disse menneskene blir aldri registrert som druknet. Det finnes ingen sivile redningsskip på denne ruten som anses som enda farligere enn Libya-Europa.
For to uker siden ankom en fullstappet båt nok en gang kysten av Gran Canaria. Båten med 52 mennesker om bord, inkludert 9 barn ble reddet etter fem dager på åpent hav i Atlanterhavet etter å ha satt ut fra Dakhla. Et av barna, den to år gamle jenta Nabody er død. Den lille kroppen klarte ikke overfarten i en liten båt til Gran Canaria. Hun hadde hele livet foran seg. For familien var hun alt, deres lille Nabody, for vestens politikere og journalister er hun nobody. Dere får ikke lese om den lille jenta med den rosa genseren i norske medier, men jeg vil at dere skal vite at flere av innbyggerne på Gran Canaria har holdt minneseremoni for henne. En gruppe mennesker samlet seg på Las Canteras promenade i Las Palmas de Gran Canaria nede ved sjøen for å minnes Nabody. Deltakerne var samlet i strandkanten, kledd i hvitt og med stearinlys. Det var en symbolsk handling til minne om alle ofrene for denne migrasjonskrisen som omkom på sjøen.
Dette er en av de få påskene i mitt liv jeg ikke tilbringer på Malta. Til tross for at jeg savner både min far og hele min store, gale middelhavsfamilie, er ikke hjemreise en nødvendig reise. Men jeg er ikke bekymret for om jeg skal få reist hjem til Malta, den tid kommer når den kommer. Jeg er langt mer bekymret over om jeg noen gang våger å spise fisk ved Middelhavet igjen. Havabboren er tilbake til øyene rundt Middelhavet, men fiskeren Carlo spiser ikke sin egen fisk.
Langfredag markerer dagen da Jesus døde på korset, og hver eneste dag setter en ung mann fra Midtøsten seg i en gummibåt i håp om å redde seg selv eller sin familie. To tusen år etter beholder vi gjerne fortellingen, fridagene og tradisjonene, bare vi slipper å se etterkommerne til Jesus, Maria og Josef her hos oss. Det er ingen annen måte å se det på så lenge EU betaler Libya 60 millioner euro for å holde mennesker ute, og vi pliktskyldig går med på dette forsøket.
Jeg sitter akkurat nå og skriver historiebøker for ungdomsskolen. Det er en ting jeg kan love, fremtiden holder øye med oss og det vi gjør nå, vil ikke falle i smak.
Vår naivitet rundt det som foregår i Middelhavet, minner meg om diktet Påske av Jens Bjørneboe. Kurvmakeren lager undrende og nesten stolt noe han aldri har laget før.
Her har jeg laget noe ganske nytt
som ikke fantes før: En tornekrone
(…)
Men ingen her på verkstedet kan skjønne
hva de skal bruke slik en krone til
