Pakistan var ett av landene som unnlot å stemme når 141 av landene i FNs generalforsamling vedtok resolusjon som fordømte Russlands krig mot Ukraina. Norge har gått til det uvanlige skritt å signere et åpent brev til pakistanske myndigheter. Her taler Pakistans statsminister Imran Khan til generalforsamlingen ved en tidligere anledning. Foto: UN Photo / Cia Pak
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

KRONIKK: Jeg leste med interesse teksten «Indias ukrainske dilemma» av Kenneth Bo Nielsen og Jostein Jakobsen her i Transit Magasin. Det er interessant og viktig å se hvordan Russlands angrep på Ukraina ser ut sett fra land i sør. I så henseende tenkte jeg å skrive litt om det pakistanske perspektivet.

Ikke minst har dette blitt aktualisert med tanken på et åpent brev skrevet nå nylig av 22 utenlandske diplomater i Islamabad, deriblant den norske. Dette brevet er vanskelig å beskrive som noe annet enn et diplomatisk overtramp og et forsøk på å styre Pakistans utenrikspolitikk.

Forestill deg følgende. Den pakistanske ambassadøren sammen med en rekke andre diplomater i Oslo foreslår hva Norges linje i en gitt utenrikspolitisk sak bør være. Dette skjer gjennom et offentlig brev.

Hvor kraftig ville ikke fordømmelsen være av ambassadøren som ikke har forstått sin rolle, som stepper over diplomatiske regler og kutyme? En og annen ville kanskje mumlet noe om manglende siviliseringsgrad og krevd at vedkommende ambassadør kanskje skulle sendes hjem igjen. For ikke å snakke om en kraftig fordømmelse av vertslandets innblanding i interne anliggender. 

Det overnevnte skjedde nemlig nå nylig i Islamabad. Hvor en rekke NATO, EU og G7 land signerte altså dette offentlige brevet hvor de sterkt oppfordrer Pakistan til å fordømme Russland for landets angrep på Ukraina i et kommende møte i FNs generalforsamling.

- Annonse -Frontrunner.site

Pakistan har lagt seg på nesten samme linje som India som beskrevet i den tidligere nevnte teksten «Indias ukrainske dilemma», og tydeliggjorde det på det hasteinnkalte møtet i generalforsamlingen.

Pakistansk prylegutt

På samme måte som India ønsker Pakistan ikke å bli en del av denne konflikten og velge side, samtidig som man er bekymret for utviklingen og er tydelige på at dialog og diplomati er den eneste farbare veien til en fredelig løsning. Forskjellen har vært at India har forsøkt å støtte begge sider på samme tid, mens Pakistan sterkt ønsker å være nøytral. Dette respekteres ikke og Pakistan blir her, som i en del andre saker nærmest en prügelknabe for vestlige land. Dette så vi også da skylden for de amerikanskledede styrkene fiasko i Afghanistan ble forsøkt plassert hos Pakistan.

Pakistan møtes altså med et press som nabolandet India, så vidt jeg har fått med meg, ikke gjør. Dette til tross for et standpunkt som ligner. Her er det altså to ting, det ene er dette overtrampet, og det andre er mangel på likebehandling. Her bør det sies at jeg ikke har registrert denne litt amerikanske «Hvis du ikke er med oss er du imot oss»-holdningen fra Norge mot noe annet land. Ikke at norsk presse har fått denne hendelsen i Pakistan heller, men i det jeg har fått med meg av indisk presse og nettmedier, så har ikke noe slikt skjedd i New Dehli. Jeg kan ta feil, og da er det likebehandling, men diplomatisk overtramp like fullt.

La meg også legge til, dette betyr ikke at ambassaden i New Dehli eller andre steder ikke har formidlet kraftige signaler om hva man ønsker, håper og prøver å få India eller andre land til å gjøre. Det er jeg sikker på at de gjør. Alle land og ambassader gjør slikt. Saken er at man ikke gjør det gjennom offentlige åpne brev, men altså gjennom diplomatiske kanaler.

Utfordring til norsk UD

Her håper jeg at det norske utenriksdepartementet kan svare; Er dette med å forsøke å presse andre lands utenrikspolitikk gjennom åpne brev på denne måten noe som er norsk offentlig politikk, og skjer det i andre land også? Åpner man for at andre land skal kunne drive på den samme måten i Norge?

Det spørsmålet kunne man sikkert stilt samtlige av de andre landene hvis diplomater har underskrevet teksten, men som nordmann er jeg nå mest interessert i svaret fra vårt eget utenriksdepartement. Er Norge bare med på denne presstaktikken fra sine allierte uten en ordentlig debatt om det her hjemme?

I tillegg til det diplomatiske overtrampet lyder denne plutselige interessen for FN-charteret og internasjonal lov også hyklersk. For som den pakistanske regjeringen, gjennom blant andre menneskerettighetsministeren Dr Shireen Mazari har påpekt, disse landene (heriblant Norge) kan ikke bruke FN charteret og menneskerettigheter som en à la carte meny hvor man tar det man ønsker og når man ønsker. 

I brevet presser man frem viktigheten av nettopp internasjonal lov og FN-charteret, men Pakistan har bragt frem og dokumentert både overgrep begått av India i Kashmir over lenger tid, bevis på indisk involvering i terrorangrep mot Pakistan, men også en nøye planlagt desinformasjonskampanje kjørt mot Pakistan fra India uten at dette har nådd gjennom i mediene eller fått mer støtte. Dette har blitt tatt opp i BBC også, men her i Norge har saken flydd helt under radaren for norske medier, selv om dette har påvirket den norske opinionen også.

FATF som pressmiddel

Nå skal det sies at slik utilbørlig pressmidler ikke er noe nytt. Vi har sett det gjennom den politiserte bruken av Financial Action Task Force (FATF), et globalt organ som skal fastsette standarder for bekjempelse av hvitvasking av penger og terrorfinansiering. Pakistan har vært plassert på grålisten her i lang tid, selv om landet nå teknisk sett oppfyller så å si alt av forpliktelser om lovgivning som FATF krever flyttes Pakistan ikke over til hvitlisten. Med sterke krefter fra bl.a. India som ønsker å flytte landet over til svart liste sammen med Nord Korea og Iran.

USA har truet med konsekvenser, og fredag 4. mars ble det besluttet at Pakistan vil fortsette å være på grålisten, i FATF-konferansen i Paris. Ingen åpenbar sammenheng mellom disse tingene, eller er det det? Storbritannia har avlyst besøk fra den pakistanske statsministerens sikkerhetsrådgiver, så straffen for å stå for en uavhengig politikk er ganske streng. Her er det på sin plass å si at Pakistan ikke på noen måte støtter Russlands angrep på Ukraina, men det handler ikke om det. Slik oppfattes det i alle fall i Islamabad, og sikkert mange andre steder. Det handler om, slik George Bush jr. uttrykte det, enten er du med oss, eller så er du imot oss.

Selv om FATF ikke ble nevnt i dette brevet fra ambassadørene er det mange som leser mellom linjene og oppfattet det som en litt dårlig skjult trussel. En følelse som blir ytterligere styrket av at de forente arabiske emirater plutselig havnet på grålisten etter møtet i Paris også. Landet hadde latt være å stemme for forslaget om fordømmelse av Russland i sikkerhetsrådet. Noen ganger virker trusler, og UAE har nå endret standpunkt. Vi kan anta at landet vil fjernes fra grålisten ved neste møte i FATF.

Slik politisering av et organ som skal motvirke hvitvasking og terrorfinansiering er trist og tragisk, men dessverre noe vi ser oftere og oftere. Hvilken rolle spiller Norge her kan man jo gjerne spørre.

Typografisk blemme eller noe mer?

En interessant detalj her ved brevet som ble overlevert både på urdu og engelsk, på urdu var underskriften til den tyrkiske ambassadøren også med, men ikke på den engelske teksten. Dette uten at hen på noen måte hadde tilsluttet seg dette. Tyrkia er del av Nato og faktisk det eneste NATO landet som så vidt jeg har registrert har vært i direkte skuddutveksling med den russiske angrepsstyrken i Ukraina.

Men mens de selv følger den linjen ber og krever de ikke at Pakistan skal gjøre det samme og ønsker i alle fall ikke å være en del av en slik kritikk av Pakistan. Etter at ambassadøren gikk ut på Twitter mot dette og krevde at dette ble rettet opp ble brevet slettet og lastet opp igjen uten den tyrkiske ambassadøren som signatør. Dette var viktig fordi et slikt krav fra Tyrkia, som en stat Pakistan gjennom lang tid har sterke og nære relasjoner til, skapte en del uro og sinne i Islamabad.

Uansett, man gjør seg selv ikke noen tjeneste med å på denne måten presse et annet lands utenrikspolitikk. Norge som et lite land burde være ekstra sensitiv på dette siden vi kan oppleve det samme bak neste sving, selv om det neppe er sannsynlig grunnet vårt NATO-medlemskap.

- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin