Bakgrunnsfoto: Flickr / US State Dept / Creative Commons
- Annonse -

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

KRONIKK: Pakistan gikk nylig gjennom et regjeringsskifte, noe som for mange ser ut som et regimeskifte. Vi har også sett dette skje i en rekke andre land. Jeg har sett en del artikler i norsk presse som skal forklare hva som har skjedd, men jeg mener at de bommer på to essensielle punkter. Man snakker gjerne om toppen av et isfjell, og hvor mye mer som skjuler seg under overflaten. Det er ganske beskrivende i den nåværende situasjonen når det gjelder den norske dekningen av det som har skjedd i Pakistan. Pakistan Tehrike Insaaf, bevegelsen for rettferd, ledet av Imran Khan, mistet regjeringsmakten etter en lang dragkamp.

Mistillitsforslag

Visst var dette et mistillitsforslag mot Khan, men det skjedde så mye mer. Den dramatiske avgangen til statsministeren, hvor høyesterett gjennomførte en såkalt suo moto, altså at retten tar opp saken selv. Dette eksisterer så vidt jeg vet faktisk bare i rettssystemet i India og Pakistan. Etter at stortingspresidenten hadde avvist mistillitsforslaget, basert på at grunnlaget den var levert inn på var feil, så valgte høyesterett å ta opp saken rundt midnatt på en søndag.

Retten skal normalt ikke blande seg inn i parlamentets indre anliggender, men her valgte den å gjøre det likevel, basert kun på parlamentets avvisning av mistillitsforslaget. Bakgrunnen for avvisningen nektet domstolen å forholde seg til. Regjeringen ble likevel avkrevd å holde avstemningen påfølgende helg, og når de heller ikke holdt avstemningen ble høyesterett innkalt på nytt midnatt igjen. Alt dette førte til at mistillitsforslaget ble holdt og stemt over, og Imran Khan ble fjernet fra statsministerstolen.

Men la meg ikke foregripe det som skjedde og heller snakke om hva som lå bak. Helt klart spiller en skrantende økonomi en rolle, og spenninger mellom militæret og statsministeren kan ha spilt en rolle. Det er allikevel et par saker som jeg vil hevde er mye viktigere.

En velger jo litt selv hvor en vil velge å starte historien, men den avgåtte statsministeren Imran Khan kom inn i politikken med et fokus på korrupsjon. Det fokuset har ikke endret seg nevneverdig. Men bråket som han havnet i nå handler om noe helt annet, knyttet til det som løftet ham frem i politikken for alvor; kampen mot utenlandsk innblanding.

- Annonse -

Droneangrep

Det var kampen mot de amerikanske droneangrepene i Pakistan som på mange måter gjorde at Khan for alvor startet sin politiske karriere. Før det greide han å komme inn i nasjonalforsamlingen selv grunnet personlig popularitet, men det var ikke et parti å snakke om.

Droneangrepene er altså en svært sentralt for å forstå Khans popularitet. Det har ikke fått mye oppmerksomhet på dette her i Norge, men en del av angrepene var ekstremt brutale, blant annet et hvor de angrep et bryllupsfølge, for så å følge opp med å bombe begravelsen til flere av de som ble drept i det første angrepet.

Khan var den eneste pakistanske politikeren som tok til motmæle, og fra noen titalls angrep som startet under Pervez Musharraf, så intensiverte dette seg under både Asif Zardari og Nawaz Sharif med nesten 400 angrep. Under Khan falt dette ned til null.

Tilbake til den nåværende situasjonen. Khan har nektet USA å etablere baser for å kunne legge til rette for eventuelle angrep på Afghanistan etter at supermakten måtte trekke seg ut etter et ydmykende nederlag. Herfra starter en forverring av forholdet mellom Pakistan og USA. Amerikanerne er ikke vant til et Pakistan som ikke danser etter deres pipe, enten det er i det sivile eller militæret.

Lettergate

En samlet opposisjon, fra en rekke partier, har lenge forsøkt å avsette Khan. De har ikke vært så veldig vellykket. Det som skjedde nå var litt annerledes. Det starter med det som kalles «lettergate». Mange har beskrevet dette som et truende brev, men brevet eksisterer ikke. Det dette handler om var et møte mellom pakistanske og amerikanske diplomater hvor en beskjed ble gitt til det pakistanske etablissementet, altså alt fra det juridiske, politiske og kanskje fremst av alt det militære lederskapet.

Meldingen var klar, Khan måtte fjernes. Skjer dette, så kan Pakistan få tilgivelse (sic), skjer det ikke så vil det få alvorlige konsekvenser. Dette ble ført i pennen av den pakistanske diplomaten, som så sendte møtenotatene hjem til Pakistan. Ingen utenom en liten gruppe har sett dette notatet, men det pakistanske sikkerhetsrådet har fordømt det udiplomatiske språket, og levert protester til amerikanerne både i Islamabad og i Washington.

I møtet ble også et mistillitsforslag nevnt, og at mistillitsforslaget måtte lykkes. Problemet med dette, det var ikke noe mistillitsforslag på bordet enda, det ble levert inn en dag senere. Samtidig kom det til syne at flere av Khans egne partifeller hadde byttet side, anklagen er at de gjorde dette i bytte for lovnader om å kunne få sikre plasser fra de til neste valg fra de andre partiene og penger.

Korrupt praksis

Å jobbe for å få folk til å bytte side var veldig vanlig på 90-tallet, med nettopp partiene til Nawaz Sharif og Benazir Bhutto, henholdsvis fra Pakistan Muslim League Nawaz og Pakistan Peoples Party. Politikere fra den andre siden ble bestukket for å bytte side. Noe som bidro til at regjeringer falt sammen. De endte med en del lover som skulle hindre det, men når de ikke fikk til noe annet så var det nettopp dette de returnerte til. Til Khans forsvar, han nektet å delta i spillet og ville ikke være med på å kjøpe motpartens politikere – og han tapte som resultat av det.

I ettertid har det vist seg at den amerikanske, og enkelte andre ambassader, i Islamabad har vært særdeles aktive med å møte ikke bare opposisjonspolitikere men også hver og en av de som byttet parti. Det finnes på ingen måte avgjørende bevis, men det man må kunne si er ganske kraftige indisier på at anklagen om at utenlandsk innblanding faktisk er tilfelle.

Pakistans orientering vekk fra USA og tilnærming til Kina og en oppmykning til det kjølige forholdet til Russland ser vi flere tegn på, og det lå nok også bak.

Den endelige sannheten, den finner man vel ut om noen år når dokumenter rundt dette blir deklassifisert, om det noen gang skulle skje. Men metodikken for amerikansk-initiert regimeskifte ligner på hendelser andre steder. Her er det på sin plass og også nevne brevet fra en rekke EU ambassadører og blant annet Norge som jeg har skrevet om tidligere. Var det også del av dette?

Jeg har til gode å se svar på mine spørsmål sist til norsk UD, så vil gjenta dem igjen, og legge til spørsmål om dette brevet Norge skrev under på ikke var del av dette også?

Stoppe juks

Khan hadde også satt i gang reformer for å innføre elektronisk stemmegivning (og dermed unngå juks), og la pakistanere i utlandet få stemmerett. Dette er reformer som den nå påtroppende statsministeren Shehbaz Sharif, lillebroren til Nawaz Sharif, har fått satt en stopper for.

Jeg har sett flere snakke om at norsk-pakistanere kunne deltatt i valget, det kunne de nok ikke. Pakistanere i Norge derimot ville kunne stemt. Forskjellen på de to gruppene er nasjonaliteten. Har man ikke pakistansk pass er det ikke relevant spørsmål.

Nå er det tillatt med dobbelt statsborgerskap med norsk og pakistansk pass, det var ikke tilfelle før, og de færreste norskpakistanere har pakistansk pass. Men støtten blant både pakistanere her i Norge og norskpakistanere for Imran Khan er likevel ganske stor. En markering foran den pakistanske ambassaden i Oslo samlet tirsdag 12. april rundt 2.000 mennesker.

Khan og partiet hans, det største i nasjonalforsamlingen, har nå trukket seg fra parlamentet. Det de håper på et å kunne skape et press og dermed få til nyvalg. På sosiale medier ser vi også vedvarende press, deriblant hashtagen «den importerte regjeringen godtas ikke», her snakker vi om flere millioner twittermeldinger hver dag, og det har blitt den lengst varende trenden i Pakistans historie. Men kampen for Khan blir vanskelig, for valgsystemet, valgkommisjonen og systemet som helhet er ikke på hans side.

Khan vender tilbake

Det å nekte motpartens velgere stemmerett er for øvrig en kjent om ikke kjær tilnærming som vi kjenner også fra f.eks. den amerikanske politiske scenen. Det ser vi utfolde seg i massiv grad i Pakistan. Men kan Khan vinne med alt som er satt opp til å sørge for at han ikke gjør det?

Svaret kom egentlig samme kveld som han ble avsatt. En spontan, lederløs masse av folk gikk ut på gatene for å vise støtte til Khan. Det skjedde i omtrent hver eneste by og større tettsted landet over. Folk samlet seg, sang nasjonalsangen, og lyden av titusener av mennesker som synger dette sammen er nok til å gi en gåsehud. Det er selvsagt umulig å estimere hvor mange mennesker som kom ut, men ifølge Haroon Rashid, en kjent journalist og politisk analytiker, kan det ha vært flere enn 10 millioner. Uansett eksakt tall, dette har skapt jordskjelv i det pakistanske politiske landskapet.

Khan har holdt et gigantisk møte i Peshawar, som vil følges opp med markeringer i samtlige av provins-hovedstedene og til slutt Islamabad. Forsøk på å ikke dekke dette i regjeringsvennlige medier har så langt ikke ført frem; presset fra sosiale medier har vært for stort. Til slutt har selv kanaler med en kraftig anti-Khan vinkling måtte gi etter og dekke disse møtene. Her kommer Khan med harde utfall mot politiske motstandere, men har også begynt å stille tøffe kritiske spørsmål til domstolene.

Khan har tidligere lykkes med å få ungdommer som ikke brød seg om politikk til å faktisk bry seg. Markeringene etter at han gikk av dro inn enda flere. Alt fra småbarnsfamilier til eldre damer i rullestol. En god del av dem har ikke stemt på ham før, men gjør det nå grunnet en følelse av nasjonal ydmykelse og det som oppleves som en grov urett.

Veien fremover er nok veldig bratt, men Khan har tidligere vist at han evner å overkomme overveldende odds. Og kommer han inn med et overveldende flertall vil han måtte innfri forventningene om at han faktisk skal greie å innfri de mange løftene han har kommet med. Men om noen kan, så er det Khan.

LES OGSÅ:

- Annonse -