«Da du så fotografiet av den lille gutten, min kjære nevø Alan, død på en fjern strand, ble du en del av familien vår. Du delte vår skrekk, vår hjertesorg, vårt sjokk og vårt opprør. Du ønsket å redde ham, men du visste at det var for sent. I sorgen strakte du ut en hånd, og ved å gjøre det grep du min hånd og trakk meg til deg. Du ble med i familiens sørgekor. Du hjalp til å redde meg fra å drukne.»
Tima Kurdi
Abdullah Kurdi står på stranden i Tyrkia og betrakter Kos på avstand mens han snakker med sin søster Tima Kurdi, som sitter trygt i Canada og bekymrer seg for sin bror, hans kone Rehanna og barna Alan på to og et halvt og Ghalib på fire. Abdullah og familien hans har flyktet fra Syria. Det er sensommeren 2015, og nesten alle lovlige veier inn i Europa er stengt.
I flere uker sender Abdullah og søsteren tekstmeldinger frem og tilbake, de skriver om værforhold, om smuglerne som lover at de snart skal reise, og som så ombestemmer seg på grunn av dårlig vær, og de skriver om hvilken type fartøy som er minst risikable. Det har vært en stormfull august i Egeerhavet som skiller Tyrkia og Hellas. Lyn og torden ruller over himmelen med vinder som kan komme opp i åtti kilometer i timen. Hver dag utsetter smuglerne båtreisen, og hver natt holder Tima pusten mens hun venter på nytt fra broren, svigerinnen og de to små guttene.
Det er bare fire kilometer mellom Bodrum og Kos, fergene går jevnlig, men de er ikke tilgjengelig for mennesker på flukt. Abdullah var overbevist om at de skulle klare den korte ferden over havet, de hadde tross alt klart å flykte ut av Syria.
Vi vet alle sammen hvordan ferden over Middelhavet endte for Alan Kurdi.
Både den to år gamle gutten, hans fire år gamle bror Ghalib og moren Rehanna druknet utenfor Bodrum den natten. Det var tredje gang de forsøkte å krysse havet. De trodde valget om å betale for en stødig glassfiberbåt ville bli deres sikkerhet, i stedet ble det deres død.
2. september 2015 vekkes verden til bildet av gutten som ligger med hodet ned i sanden på en strand i Tyrkia. Bildet av den lille, syriske gutten i rød T-skjorte og svarte sko gikk verden rundt, og i løpet av de nærmeste dagene kunne man lese femtitretusen tweets i timen om gutten på stranden.
For pappa Abdullah og tante Tima var dette slutten på verden slik de kjente den, for den vestlige verden var det begynnelsen på flyktningkrisen.
«Allah hatt alnoor ´ala Alan. Gud har kastet lys over Alan. Dette bildet må få verden til å våkne. Mennesker må slutte å drukne», sier Abdullah Kurdi bare timer etter at familien hans har druknet. Og verden våkner.
Hvert år på denne dagen både sørger og markerer Kurdifamilien at de mistet sine to øyenstener på en så tragisk måte. I begynnelsen kunne de bære tapet fordi de trodde at bildet av gutten på stranden på noe vis ville endre Europas asylpolitikk, nå seks år senere er familien Kurdi fortsatt spredt for alle vinder og om mulig, enda mer fortvilet.
Tanten Tima bor i Canada, Alans to andre tanter sitter fast i Tyrkia og lever i elendige kår fordi de, som syrere ikke blir anerkjent som flyktninger, pappa Abdullah bor i Kurdistan. Hans eneste trøst er at han har startet et prosjekt som hjelper syriske barn med utdannelse.
Alan Kurdi, Gutten på stranden, lå der forlatt, ikke bare av familien, men av verden. Han er symbolet på at vi sviktet fullstendig, og en kollektiv sorg, kanskje også en kollektiv skam, rammet oss. Både Alan og broren Ghalib er symbolet på alle barna som fortsetter å dø langs vår ytre grense.
Denne teksten er skrevet av Kristina Quintano, fast spaltist i Transit magasin – hennes artikler kan du lese her. Quintano driver også Facebook-siden Budbringeren fra Helvete.
LES OGSÅ:
