Befolkningen i Kherson protesterer mot russiske lastebiler med "nødhjelp". Den første måneden var det stadig demonstrasjoner mot okkupantene. FOTO: Telegram-kanalen Huevyi Kherson
- Annonse -

Denne artikkelen er del 1 av 2 i en reportasjeserie om okkupasjonen av Kherson.

Tidlig om morgenen 24. februar krysset russiske styrker det smale eidet mellom den allerede okkuperte Krymhalvøya og det ukrainske fastlandet.

Samme kveld var de framme ved den strategisk viktige Antonovsky-broen over elva Dnipro. På den andre siden lå fylkeshovedstaden Kherson, med 283.000 innbyggere. Broen skiftet hender flere ganger de neste dagene. Forsteder og landsbyer ble lagt i grus, og de som kunne flyktet vestover med fare for å bli truffet av russiske raketter.

Russiske tanks kjørte inn i Kherson 2. mars 2022. En håndfull menn fra territorialforsvaret gikk ut for å møte dem, men ble meid ned av russisk maskingeværild. Kroppene ble liggende i Syrinparken i flere dager, til en prest gikk ut for å begrave dem med fare for sitt eget liv.

— Kherson ble forrådt!

Kherson var den første fylkeshovedstaden som ble inntatt og okkupert i den russiske «spesialoperasjonen». For øyeblikket befinner det seg opp mot 20 000 russiske soldater der.

(Artikkelen fortsetter etter bildene.)

Mange har spurt seg hvorfor Kherson falt så fort. Blant spørsmålene de stiller, er hvorfor den ukrainske hæren og etterretningstjenesten SBU trakk seg ut av Kherson før byen falt. Det har også blitt hevdet at landtungen til Krym ble ryddet for miner kort før invasjonen, noe ukrainske myndigheter benekter.

En innbygger Transit Magasin har snakket med, skylder på inkompetanse:

— Territorialforsvaret hadde laget molotovcocktails, og satt opp barrikader for å være klare for gatekamper. Men ordføreren og noen medlemmer av bystyret mente at hæren ville beskytte oss, og at barrikadene ville sperre veien for ukrainske kjøretøy, og fjernet dem. Det gjorde at nesten alle i territorialforsvaret ble drept i Syrinparken, fordi de bare var bevæpnet med molotovcocktails som ikke kunne gjøre stort mot tanks og panserkjøretøy.

- Annonse -

Olga er professor ved ett av universitetene i Kherson. I april flyktet hun til Lviv i Vest-Ukraina for å ikke bli arrestert. Sammen med andre Kherson-borgere er hun aktiv i et frivillig initiativ som har sendt medisiner til den okkuperte byen.

For Olga er den eneste forklaringen at Kherson «ble forrådt».

— Militæret og SBU fikk ordre om å dra sin vei samme dag som invasjonen begynte. Dermed ble Kherson fratatt alle som kunne ha stanset angrepet. Noen – neppe herfra – ville gjøre veien så lett som mulig for russerne. Og uten Kherson ville det ikke blitt noe Mariupol, Melitopol eller Zaporizjia, fordi Kherson er korridoren russerne har brukt til å få inn våpen og utstyr, sa hun til Transit Magasin i midten av juli.

Territorialforsvaret i Kherson lager molotovcocktails for å møte de russiske tanksene. FOTO: Telegram-kanalen Huevyi Kherson

Fruktbart – og ettertraktet

Kherson-fylket ligger nord for Krymhalvøya. I form minner det om en trekant delt på skrått av elva Dnipro, som renner ut i Svartehavet et par mil sørvest for byen med samme navn. Ti mil sørøst for byen ligger den eneste landforbindelsen til den okkuperte Krymhalvøya.

I mange hundre år var Kherson en del av «de ville steppene». Et nærmest ubebodd ingenmannsland underlagt tatar-khanatet på Krym, dekket av høyt gress og tumleplass for bison, villhester og antiloper.

Men i 1774 ble khanatet annektert av det russiske tsarriket. Nybyggere strømmet til. Russere, serbere, grekere, tyskere og ikke minst ukrainere. Alle sammen tiltrukket av den fruktbare svartjorden. «Setter du fra deg plogen over natten, finner du den ikke igjen neste morgen fordi den er dekket av nytt gress», ble det sagt.

Kherson ble grunnlagt allerede to år etter annekteringen, av Katarina den stores favoritt fyrst Potemkin. Byen ble oppkalt etter den gamle greske kolonien Khersonesos på Krymhalvøya.

De ville steppene ble snart ett av verdens viktigste kornkamre. Den dag i dag er Kherson en storprodusent av korn, solsikker og grønnsaker og brødfør ikke bare ukrainere men millioner av mennesker verden over. Mye av jorda er eid av store selskaper og kooperativer. I tillegg finnes det både skipsverft og maskinindustri.

Den fruktbare svartjorden har også vært en forbannelse. Kherson er en del av det den amerikanske historikeren Timothy Snyder har kalt «The bloodlands», begjært og utplyndret av begge de to totalitære ideologiene fra det 20. århundret. På 1930-tallet kan en tredjedel av befolkningen i Kherson-regionen ha blitt sultet ihjel av Stalin, for å finansiere industrialiseringen av Sovjetunionen. Sovjetisk utplyndring ble fulgt av tyske okkupanter på jakt etter «Lebensraum». Siste i rekken er Putins Russland.

En annen viktig ressurs er vannet fra Dnipro. Kanalen som leder vann til den tørre Krymhalvøya tok 18 år å bygge, men ble stengt av ukrainske myndigheter da halvøya ble ulovlig annektert av Russland i mars 2014. Noe av det første okkupantene gjorde, var å skru på vannet igjen.

Mangel på mat og medisiner 

De russiske troppene fortsatte nordover mot Mykolajiv, og etterlot flere landsbyer med ødelagte hus og uten vann og elektrisitet. Fortsatte kamper gjorde det vanskelig å gjennomføre reparasjoner.

I selve Kherson var det mangel på mat og medisiner. Forbindelseslinjen til Ukraina var kuttet, og flere kan ha dødd i mangel på livsnødvendige medikamenter. Okkupantene tillot innførsel av basisvarer som poteter og grønnsaker, men folk måtte stå i lange køer for å skaffe seg det nødvendigste, og okkupantenes forsøk på å dele ut humanitær hjelp ble avvist.

Matmangelen ble delvis avhjulpet gjennom lokale initiativer som samlet inn og delte ut poser med matvarer til syke og pensjonister.

Russisk flagg pyntet med teksten «Drep «rashistene» og Putin.» FOTO: Telegram-kanalen Huevyi Kherson

Det ble også organisert lukkede grupper på Telegram for å opprettholde forbindelsen med frie deler av Ukraina. Okkupantene sørget raskt for å skru av senderne for ukrainsk TV og erstatte dem med russiske. Etter hvert ble det ukrainske mobilnettet blokkert.

— Mange av vennene mine bruker fortsatt VPN og forskjellige apper for å få tilgang til ukrainske nyheter og sende ut nyheter fra fylket. Men det er farlig. De må slette alle apper når de går ut, eller bruke en gammel telefon, sier Mykhailo Dnichenko til Transit Magasin. Han jobbet som lærer ved ett av universitetetene, men befinner seg nå i Kyiv.

Kherson er Ukraina!

De første ukene fikk ukrainske flagg henge i fred, og lokale myndigheter ble sittende i byer og landsbyer. Kherson er hovedsakelig russisktalende, og i 2014 var det forsøk på å opprette en opprørsrepublikk som raskt døde en stille død. Men de russiske soldatene ser ut til å ha ventet å tatt imot som befriere straks de ukrainske «nazistene» var borte.

— Russerne hadde allerede blitt proppet fulle av propaganda om at vi var undertrykt av et ulovlig regime innsatt av EU, og at folk her ventet på dem, sier Olga.

En uke etter okkupasjonen forsøkte hun å snakke med soldatene som hadde satt opp en veisperring ved siden av huset hennes.

— Jeg hadde trykt opp informasjon om hvordan de kunne overgi seg til ukrainske soldater, og gikk ut til guttene med den. Det det var jo det de var, kanskje rundt 20 år gamle. De lo av det jeg gav dem, men vi kunne likevel snakke sammen som mennesker. Jeg spurte hvorfor de var her, deres egne grunner og ikke Putins. De trodde virkelig at folk her ventet på dem. Jeg fortsatte å spørre, hadde de ikke forstått at de ikke var ønsket her? De fortalte at de var klare over det, og at de var redde for å ta imot mat eller noe som helst annet fra sivilbefolkningen fordi flere alt hadde blitt forgiftet. De var like redde for oss som vi var for dem.

Russisk plakat med teksten «Vi forlater ikke våre egne». Folk i Kherson ser helst at russerne forlater dem. FOTO: Telegram-kanalen Huevyi Kherson

I stedet for å møte russerne med blomster, gikk folk ut i gatene med ukrainske flagg nesten daglig for å protestere. De ropte «dra hjem!» og «Kherson er Ukraina», mens de sperret veien for russiske militærkjøretøy og rev ned propagandaplakater.

Snart ble demonstrasjonene møtt med gummikuler, sjokkgranater og skarp ammunisjon. Ordførere ble bortført for å presses til å samarbeide, eller erstattet med kollaboratører som befolkningen kalte «gauleitere» etter nazistiske okkupasjonsledere under andre verdenskrig. Den russiske nasjonalgarden Rosgvardija ble satt inn for å passivisere byen og fylket.

—  Ordføreren i Skadovsk ble truet med at han ville bli arrestert hvis ikke demonstrasjonene tok slutt. Etter hver demonstrasjon ble han hentet og plassert i en celle. Til slutt tok han med seg seglet og de elektroniske passordene, og rømte til en fri del av Ukraina for å styre byen derfra, fortalte en innbygger i slutten av april.

I selve Kherson kjørte sivilkledde russere rundt på jakt etter folk som hadde deltatt i demonstrasjoner. De ble banket opp og etterlatt i blodpøler, eller tatt med til fengsler og torturert. Hver demonstrasjon ble mindre enn den forrige, og i slutten av april var det over.

Hus og leiligheter fikk besøk av bevæpnede menn i finlandshetter, som knuste dører og inventar og tok med seg aktivister, folk som hadde tjenestegjort i den ukrainske hæren og sikkerhetstjenesten, eller som hadde et kjent navn: Idrettsfolk, journalister og direktøren for Kherson-teateret som senere ble løslatt etter store protester fra befolkningen.

Andre ble tatt for å fornærme okkupantene.

— En dag kom en russisk soldat inn på bussen. Han fikk øye på en ung mann, og spurte hvordan det gikk. «Det hadde gått bedre uten deg», svarte den unge mannen. Det var nok til at russeren tok ham med seg, forteller «Irina» som fortsatt befinner seg i Kherson. Hun vet fortsatt ikke hvordan det gikk med mannen. 

En påtvunget «feiring»

I begynnelsen av mai begynte okkupantene å pynte gater og plasser med sovjetiske og russiske flagg for å markere seiersdagen 9. mai. Seieren over Nazi-Tyskland, som ble markert en dag senere enn i vest, var en av de største høytidsdagene i Sovjetunionen, med en stor militærparade på Den røde plass i Moskva og lokale markeringer.

i byer, tettsteder og landsbyer. Hitler hadde blitt beseiret av den multinasjonale Røde armeen, og feiringen var dermed noe som forente de fleste. Under Putin-regimet har tradisjonen blitt gjenopptatt som en nasjonalistisk feiring av den «russiske» seieren, med en underliggende brodd mot ukrainsk nasjonalisme som gjorde felles sak med tyskerne i starten av krigen.

Siden 2016 har Ukraina valgt å markere 8. mai som seiersdag. Likevel er 9. mai fortsatt viktig for mange eldre, som ble forsøkt lokket ut med gratis mat og drikke. I Kherson var det sang, dans og nedlegging av kranser foran krigsminnesmerker, mens militærparaden i Moskva ble overført på storskjerm. Alt sammen filmet til bruk for russisk TV som rapporterte om en vellykket markering til tross for mindre provokasjoner. Få innbyggere valgte imidlertid å delta, og for å skape illusjon av folkefest ble andre deltakere fraktet inn med buss fra Krymhalvøya.

Få møtte opp for å feire Russlands nasjonaldag 12. juni. For å skape illusjon av folkefest, ble folk fraktet inn med buss fra Krymhalvøya. FOTO: Telegram-kanalen Huevyi Kherson

Ifølge Mykhailo Dnivchenko måtte flaggene som var satt opp bevoktes døgnet rundt for å ikke bli revet ned av ungdommer i Kherson og andre steder. Og i flere landsbyer truet russerne med masseransaking og arrestasjon av ordførerne hvis de ikke fikk henge i fred.

En av studentene til Mykhailo ble arrestert for å gå med et ukrainsk flagg på klærne for å protestere mot markeringen.

— De torturerte ham med elektriske støt, men takk og lov ble han løslatt og kom hjem igjen.

Terroren

Bortføringer og tortur har fortsatt frem til nå, og har trolig blitt verre i takt med at det har oppstått væpnede motstandsgrupper.

Ifølge den ukrainske riksadvokaten hadde 408 innbyggere i fylket blitt bortført eller arrestert i slutten av juni, men det virkelige tallet er trolig mye høyere nå. 259 var blitt løslatt, mens 149 fortsatt ble holdt fanget uten tiltale og dom. Kjellerne der folk blir tatt med med bind for øynene, torturert og presset til å tilstå ting de ikke har gjort, har blitt et begrep. Andre har blitt tatt med til fengsler på Krym eller i Russland, etter å ha blitt utsatt for «filtrering» der russiske soldater og politi ser etter forbindelser til den ukrainske hæren og nasjonalistiske organisasjoner. Folk risikerer å bli grepet på gaten, eller skutt ned på stedet.

Trolig er situasjonen langt verre i landsbyene enn i selve Kherson. I lukkede grupper advares det mot masseransakinger, der okkupantene tar seg inn i hus og undersøker garasjer og kjellere for våpen eller stanser folk på gaten for å sjekke papirer. I midten av april beskrev en innbygger dem til Transit Magasin som de farligste stedene i fylket, der folk når som helst kan bli tatt med, eller bli pekt ut av lokale kollaboratører og skutt. I tillegg til motstandere av okkupasjonen har russerne vært på jakt etter tvangsutskrevne, deserterte soldater fra de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i øst, som stjeler sivile klær og gjemte seg i forlatte hytter på åkrene.

Det har også blitt rapportert om voldtekter fra russiske soldater. Ofrene inkluderer både mindreårige, gravide kvinner og eldre. Og uten noe fungerende politi er det vanskelig å levere anmeldelser.

— Du kan bli ransaket, skutt eller sendt til filtreringsleir

Olga forlot Kherson i slutten av april. Da var det blitt for farlig for henne i Kherson. Turen til Lviv i vest tok tre dager, og hun måtte gjennom atten veisperringer.

— Hver veisperring har sine egne gleder å by på. Du kan bli ransaket eller bilen din kan bli det, og du risikerer å bli skutt eller sendt til en filtreringsleir. Bilen foran oss ble stanset og plyndret for absolutt alt:  Smykker, penger, elektroniske gjenstander og til og med medisiner. Det ville ikke forbause meg om noen av soldatene var narkomane. De gjør det rett og slett fordi de kan, og for å vise at de gjør som de vil. Vi måtte også gjennom flere minefelter, der russerne hadde satt opp skilt med «miner» på ukrainsk, for å vise hvor mye de bryr seg om oss, forteller hun sarkastisk.

Olga er en av mange som har flyktet fra Kherson-fylket i løpet av våren og sommeren. Hver bølge med undertrykkelse har blitt fulgt av flukt i bil, til fots og i bussene som fortsatt kjører selv om det er dyrt. Trolig befinner over halvparten av befolkningen seg nå i utlandet eller andre deler av Ukraina.

Mange av dem som er igjen, er pensjonister eller har slektninger som trenger dem. De er henvist til å leve under et okkupasjonsregime som har som mål å gjøre Kherson russisk — med eller mot befolkningens vilje.

Denne artikkelen er del 1 av 2 i en reportasjeserie om okkupasjonen av Kherson. Artiklene er produsert med støtte fra Fritt Ord.

- Annonse -