Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Die Grünen har på de siste målingene oppslutning i spennet 23-25% og har på nytt passert SPD i oppslutning; medlemstallet har økt med 50.000 på noen få år og er nå oppe 125.000. De tre øverste plassene på de månedlige målingene over Tysklands mest populære politikere er pr. i dag besatt av de tre grønne regjeringsmedlemmene Robert Habeck, Annalena Baerbock og Cem Özdemir.
I en i fersk undersøkelse fra Forsa om hvilket parti som tiltros størst evne til å løse landets problemer var summen som pekte på De Grønne større enn for SPD og CDU/CSU tilsammen. Regner man med de siste regjeringsdannelsene i Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen, vil De Grønne i tiden som kommer være representert i 11 av Tysklands 16 delstatsregjeringer.
Det programmatiske grunnlaget for suksessen ligger i en pragmatisk og løsningsorientert sentrumsprofil fundert i et venstreliberalt, menneskerettsorientert og internasjonalistisk verdigrunnlag – og kanskje også med et lite innslag av en opplyst, moderne konservatisme. En av partiets nestorer, den mangeårige ministerpresidenten i delstaten Baden-Württemberg, Winfried Kretschmann, oppsummerte sin visjon for partiet gjennom tre historisk-symbolske steder i en bok han utga for et par-tre år siden: «Golgata, Akropolis og Kapitol – rettferdigheten, demokratiet og retten.» Det er ikke noe dårlig bilde på det partiet som i dag fremtrer for oss.
Et gjennomgangstema i Die Zeits oppslag var innsatsen til partiets frontfigurer i SPD-kansler Olaf Scholz‘ trepartiregjering. Aller sterkest fokus er det på Robert Habeck i rollen som superminister for økonomi, energi og klima – en krevende oppgave i en ekstraordinær politisk setting som han ivaretar med uopphørlig driv og i et språk som har brakt den politiske kommunikasjonen til noe man tidligere ikke har sett.
Også en klarttalende og prinsipielt forankret Annalena Baerbock i rollen som tysk utenriksminister får mye positiv oppmerksomhet. Det er Baerbock som kan dra til Kiev og få den tilbakemeldingen Olaf Scholz ikke får: «deg kan vi stole på!». Det er også mye fokus på den tidligere partilederen Cem Øzdemir som på kort tid har kastet om på, og gjort et nedstøvet og handlingslammet ministerium for landbruk og ernæring rustet for de enorme utfordringene som ligger i det grønne skiftet.
I et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung beskrev den amerikanske historikeren Timothy Snyder nylig Tyskland som, potensielt, verdens viktigste demokrati, men også et demokrati som fortsatt vegrer med å påta seg den rollen det burde innta. Mye tyder på at nettopp De Grønne vil kunne bli avgjørende for at Tysklands dras i retning av en klarere lederrolle blant verdens konstitusjonelle demokratier – en drivkraft for internasjonal rettsorden, for folkeretten og for et sterkere og bedre integrert Europa.
Slik det politiske landskapet nå tegner seg, kan det nemlig bli bortimot umulig å se for seg fremtidige tyske regjeringsdannelser uten De Grønne i sentrale posisjoner. Da kan det også fort være duket for at Tysklands neste forbundskansler bærer navnet Robert Habeck. Blant mange kommentatorer, og ute på gater og streder, har han allerede inntatt posisjonen som «den egentlige kansleren».
Denne teksten er skrevet av Karsten Aase-Nilsen, skribent og blogger – ansvarlig for bloggen Tysktime.
