4. des 22

Verdenshistorien til Graeber og Wengrow

I boka «The Dawn of Everything» leverer David Graeber og David Wengrow en provoserende og inspirerende versjon av verdenshistorien.

Antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow spør om sosial ulikhet er et nødvendig innslag i menneskesamfunn. De lurer på om framveksten av stat, kapitalisme og patriarkat var uunngåelig, eller om det kunne gått annerledes. Deres hovedtese, at en annen verden virkelig er mulig, underbygges ved gransking av det vi veit og det forfatterne tror vi kan vite, om de eldste sivilisasjonene.  

Menneskehetens historie inneholder mange eksempler på at grupper av folk kan organisere seg på ulike vis uten å skape hierarkiske styringssystemer, hevder de to Davidene. I dette støtter de seg på et stort antall eksempler fra ulike verdensdeler. Spesielt bruker de eksempler fra Nord-Amerika, der de mener flere grupper i urbefolkningene organiserte seg på måter som underbygger deres teser. De finner også at representanter for de eksisterende befolkningene i Nordamerika, ikke minst Kandiaronk fra Wandat-folket, kunne komme med velbegrunnet, og fortsatt gyldig, kritikk av de europeiske erobrernes kultur og samfunn.

Urbanisering eller jordbruk

Graeber og Wengrow tar særlig for seg framveksten av byer og sammenhengen mellom urbanisering og jordbruk. De mener det ikke er en nødvendig utvikling fra jordbruk til byer og videre til statsmakt, og finner eksempler på byer uten konger, på jordbruk uten byer og på byer uten jordbruk. Videre peker de på hverken jordbruk eller bysamfunn oppsto brått. Det var ingen urbaniseringsrevolusjon eller jordbruks-revolusjon. Begge deler har utviklet seg over lang tid, og har gjentatte ganger blitt forkastet for så å innføres på ny andre steder.

Fra flere hold er det påpekt at det mange steder er åpenbare hull i bevisrekka til de to forfatterne. Deres konklusjoner om motiver og holdninger blant mennesker som levde for tusener av år siden og ikke har etterlatt seg noen skriftlige vitnesbyrd er åpenbart motivert av forfatternes egne overbevisninger. Nå skal det sies at de er åpne om dette. Hensikten deres er å åpne et rom for å diskutere andre utviklingsveier enn den dagens globale sivilisasjon har fulgt og følger.

Derfor legger de stor vekt på  grupper de mener bevisst har brutt med storsamfunnet for å organisere seg på annet vis. Her støtter de seg blant annet på James C. Scott som i flere arbeider har studert hvilke metoder folk tar i bruk for å unnslippe undertrykkelse.

Om anarkismen

Mye av diskusjonen går på nødvendigheten av en stat. I denne sammenhengen blir det påfallende at Graeber og Wengrow i sin iver etter å finne eksempler på ikke-hierarkisk og ikke-statlig samarbeid mellom mennesker ikke nevner den anarkistiske tradisjonen. Peter Krapotkins sentrale verk «Gjensidig Hjelp» tar jo opp de samme problemstillingene so de to Davidene drøfter. Krapotkin reagerte på den vulgær-darwinistiske oppfatningen at konkurranse er kilden til framskritt. Hans påstand er at vilje og evne til samarbeide ligger i menneskets natur og er grunnlagte for all sivilisasjon. Den anarkistiske tenkeren viser ved en lang rekke eksempler fra historiske samfunn at mennesker finner, og ønsker å finne,  måter å samarbeide på, selv når  storsamfunnet legger hindringer i veien for  dette.

Det nærmeste Graeber og Wengrow kommer til eksplisitt å trekke inn anarkismen, er en referanse til amerikaneren Murray Bookchin som har utviklet en frihetlig samfunnsmodell kalt «demokratisk autonomi».  De to forfatterne nevner i en fotnote at hans betoning av hvordan  menneskers sosiale organisering påvirker deres forhold til økosystemene de inngår i, er svært fruktbar. 

Eksperimentet i Rojava

Samtidig mener de at Bookchin har et foreldet historiesyn. Den samme kritikken kunne vært rettet mot kurdiske Abdullah Öcalan som er sterkt inspirert av Bookchin. Öcalans tilhengere forsøker å realisere demokratisk autonomi på feministisk og økologisk grunnlag, i Nordøst-Syria. Det er mulig forfatterne ikke ønsker å trekke inn aktuell politikk, men Graeber har tidligere vist seg som en varm forsvarer av dette kurdiske prosjektet, og det må vel være en slik retning Graeber og Wengrows teser må peke mot.

Om det kan være mulig å holde fast ved en visjon om en verden uten statsmakt, vil det i dagens situasjon være lokal motmakt som er det realistiske alternativet. Da vil, slik Graeber påpekte i en avisartikkel, eksperimentet i Rojava være et relevant eksempel, skjønt det er langt fra perfekt og til tross for at mange  politiske eksperter spår at det ikke vil overleve.

Det viktige for Graeber og Wengrow er ikke noen av de enkelte eksemplene de trekker fra, men å slå fast muligheten for å gjøre ting annerledes. I etterordet står det derfor: 

«… vi kunne ha levd med radikalt annerledes forestillinger om hva te menneskesamfunn egentlig er. Det betyr at masse-slaveri , folkemord, fangeleire, ja tilmed patriarkatet eller systemer med lønnsarbeide, aldri hadde behøvd å finne sted. På den annen side antyder det også at mulighetene for menneskelig handling, selv nå, er langt videre enn vi pleier å tro.»

De to Davidene har med denne boka åpnet et større rom for mangfoldig menneskelig utvikling, iallfall i teorien, enn de fleste av oss har våget å tro på.

David Graeber and David Wengrow: «The Dawn of Everything. A New History of  Humanity.»

Penguin Books. London, 2021

Boken er en internasjonal bestselger og var også finalist til Orwell-prisen i 2022.

David R. Graeber (født 12. februar 1961, død 2. september 2020) var en amerikansk antropolog, anarkist, aktivist og forfatter, kjent for også for sine bøker Bullshit JobsDebt: The First 5000 Years og The Utopia of Rules. Han var professor i antropologi ved London School of Economics.

David Wengrow (født 25. juli 1972) er en britisk arkeolog og professor ved Institutt for arkeologi, University of London. Wengrow er også spaltist The Guardian og i NY Times, hvor sosial ulikhet og klimaendringer er et gjennomgående tema.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
804FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT