Foto: Celeste Bruno

— Jeg ble forsøkt rekruttert til terroristene, forteller Ibrahim fra Senegal. 

— Jeg nektet – og da begynte jeg å motta dødstrusler. Så jeg forlot hjemmet mitt, i håp om å komme meg til familien min i Andalusia i Spania. 

Ibrahim forteller historien fra en leilighet på Gran Canaria, hvor det spanske paret Eric og Bruno huser fem senegalesiske migranter – som uten deres hjelp ville bodd på gaten. 

Eksplosiv vekst

De fem senegaleserne steller seg i en enorm rekke migranter og flyktninger, som for alvor begynte å ankomme Kanariøyene i 2020. Omtrent 23.000 migranter ankom ferieøyene i 2020, mer enn en tidobling fra antallet på 2.687 i 2019.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Trenden er langt på vei fra å snu, og statistikken viser at det allerede har ankommet 15 prosent flere migranter og flyktninger via sjøveien de tre første månedene i 2021, sammenlignet med samme periode for fjoråret. 

Eric forteller at han har vært involvert med bistand til migranter og flyktninger siden mai 2020, og fra februar i år er han medlem av den nyopprettede hjelpeorganisasjonen Somos Red. Somos Red er en sosial plattform hvor lokalbefolkningen på Gran Canaria kan bistå de migrantene som faller utenfor støtteapparatet til myndighetene.

FAKTA: Vanligste nasjonaliteter blant ankomne migranter og flyktninger i Spania (April – September 2020):

  • Algerie – 39% 
  • Marokko – 20%
  • Mali – 13%
  • Elfenbenskysten – 7%
  • Senegal – 5%
  • Tunisia – 1%
  • Syria – 1%
  • Cameroon – 1%

Kilde: UNHCR

— Vi tilbyr forskjellige typer bistand. Noen av oss tar med mat, klær og medisiner til herberger eller til gatene hvor migrantene befinner seg. Andre ganger organiserer vi legehjelp til de med behov. I noen tilfeller, slik som hos Eric og Bruno, kan vi også tilby husly, forklarer Carmen, kommunikasjonsansvarlig i Somos Red. 

Det var slik Eric i februar ble kjent med Samba, Diaby og Ibrahim, som hadde slått leir på stranden ved hovedstaden- Las Palmas de Gran Canaria. Eric og flere andre frivillige donerte mat og klær til migrantene, da han bestemte seg for å ta de vekk fra gaten. 

— Jeg skjønte at det begynte å bli altfor kaldt å sove ute, så jeg og samboeren min tilbydde at de kunne få bo i en leilighet vi pusser opp for tiden, forteller Eric. 

— De har ingen andre steder å dra, så dette er det minste vi kan gjøre. 

Foran: Eric og Samba. Bak fra venstre: Bruno, Diaby og Ibrahim.

Flykter fra økonomiske vanskeligheter

Ibrahim, Diaby og Samba hadde alle forskjellige grunner til å forlate hjemlandet, men enden på visa ble den samme. Ibrahim valgte som nevnt å rømme fra dødstrusler fra en ekstremistgruppe. Diaby hadde vært arbeidsledig i fem år, og ville forsøke lykken med familiemedlemmer som er bosatt i Barcelona.

Samba jobbet opprinnelig i forsvaret, men på grunn av politiske årsaker ville han også reise til familien i Madrid. 

Carmen i Somos Red forteller at de aller fleste av de som ankommer Kanariøyene velger å reise på grunn økonomiske vanskeligheter. 

— Mange av de vi møter kommer fra små landsbyer, og de er helt tomme for ressurser og penger. Kvinner, barn og eldre blir igjen, mens mennene reiser i håp om å forsørge familien i nød.

Tall fra UNHCR viser at 83 prosent av de ankomne er menn, mens tallet er henholdsvis 12 og 5 prosent for mindreårige og kvinner.

Ibrahim, Diaby og Samba forlot Senegal på forskjellige tidspunkt, men alle hadde vært i Marokko i lengre tid for å jobbe og spare penger til overfarten mellom Dakhla og Kanariøyene.

En slik billett kan koste rundt 3.000 euro, opplyser Carmen.

— Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men jeg endte opp med å være i Marokko i to år uten å finne en ordentlig jobb, så jeg måtte reise videre, forteller Samba.

Ibrahim hadde bare vært i Marokko i ett år, men han tjente så vidt nok penger til å finansiere et bosted, og i tillegg ble han utsatt for grov rasisme, forteller han.

De ble kjent med hverandre i Dakhla, hvor de ble satt på samme båt for overfarten til Arguineguin.

Risikabel reise

Båtturen til øyene er ekstremt risikabel, og i 2020 døde 850 migranter og flyktninger som forsøkte å forsere den farefulle strekningen, opplyser Missing Migrants Project. Det er likevel stor usikkerhet knyttet til dette tallet, og menneskerettighetsorganisasjonen Caminando Fronteras hevder antallet er så høyt som 2.170 – nesten ti prosent av antallet som ankommer levende.

— Overfarten er helt og holdent organisert kriminalitet. Tidligere pleide noen i det kriminelle nettverket å kjøre båten som sikkerhet, men på grunn av den voldsomme pågangen har de sluttet med dette. De finner heller én blant migrantene som har erfaring med båt som kan navigere overfarten, og lokker med at denne personen til og med kan ta betaling fra to andre, hvis han tar jobben som kaptein, beskriver Carmen.

— Det er derfor det er så mange som dør – de er ikke rustet til å krysse Atlanterhavet. 

Ibrahim, Diaby og Samba valgte å trosse de dårlige oddsene, og kom trygt frem i midten av november i 2020, etter tre dramatiske døgn på sjøen. De første seks dagene måtte tilbringes på en midlertidig mottakssentral på kaia, før de ble flyttet til et hotell sør på Gran Canaria. 

Å huse migranter og flyktninger på hotell er del av «Plan Canarias», som er myndighetenes respons på migrasjonen til øygruppen. Planen er todelt, forklarer Carmen. 

— Den første delen handler om å gi kortvarig husly til de som kommer, via hoteller, gjestehus og herberger. Neste steg er mer langvarig, og skal foregå i større leirer tilpasset større mengder folk.

I februar fikk Ibrahim, Diaby og Samba høre at de skulle bli flyttet fra hotellet til leiren Las Raicas på Tenerife. På samme tidspunkt dukket det opp rykter på sosiale medier om at det skulle foregå massiv deportering fra Tenerife til Dakar. Med bakgrunn i dette valgte de å bryte avtalen med Røde Kors, som hadde driftet hotellet, og forsøkte heller lykken uten bistand fra organisasjonen. De fryktet hva som ville skje hvis de ble sendt tilbake til Senegal – og anså det usikre gatelivet som mer attraktivt.

De som faller utenfor

— Når migrantene først er på gata, er de etterlatt helt til seg selv. De snakker ikke språket, har ingen penger, og kjenner ikke til området, forklare Carmen. 

Flere og flere migranter blir nødt til å overnatte ute i gatene. Foto: Asamblea de apoyo a personas migrantes en Tenerife

Det er flere grunner til at migrantene og flyktningene ender opp utenfor støtteapparatet, beskriver Carmen. 

— Noen velger å flykte fra leiren eller hotellet hvis de er redd for å bli deportert, eller hvis de ikke ønsker å bli plassert i flyktningleiren. Leirene har nemlig blitt kritisert for å ha umenneskelige forhold, og ryktene fører til at mange unngår å bli sendt til en av disse. Man får én sjanse hos Røde Kors hvis de ber deg om å reise til en av leirene. Hvis du takker nei, mister du all rett til hjelp fremover. 

Dette gjelder også hvis migrantene blir kastet ut grunnet dårlig oppførsel, eller hvis de befinner seg utenfor leirens grenser i lengre tid enn 72 timer. 

— Jeg kjenner flere senegalesere som mistet plassen sin fordi de var utenfor leiren for lenge. Etter dette har de ingen rett til å komme tilbake. 

Carmen har ikke fullstendig oversikt over leirene på Kanariøyene, men foreløpig er det fire nevneverdige, hvorav to er på Tenerife, og to er på Gran Canaria. Tidligere i år rapporterte også Reuters at myndighetene planla å bygge migrantleirer som til sammen skulle huse 7.000 mennesker. 

— Den mest beryktede er Las Raicas på Tenerife. Denne har fått kritikk helt siden oppstart, med dårlige sanitærforhold, manglende matrasjoner, at beboerne fryser, og bor for tett på hverandre.

Fra en demonstrasjon i Las Raices på Tenerife. Foto: Asamblea de apoyo a personas migrantes en Tenerife

Det har gjentatte ganger oppstått voldsomme demonstrasjoner blant beboerne i Las Raices, hvor lokalt politi har måttet roe gemyttene. Så sent som forrige uke måtte politiet skyte gummikuler for å stanse en pågående slåsskamp, meldte Infomigrants

— Canarias 50 er en annen leir som ligger i Las Palmas. For noen dager siden ble 64 beboere kastet ut, uten rett til å komme inn igjen. Vi jobber fortsatt med muligheten for å finne husly til alle sammen, sier Carmen.

Ønske om asyl

Carmen opplyser at de færreste anser Kanariøyene som destinasjon, og de aller fleste ønsker å søke om asyl på fastlandet. Dette innvilges likevel kun til et fåtall, som gjerne kommer fra Mali eller andre krigsherjede land. 

— De som har rett på internasjonal bistand blir sendt rett til fastlandet. Resten blir sittende fast her på øyene i påvente av noe annet – eller deportasjon tilbake til hjemlandet. Foreløpig driver de kun deportasjon til Marokko, men de setter også opp fly tilbake til Senegal. 

Situasjonen endrer seg raskt, og informasjon om rettigheter, planer og retningslinjer er vanskelig å oppdrive, både for migranter og hjelpeorganisasjoner, beskriver hun. 

— I fjor sommer var det flere ankomne migranter og flyktninger som selv booket flybilletter til fastlandet. Deretter ble dette ulovlig, og politiet startet å kontrollere flyplassen. Selv i november var det mulig for Marokkanere å fly videre hvis de hadde internasjonale pass, men i desember ble også dette endret. 

Helseproblemer fra hjemland og overfart

Carmen og Somos Red er spesielt bekymret for helsesituasjonen blant migranter og flyktninger. De har sett at flere og flere ankomne trenger både legehjelp og innleggelse, grunnet plager pådratt under overfarten, men også underernæring og manglende behandling i hjemlandet. 

Dette var også tilfellet for Aliou (30) fra Senegal, som lå ni dager på sykehus etter at han kom til Arguineguin i november – sammen med broren Djili (25). Deres overfart var enda mer dramatisk enn den til Ibrahim, Diaby og Samba, og tok ni dager fra Dakar til Gran Canaria. Den lille båten var fylt av 104 senegalesere, og de måtte veksle mellom å stå oppreist og sitte ned. 

— Vi hadde heller ikke mat eller vann, og folk begynte å drikke saltvann mot slutten. Vi fikk heller ikke sove, og det var umulig å gå på do. Jeg fikk spesielt problemer med huden og leddene, forteller Aliou. 

Etter innleggelsen ble Aliou og broren sendt til Vistaflor – et av hotellene som huset migranter. Dette var et av de siste som ble tømt for beboere, og skulle stenge for migranter i april. Da Eric hørte historien til brødrene, bestemte han seg for å gi de husly i samme leilighet som de tre andre senegaleserne. 

— Da jeg skjønte at de kanskje ville ende opp på gaten, ville jeg bidra med det jeg kunne. Jeg er i en privilegert situasjon, og jeg vet at de flykter fra forferdelige forhold i hjemlandet – selv om de ikke rettslig mottar asyl her, forteller Eric. 

Fra venstre: Alijo, Djili, Diaby, Bruno, Eric og Samba. Ibrahim ville ikke være med i bildet, grunnet truslene han motter i hjemlandet.

— Vi trodde de spanske myndighetene ville ta vare på oss, og hjelpe oss med å finne familien vår i Andalusia, forteller Aliou. Han og Djili var fiskere i Senegal, og hadde vært arbeidsledige i lengre tid. De følte også at den politiske atmosfæren var kraftig forverret, og ville dra til broren sin i Spania.

Fra en demonstrasjon 10. april. Protesten ble trigget av en hendelse hvor politiet kastet ut 100 migranter fra en strand hvor de hadde slått leir. Migrantene hadde ingen andre steder å dra, og måtte returnere til stranden, for deretter å bli kastet ut igjen av politiet. Foto: Celeste Bruno

Bistand på lånt tid

Selv om Somos Red og bistandsrettet lokalbefolkning gjør sitt for å bedre situasjonen, er det spørsmål knyttet til bærekraftigheten og varigheten til slike tiltak.

— Situasjonen skaper krav til frivillige som de ikke burde ha. Flere av oss har migranter og flyktninger boende hjemme, og tenkte først at dette var for en kort tid. Men, når de ikke får hjelp av myndighetene, kan de ikke la disse gå ut på gaten igjen. Det er tøft, og mentalt slitsomt, å være eneste holdepunkt for de som står på bar bakke, beskriver Carmen. 

Somos Red etterspør mer delaktighet fra myndighetene, men foreløpig ser de ingen tegn på at noen vil gjøre noe for å bedre situasjonen. 

— Vi hører ingen løsninger fra myndighetene. Kanariøyene har bedt fastlandet om å gjøre noe, men det kommer ingen informasjon. 

Leirene er et økende problem, mener Carmen, da de allerede sliter med å holde på de menneskene som er sendt dit. Å deportere noen hundre hver måned vil heller ikke løse problemet, da det allerede i år har ankommet over 6000 mennesker fra Vest- og Nord-Afrika. 

Carmen ser også en bekymringsverdig utvikling i deportasjoner til Mauritania, som hun mener er imot internasjonal lov. 

— Spania har en avtale med Mauritania, om at Spania får sende folk dit som opprinnelig ikke kom fra Mauritania. Dette betyr at Senegalesere som reiste via Mauritania også kan bli deportert tilbake dit. Jeg pratet med noen som ble sendt dit på fly, og hadde ingen løsning på hva de skulle gjøre da de ankom. En tredjedel av alle deportasjoner er gjort til Mauritania, og dette er selv uten at det finnes mange mauritaniere her. Jeg har selv aldri møtt noen derifra. 

Det er også bekymring knyttet til økende fremmedfrykt blant lokalbefolkningen og turister, og det har vært flere demonstrasjoner og voldelige hendelser mellom migranter og lokale. 

Forrige uke presenterte den spanske flykntningkommisjonen (CEAR) en rapport som hevder at kanariøyene er i et nytt steg av en migrant-begrensning-policy.

Denne modellen blir allerede brukt i Hellas, beskriver rapporten, som innebærer å holde migranter fastlåst i et avgrenset område for å virke avskrekkende mot andre som vurderer å reise den veien. Det skal også promotere behovet for deportasjon som en av hovedstrategiene for å håndtere strømmen av migranter og flyktninger. 

Under presentasjonen av rapporten uttalte Antonio Morales, presidenten for rådet i Gran Canaria, at ankomsten til de 23 000 menneskene er ikke umulig å håndtere, men at myndighetene velger å bruke kanariøyene som et fengsel.

I horisonten ser man også potensialet for en eskalasjon av situasjonen. Vintermånedene betyr vanligvis mindre ankomst av båtmigrantene, men lokale hjelpeorganisasjoner tror dette vil øke jo varmere været blir. Samtidig har kanariøyene et ønske om å åpne for turister og tilreisende, takket være økt vaksinering. Hvis begge disse prediksjonene trer i kraft, settes scenen for videre problematikk knyttet til håndteringen av hjemløse migranter på øyene, blandet med fremmedfrykt og misfornøyd lokalbefolkning. 

Om ikke de spanske myndighetene finner en ny strategi for å håndtere strømmen av migranter og flyktninger, kan den allerede dramatiske situasjonen bli kraftig forverret. 

FAKTA: Fluktruter fra Afrika

  • Siden 2014 har mer enn 20.000 migranter og flyktninger mistet livet på flukt fra Afrika til Europa.
  • Mer enn 17.000 av disse døde over sentrale Middelhavet, en rute som FN beskriver som den farligste fluktruten i verden.
  • Omtrent 23.000 flyktninger og migranter ankom Kanariøyene i 2020. Antallet som døde på flukten til øyene ute i Atlanterhavet er usikkert; estimater ligger mellom 850 og 2.100 døde på flukt til Kanariøyene i 2020.
  • Antallet som har ankommet Kanariøyene i 2021 så langt er 3.865. Det er over halvparten av de som har ankommet til Spania over havet, så langt i år, ifølge UNHCR.

Kilder: UNHCR / Al JAzeera / Missing Migrants Project / Caminando Fronteras

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!