- Annonse -
FIVH søker fundraisere

(Alle foto: Bendik Østbye Johannessen)

Bønn, av den ukrainske forfatteren Jurij Izdryk, i norsk oversettelse av Erlend Wichne:

når verden snur ryggen til

og det er gap og vegger mellom oss

snakk med meg

snakk med meg

selv om ord alltid taper

og når det lukter krig omkring oss

og første slag allerede raser

snakk med meg

snakk med meg

selv ord kan være en omfavnelse

jeg vet bare én ting kan bare dette

og ber deg engstelig stille og klossete:

snakk med meg

snakk med meg

og la kroppen din tre ut av ordene

Kjære medmennesker, både dere her i salen på Litteraturhuset i Oslo – og dere som følger med på strømmingen på nettet. 

– Velkommen til Fluktfestivalen 2022

Aller først takk til skuespiller Bendik Østbye Johannessen som innledet med diktet: Bønn, av den ukrainske forfatteren Jurij Izdryk, i norsk oversettelse av Erlend Wichne. 

Mitt navn er Kristina Quintano, for mange bedre kjent som stemmen bak Facebooksiden Budbringeren fra Helvete og initiativtager til festivalen. 

- Annonse -Frontrunner.site

Den første fluktfestivalen gikk av stabelen på FN-dagen i fjor, og vi så tidlig at det var både interesse og behov for et slikt samlingssted.

I en tid med korte debatter og opphetede kommentarfelt er etterspørselen etter et samlingspunkt, der man kan møtes med god tid og samtale om ulike områder innen feltet flukt stor. Behovet for en fluktfestival kommer dessverre ikke til å bli noe mindre med årene. 

Vi har bestemt oss for å gjøre denne festivalen til en årlig festival. 

Mediene fylles av bilder fra et nærområde i konflikt. 

Russlands invasjon i Ukraina 24. februar har sendt over 8 millioner mennesker på flukt internt i Ukraina, og 6 millioner ukrainere på flukt i utlandet.

Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt som det er nå. 

I går kom tallene fra FN. 

For første gang er over 100 millioner mennesker på flukt.

Antallet mennesker som er tvangsfordrevet, steg mot slutten av 2021 til 90 millioner, utløst av vold i Etiopia, Burkina Faso, Myanmar, Nigeria, Afghanistan og Kongo for å nevne noe.

Hver dag setter nye familier ut på vandring mot en tryggere fremtid, hver uke drukner det mennesker i forsøket på å ta seg til trygghet. 

Redningsskip konfiskeres, og bistandsarbeidere kriminaliseres. 

Likevel snakkes det altfor lite i media om dette som vi kanskje burde omtale som flyktningenes krise, og svært sjelden bruker de store mediene tid, eller spalteplass, på å forklare hvorfor mennesker flykter, hva de flykter fra, hvordan flukten gjennomføres og hvem som legger til rette under fluktruten. 

Dette er, sammen med klimakrisen, det mest brennaktuelle spørsmålet i dag, og det er ingen utsikter til bedre løsninger for mennesker på flukt. 

Målet med festivalen er å skape en arena der temaet flukt, eksil og tvungen migrasjon blir løftet og forklart, enten av mennesker som selv har opplevd å måtte flykte, av mennesker som til daglig jobber med tema, eller av forfatterne som skriver om det. 

Også i år har vi deltagere med lang fartstid innen humanitært krisearbeid eller personlige erfaringer fra flukt. 

Vi markerer selvsagt også skeivt kulturår og tar en nærmere titt på forholdene for skeive på flukt. 

Det er Libanon som er årets fokusland og vi er så heldige å ha forfatter Bendik Sørvig til å holde foredraget Libanon – historisk bakteppe og den pågående krisen! senere i dag. 

I år markerer vi at det er 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels Fredspris for asylpasset og selv om det aldri før har vært så mange mennesker på flukt som det er nå er nesten alle veier til trygghet i Europa stengt. 

I over tjue år har jeg selv dokumentert menneskers flukt over Middelhavet og aldri før har jeg sett den desperasjonen som befinner seg ute på havet nå. 

For første gang på tjue år er alle rutene over Middelhavet aktive. 

Hver eneste dag setter hundrevis av mennesker seg i en båt i håp om å nå Europa i live. 

I nesten alle båtene er det kvinner og barn. 

For noen uker siden var vi vitne til et tragisk forlis utenfor Libanon, blant de druknede var en 40 dager gammel baby.

Rutene ut fra Libanon sjøveien er lite omtalt, men har vært aktive i mange år. 

Svært mange blir stoppet før de kommer ut i internasjonalt farvann. 

Denne omtalte båten hadde 84 mennesker om bord da den sank utenfor libanesiske Tripoli. Menneskene i dette siste forliset var av libanesisk, syrisk og palestinsk opprinnelse.

45 mennesker ble reddet, nesten 40 druknet, inkludert en hel familie med mor og tre barn. 

Siden 2020 er det bekreftet en drastisk økning i utfarter sjøveien også fra Libanon. 

«Den økonomiske kollapsen i landet har ført til en av de største flyktningkrisene ut av landet, i Libanons historie», forteller Mathieu Luciano, sjef for IOM Lebanon. «Stadig større økonomisk desperasjon fører til at flere mennesker forlater landet utrygge veier. Trygge og lovlige veier til asyl trengs umiddelbart, sammen med større økonomisk støtte til de som blir igjen.»

Libanon har vært første mottaksland for millioner av syrere. Både libanesere, syrere og palestinere lever nå tett i et lite land i økonomisk krise noe som fører til at flere forsøker å flykte til Europa sjøveien.

Hver eneste dag setter også mennesker ut fra Libya til Malta og Italia, fra Tyrkia til Hellas, fra Tunis til Lampedusa og fra Marokko til Spania. 

Den perverse avtalen EU har gjort med Libya har ført til en enorm oppblussing på den enda farligere ruten rett ut fra Nord-Vest Afrika, blant annet fra Senegal til Kanariøyene. 

Man antar at så mange som 1/5 som setter ut denne veien drukner. 

Er vi empatiutmattet? Skal vi virkelig bare fortsette å betrakte andre menneskers lidelser?

De siste tjue årene har titusenvis av mennesker druknet på flukt fra krig og humanitære overgrep og helvete har blitt et fysisk sted. 

Det er det stedet vi ser på som vårt Middelhavsparadis, men der vi lar barn synke ned til havets bunn for å gå i oppløsning og bli spist av fisk. 

På bunnen av Helvete ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar. 

Der nede i mørket ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om et liv et annet sted. 

Der nede ligger kartene over et annet liv. 

Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav. 

Middelhavet har blitt en flytende gravplass, og øyene er som små gravstøtter som stikker opp. 

Ett av grunnprinsippene i EU er solidaritet mellom EU land, men det har vært lite solidaritet å se overfor de fire landene i sør som står i frontlinjen av flyktningenes krise:

Malta, Italia, Hellas og Spania lurer på hva i huleste vi holder på her oppe i nord? 

For mens likene skyller i land på deres strender, er vi i ferd med å mure oss inne i en slags festning Europa. 

De siste årene har det kommet tusenvis av mennesker sjøveien til Malta, ett av EUs minste og mest tett-bebygde land. Øya er 316 kvadratkilometer stor.

Noen år har det kommet like mange mennesker som om vi i Norge skulle tatt imot 30.000 mennesker på flukt hvert år. 

Den ene gangen det skjedde snakket mediene om kriser og horder og masser. 

Allerede i 2007 brukte maltesiske medier ordet kriseutmattet om det maltesiske folk, for mens det druknet mennesker i tusentall rett utenfor syd-Europas badebukter hadde man i Norge knapt hørt om båtflyktninger over Middelhavet gjennom norske medier på den tiden.

Malta, og Middelhavet var ikke nært nok til at de grusomme forlisene som daglig utspilte seg der gjorde inntrykk på oss. Og mens fiskere fra Middelhavet plukket lik ut av fiskegarnene sine og sluttet å spise sin egen fangst, fortsatte norske turister å kose seg noen få meter unna, uten på noen måte være klar over at det var en enorm humanitær krise der ute på havet. 

Ikke før i 2015, det året flyktningene plutselig nådde våre grenser. 

Da var fiskerne, dykkerne, redningsarbeiderne og lokalbefolkningen på Malta og Lampedusa allerede utslitt. 

Flyktningenes krise startet ikke i 2015 – og den endte ikke i 2015 selv om norske medier for lengst sluttet å rapportere. 

Nok en gang er journalistene i Middelhavet nesten fraværende, selv om det drukner mennesker i snitt hver dag og det hver dag begraves mennesker som ingen vet hvem er. 

Men, det er mer en mennesker vi begraver nå. 

Jeg føler også at vi i vesten er i ferd med å begrave vår egen medmenneskelighet.

Jeg er, som mange andre både redd og fortvilet om dagen, men jeg er ikke bare redd for krig, jeg er også redd for hva som skjer med vår medmenneskelighet hvis vi skal fortsette å betrakte andre menneskers lidelser uten å reagere nevneverdig.

I april 2015, bare fire måneder før verden ble vekket av den lille gutten på stranden, Alan Kurdi, sank en båt med flyktninger utenfor Malta. I båten var det over 1100 mennesker. 

Bare 28 overlevde. 24 lik ble funnet flytende og ble begravet ved siden av mine besteforeldre på Malta. Den yngste av guttene som ligger i en grav med navn ukjent er ti år. Over ett tusen mennesker ble liggende igjen på havets bunn og råtne inni den store blå båten. Det gikk ett år før den ble hevet. 

Da var de tusen menneskene umulig å identifisere. 

Kroppsdelene hang ikke lenger sammen. 

I Italia står en kvinnelig patolog og på sjette året forsøker hun fortvilet å sette sammen de ulike kroppsdelene slik at noen familiemedlemmer kanskje skal få svar på hva som skjedde med deres kjære. 

Hun får knapt EU midler til prosjektet og så langt er bare 30 mennesker identifisert. 

Hva er det som gjør at disse menneskene ikke får nevneverdig oppmerksomhet i norske medier? 

Hadde det sunket en båt med tusen hvite mennesker i Middelhavet så ville dere ha hørt om dem. 

Hvordan skal vi kunne føre en debatt om et så polarisert tema som innvandring og asylpolitikk når vi ikke mottar jevnlig informasjon om hva som utspiller seg langs Europas yttergrenser? 

For å kunne delta i debatten om asylpolitikk, må vi forstå de store globale spørsmålene om hvem som har krav på beskyttelse, og hvilke forpliktelser de ulike medlemsstatene i EU har, eller bør påta seg. 

Dette er noe av det vi i Fluktfestivalen prøver å få til, dialog og kunnskap. 

Samtidig som vi diskuterer hvem som skal ta imot hvor mange, og når de skal gjøre det, må vi sørge for at mennesker ikke drukner i søken etter en trygg havn. 

Det er meldt om store sivile tap i krigen i Ukraina. 

De er menneskeliv som hadde en fremtid og som var noens alt og som døde i en krig de ikke har bedt om. 

Ukrainske kvinner og barn blir bortført, voldtatt og kidnappet, akkurat som kvinner og barn på flukt over hele verden blir det. Voldtekt er krigens eldste og styggeste våpen. 

Det er nettopp nå det blir ekstra viktig å klare å ha to tanker i hodet på en gang. 

Mer enn noen gang må vi holde fast i det absolutte prinsippet om at alle mennesker har samme menneskeverd og menneskerettigheter. 

Det står slik i den første artikkelen i FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter. 

Men er det egentlig noe hold i denne ideen om at menneskeverdet er absolutt?

Allerede før krigen i Ukraina startet var det rekordmange mennesker på flukt i verden. 

Tallene fra UNHCR har rast opp de siste årene og en verdensomspennende pandemi har ikke gjort livet noe lettere for mennesker på flukt. 

Tvert imot har det ført til mer fattigdom, mer nød og enda større humanitære overgrep. 

Vi må begynne å se på verden med et helt nytt blikk. 

Vi kan ikke lenger stilletiende se på at noen har overflod og noen mangler alt. 

Da vil det til slutt uansett bli vi som taper. 

Til tross for at Middelhavet ikke ser så stort ut på kartet oppleves det å søke i et hav på 2.5 millioner kvadratkilometer nesten endeløst. 

Hver eneste dag blir båter ute på havet bare borte, noen ganger med hundrevis av mennesker om bord. 

Båtene vi aldri finner igjen omtales som ghost ships. 

De siste tjue årene har hundrevis av båter bare forsvunnet. 

Det finnes en liste på nesten 50.000 navn over druknede i Middelhavet de siste årene. Vi som jobber med søk og redning er ikke i tvil over at dette tallet er mange ganger større. 

Noen redningsarbeidere er, som meg sikker på at det er tidoblet. Opp mot en halv million mennesker kan være sunket til havets bunn rett utenfor våre ferieparadis og vi kommer aldri til å finne dem. Det er nemlig slik at et menneske bli bare registrert som omkommet dersom noen har sett at de har druknet eller familien med sikkerhet vet at de var ombord i en båt som sank.

Men det finnes enda en grusom årsak til at så mange ikke blir registrert som omkommet. 

Mange overlever ikke dagevis ute på åpnet hav i iskald kulde eller glovarm hete, uten mat og vann, eller muligheten til å strekke ut beina, svært mange dør allerede mens de sitter i båten. Drivstoff blandet med saltvann skaper et sterkt etsende middel, mange dør rett og slett av forgiftning eller brannskader underveis, og selv om deres aller kjæreste kanskje sitter sammen med dem i båten så blir tilstanden til kroppene og stanken av lik så stor at de ikke har noe annet valg enn å senke dem ned i havet. 

For mange blir dette den eneste begravelsen de får. Skammen dette innebærer og sorgen de pårørende må bære, sammen med redselen for å bli straffet, gjør at mange ikke melder fra om at deres kjære døde på veien. 

Derfor blir de heller aldri registrert. 

For to år siden fant maltesisk kystvakt en gummibåt rett utenfor Malta. På forsiden av alle avisene kunne man lese: et menneske på flukt var den eneste overlevende i en gummibåt. 15 mennesker var døde. Skipene som hadde passert hadde oversett deres rop om hjelp. 

Den overlevende var Adam Oga. Da han hadde satt ut fra Libya var de femten mennesker om bord i båten, inkludert en gravid kvinne. Etter 11 dager ute i brennende hete under solen uten mat og vann eller drivstoff var det bare Adam igjen. En etter en døde alle ombord i båten. Oga og vennen hans Ismail senket dem ned i havet. Det var den eneste begravelsen disse menneskene fikk. Dette er ikke en enkeltstående hendelse, nettopp på grunn av utallige hendelser som dette er det absolutt ingen som vet hvor mange mennesker som ligger på bunnen av vårt Middelhav. Oga forteller at de ble passert av en rekke båter som så dem, både handelsskip og private båter. Heller ikke dette er uvanlig. 

Tvert imot drukner det mennesker selv når vi vet nøyaktig hvor de er. Hvordan kan slikt skje? 

Plikten til å hjelpe mennesker i havsnød er nedfelt i internasjonal lov, men den gamle loven om å redde folk på havet har en stor mangel. Loven definerer ikke hva som er havsnød, og den definerer ikke hva som er en trygg havn. 

Men hva er egentlig problemet? 

Hvorfor er søk og redning i Middelhavet så betent – hva er det som gjør det så vanskelig å plukke opp mennesker i havsnød? 

Er ikke dette sjøfolks aller eldste og mest ubestridte lov: når folk er i havsnød så plukker man dem opp? Man skulle tro det i praksis, men det fungerer ikke slik i teorien.  

Handelsflåten har de siste tjue årene blitt smertelig klar over hva konsekvensen kan bli dersom de redder mennesker i nød. Mange av de sjømennene jeg har intervjuet, synes dette er problematisk og de sliter med dårlig samvittighet. Men de sier at de går konkurs hvis de skal redde menneskene de oppdager på havet. Nesten alle flyktningene jeg har intervjuet om deres overfart over Middelhavet på ruten Libya–Malta, forteller at de har vært i nærheten av andre skip, men at de ikke har blitt reddet. 

Allerede i august 2014 sendte MRCC, Maritime Rescue Coordination Centre, det maritime redningssenteret med base i Roma, ut en nødmelding til 26 skip i Middelhavet mellom Malta og Libya om en båt med flyktninger som var i havsnød. Bare noen sekunder senere var det bare seks skip synlige på radaren, alle andre hadde skjult sin posisjon. 

Loven om at man skal redde mennesker i havsnød, fungerer ikke i praksis, og når mennesker først blir reddet, blir de ofte behandlet som annenrangs mennesker.

Middelhavet i dag står overfor tre store utfordringer når det gjelder fravær av søk og redning. 

Både det som heter Standoff, det som heter Push back og generell fravær av igangsettelse av redningsaksjoner.

Standoff betyr at en båt som har reddet mennesker, for eksempel et handelsskip, ikke får legge til noe sted fordi ingen land vil ha dem. 

Pushbacks betyr at mennesker som befinner seg i internasjonalt eller europeisk farvann blir trukket mot sin vilje tilbake til det de flyktet fra. 

Fravær av igangsetting av redning handler om at kystvakten rett og slett ikke vil ta telefonen og ikke vil ta ansvaret for menneskene etter at de er reddet. 

Alle tre utfordringene får katastrofale følger for dem det gjelder. 

Dette er grunnen til at mennesker drukner selv når vi har nøyaktig gps posisjon. 

Vi begynner med standoff, for det fører direkte til at handelsskip ikke redder mennesker i havsnød. 

Den dag i dag finnes det ingen fungerende avtaler der handelsskip, fiskerbåter eller private båter som plukker opp mennesker på flukt i havsnød, får kompensasjon for de tap de eventuelt måtte få grunnet forsinkelser eller ødelagte varer, tap av inntekt eller fiskefangst som råtner bort. Det finnes derimot utallige eksempler på situasjoner der store handelsskip ikke blir tildelt noen umiddelbar havn, noe som medfører store forsinkelser og enorme kostnader.

I august 2020 ble tjuesju mennesker reddet av handelsskipet Maersk Etienne i maltesisk farvann. Blant dem var en gravid kvinne og et barn. Dette ble begynnelsen på den lengste diskusjonen om ilandsetting av mennesker i EUs maritime historie. I nesten seks uker lå Etienne utenfor Malta uten å bli tildelt noen havneplass. 

Et handelsskip er ikke utrustet til å ha tjuesju traumatiserte mennesker om bord i ukesvis, og etter hvert gikk de tomme for både proviant og håp. Flere av menneskene om bord forsøkte i desperasjon å ta livet av seg eller å hoppe over bord. Ingen land ved EUs yttergrense ville tilby dem havn. Maltas statsminister hevdet at flyktningene ikke var Maltas ansvar, da Maersk Etienne seilte under dansk flagg. Her ser vi tydelig at uklarheter i den gamle SOLAS-konvensjonen får konsekvenser både for dem som redder, og for dem som er i havsnød og trenger en trygg havn. 

På nettsidene til Maersk Tankers problematiserer de selv denne og lignende hendelser. Siden juni 2014 har Maersk Tankers reddet 2031 mennesker i havsnød, men den nåværende administrerende direktøren sier at det mest bekymringsverdige er fravær av politisk handling og at det per nå ikke finnes noen politiske løsninger på slike hendelser. Mennesker på flukt forteller stadig at handelsskip seiler rett forbi dem uten å tilby redning. 

Push backs 

Det andre store utfordringen i Middelhavet akkurat nå er pushbacks. Bare i fjor ble 32.000 mennesker stoppet av såkalt libysk kystvakt og ble, mot sin vilje trukket tilbake til Libya. Dette gjøres i samarbeide med EU og for norske skattepenger. Over 250. millioner norske skattepenger er brukt til å ruste opp libysk kystvakt. Dette er stikk i strid med det absolutte prinsippet om ikke- retur. 

Ikke-retur-prinsippet er selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger. Som den eneste beskyttelsesregelen som er nedfelt i konvensjonen betyr dette at stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl. Forbudet strekker seg eksterritorialt, noe som betyr at europeiske stater ikke kan returnere noen til land utenfor Europa hvis det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til.

Likevel er vi altså vitne til at rekordmange mennesker blir trukket og tvunget tilbake til Libya mot sin vilje. 

Den såkalte libyske kystvakten plukker opp mennesker som forsøker å ta seg til sikkerhet og tvinger dem tilbake til det de flyktet fra. I europeisk og internasjonalt farvann tillater vi at de samme menneskene som opptrer som libysk milits og menneskesmuglere om natten, får leke kystvakt om dagen, og ikke bare tillater vi det, vi er med på å betale for det. 60 millioner Euro har EU gitt til såkalt Libysk kystvakt, som ikke har noen form for humanitært syn, som ikke har en fungerende flåte, som opererer med en gmail adresse. Til og med Frontex sine skip er nå borte fra Middelhavet. 

Vi bedriver ikke lenger grensekontroll fra sjøen, nei, vi har Frontex fly og droner som flyr over Middelhavet og gir koordinatene til båter som er i ferd med å synke rett til libysk kystvakt. Da slipper EUs båter til og med og redde dem selv, vi trenger bare sitte i et fly og deligere oppgaven til dem de flyktet fra. 

Det er like ille på ruten fra Tyrkia til Hellas, dette skal vi høre mer om klokken 16.30.

Fravær av søk og redning

Her er det svakheten i EUs prinsipp om solidaritet mellom EU land virkelig svikter. For utfordringen til de sydlige landene er ikke bare at de må legge inn store ressurser på SAR, det kan de klare. Utfordringen er at de ikke blir avlastet når flyktningene først er satt i land hos dem. 

Det såkalte byrdefordelingsprinsippet, som burde hete solidaritetsfordeling, for vi kan ikke omtale mennesker som en byrde før de i det hele tatt har fått sjansen til å utføre noe, fungerer ikke. 

Malta, Italia, Hellas og Spania blir nesten ikke avlastet av EU, det er ingen som tar over flyktningene etter at de sydlige landene har reddet dem. Dette fører til at de sitter igjen med enorme flyktningleire ingen engang har hørt om og uutholdelige levekår for de som oppbevares der. 

Det fører til at asylprosessen tar årevis, og at menneskeliv i mellomtiden står på vent. Resultatet når vi får et anrop om nød og ringer etter hjelp er at Maltas kystvakt sier at de ikke har kapasitet, italiensk kystvakt svarer ikke, spansk kystvakt er stort sett opptatt i Atlanterhavet og gresk kystvakt har mer enn nok med å skyve mennesker tilbake til Tyrkia. 

Og mens krangelen om byrdefordeling pågår drukner mennesker mens vi hører deres skrik om hjelp. 

Vet dere at det siste et menneske roper før de drukner er sitt eget navn, noen ganger barnas. Mange har navnet sitt sydd på innsiden av klærne sine slik at de i det minste skal bli identifisert, inni skrogene til båtene vi finner har menneskene lagt igjen kloremerker og risset inn sitt egen navn når de skjønner at de skal dø. 

Middelhavet er 2,5 millioner kvadratkilometer stort.

For tre dager siden la det norske skipet Geo Barents til på Sicilia med 472 overlevende om bord. Og før vi gir noe kred til Norge, dette er Leger Uten Grensers egen operasjon, menneskene som reddes av Geo Barents får aldri komme til Norge.

Det har våre politikere understreket gang på gang. 

Norskflagget skip, men ikke vårt ansvar. 

Norge har som nasjon faktisk aldri sendt redningsskip til Middelhavet, vi har derimot vært raske til å takke ja når vi blir bedt om å bidra med grensekontroll. 

Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at mennesker setter seg i en båt i håp om en bedre fremtid dersom de lever et liv der deres menneskerettigheter og menneskeverd overhodet ikke blir ivaretatt? Norge er et land som ligger helt på toppen når det gjelder respekt for menneskerettighetene. Kan vi noen gang forestille oss hva det gjør med et menneske å leve i konstant usikkerhet, undertrykkelse, motstand, fattigdom, krig, tortur, avmakt, korrupsjon, voldelige politimenn, overgrep, frykt for kidnapping, organtyveri, omskjæring og systematisk massevoldtekt og slaveri? 

Hva ser vi når vi betrakter andres lidelser?

Hvem teller som mennesker?

Hvilke liv regnes som verdifulle?

Hvilke liv er verdt å sørge over?

Hvordan kan verdien av et menneskeliv rangeres ulikt?

Problemstillinger er brennaktuelle i samfunnsdebatten om mennesker på flukt. 

I år markerer vi at det er 50 år siden det ikke lenger var kriminelt å være homofil i Norge, men hver eneste dag blir mennesker i andre land straffet for å elske. 

I 68 land er det fortsatt kriminelt å være homofil. På Amnestys sider kan man lese:

  1. AFGHANISTAN – 2 års fengsel med mulighet for dødsstraff
  2. BANGLADESH – Livstid fengsel
  3. IRAN – Dødsstraff.
  4. PAKISTAN – Inntil 10 års fengsel, med mulighet for dødsstraff
  5. SYRIA – Inntil 3 års fengsel
  6. JEMEN – Dødsstraff
  7. SOMALIA – Dødsstraff
  8. SENEGAL – Inntil 5 års fengsel
  9. LIBYA – Inntil 5 års fengsel
  10. ERITREA – Inntil 7 års fengsel.
  11. ETIOPIA – Inntil 5 års fengsel
  12. LIBANON – Inntil 1 års fengsel

Jeg kunne ha fortsatt: vi må ikke glemme at også når det gjelder kampen for skeives rettigheter så er ingen fri før alle er fri. 

Rettferdighet må være et løfte. 

Et løfte om fremtidig rettferdighet og det er her vårt ansvar ligger. 

Den største forbrytelsen er ikke det vi har gjort, det er det at vi lar det skje igjen. 

Rettferdighet og menneskerettigheter krever at vi alle tar ansvar, og at vi alle handler.

Hver og en av oss bærer det ansvaret og er således ansvarlige for hvordan vi handler. 

Har vi blitt så vant til andre menneskers lidelser at den ikke lenger berører oss? 

Er vi ikke lenger ansvarlige og oppmerksomme på den jorda som tilhører oss alle, ender vi opp uten evne til å ta vare på hverandre. Er det slik at i denne globaliserte verden har vi trådt inn i globalisert likegyldighet. Vi har blitt vant til andres lidelser, det rører meg ikke, det berører meg ikke, det er ikke mitt ansvar! 

Den globaliserte likegyldigheten gjør oss alle navnløse, ansvarlige, men navnløse, ansiktsløse. 

På mobilen min har jeg et bilde av et lite barn, ennå ikke ett år gammel. 

Den lille er skylt i land på en strand, død og alene er den halvnakne kroppen pakket inn i sjøplast. 

- Annonse -

Bildet er et perfekt symbol på vårt svik både overfor mennesker på flukt og den jorda vi lever på. 

Vi må slutte å begå humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om 50 år. 

Det må være menneskets løfte til hverandre at vi ikke stilltiende skal betrakte andres lidelser.

Derfor gjentar jeg linjene i ukrainske Izdryks dikt:

“når verden snur ryggen til

og det er gap og vegger mellom oss

snakk med meg

snakk med meg”


Tegner du abonnement med kupongkode LIBANON22 så mottar du 100,- rabatt og Transit Magasin donerer 75% av overskuddet til Salam Norway. >> Bestill her
- Annonse -
- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin