John Færseth er frilansjournalist for Transit magasin. Han har utgitt bøkene KonspiraNorge (2013), Ukraina-landet på grensen (2014), Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister. Humanist forlag (2021), Spesialoperasjon - Ukraina og Russland 2004-2023 (2023) og Aleksej Navalnyj - Å drepe en fremtid (2024).
Det er neppe lett å være den belarusiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko om dagen.
For bare fem år siden lå Lukasjenko an til å tape presidentvalget til utfordreren Svjatlana Tsikhanowskaja. Ikke minst hadde han mistet støtte i middelklassen og blant unge. I stedet tydde Lukasjenko til valgfusk, og trappet opp undertrykkelsen i det allerede autoritære landet. Prisen var å gi opp å balansere mellom Russland og EU, og bli en vasall under det russiske imperiet.
I slutten av januar arrangerte regimet et nytt, gjennomkontrollert presidentvalg. Ingen av de tre motkandidatene våget å kritisere Lukasjenko. Kommunisten Sergej Syrankov gikk til og med til valg med slagordet «Ikke i stedet for, men sammen med Lukasjenko.»
I stedet for observatører fra OSSE eller andre internasjonale organisasjoner inviterte regimet håndplukkede observatører, slik prorussiske og russiskkontrollerte regimer har gjort siden 2000-tallet. Flere av observatørene var tilknyttet høyreradikale og prorussiske partier.
Folket avviser fortsatt regimet
På forhånd oppfordret Svjatlana Tsikhanowskaja folk til å møte opp, og skrive på stemmeseddelen at de stemte mot samtlige kandidater. Myndighetenes medier rapporterte også om høy valgdeltakelse.
En blid Lukasjenko hadde med seg hunden sin da han kom for å stemme om formiddagen 26. januar. Men ifølge det polske nettstedet Fakt viste valgprotokollen som var synlig på bildene at Lukasjenko bare var den andre personen som stemte i valglokalet i Minsk. Det ble også rapportert om lavt oppmøte i andre belarusiske byer.
Opposisjonspolitiker og tidligere utenriksminister Andrej Sannikov mener boikotten viste at belaruserne fortsatt avviser Lukasjenko-regimet. Samtidig er han kritisk til Tsikhanowskajas oppfordring.
– I dette tilfellet gikk Tsikhanowskaja Lukasjenkos ærend. Hadde folk fulgt oppfordringen og gått til stemmelokalene, ville det sikret oppmøte som regimet kunne ha vist til, sier Sannikov til Transit Magasin.
30 år ved makten
I fjor er det 30 år siden den tidligere direktøren for en sovjetisk grisefarm vant det første og foreløpig siste frie presidentvalget i Belarus. Programmet hans var kritisk til den raske privatiseringen i andre tidligere kommuniststater. Lukasjenko lovet også å styrke relasjonene til Russland. Begge deler var populært blant dem som savnet stabiliteten i Sovjetunionen.
De neste årene gjorde Lukasjenko presidentembetet nærmest eneveldig. Belarus forble et demokrati på papiret. Men ved å arrestere og nekte å godkjenne motkandidater gjorde Lukasjenko valgene til en farse. Regimet forfulgte opposisjonelle og menneskerettsaktivister ved hjelp av politiet og sikkerhetstjenesten som fortsatt bærer det sovjetiske navnet KGB. Det svekket også belarusisk språk og identitet til fordel for russisk.
Nektes rettshjelp og lege
I 2020 mobiliserte de tidligere apatiske velgerne rundt Sviatlana Tsikhanowskaja. Da valgfusket var et faktum, demonstrerte flere tusen i Minsk og andre belarusiske byer.
Regimet svarte med en voldsom opptrapping av undertrykkelsen. 27 000 ble arrestert bare i løpet av den første måneden. De slo også ned på sivilsamfunnet og uavhengige medier. Hundrevis av organisasjoner har blitt forbudt, og menneskeretts- og demokratiaktivister har blitt fengslet. Den interne opposisjonen er nærmest utslettet. Belarus har også blitt fortrengt fra verdens oppmerksomhet av andre og «varmere» konfliktområder.
– Det finnes ikke lenger ikke-statlige NGOer eller uavhengige medier. Det betyr at det ikke er noen igjen inne i landet til å passe på at menneskerettighetene blir respektert. Det går ut over dem som blir arrestert, som ikke får tilgang til rettshjelp fordi advokater som forsvarer politiske aktivister også blir forfulgt, sier seniorrådgiver Aliaksandra Safonava i Den norske Helsingforskomité til Transit Magasin.
For tiden sitter det 1245 politiske fanger i belarusiske fengsler. Ifølge Safonava blir de ofte behandlet verre enn kriminelle. Som eksempel forteller hun om en aktivist som tilbrakte fire år i et kvinnefengsel på samme avdeling som en kvinne som hadde tatt livet av barna sine, men likevel fikk lov til å treffe familiemedlemmer og ta telefonsamtaler.
– Mange politiske fanger blir nektet de samme rettighetene som andre fanger når det gjelder å få besøk av familie noen ganger i året, motta brev eller ringe. Det gjelder spesielt de mest profilerte, som har vært uten kontakt med omverdenen i flere år og ikke engang får treffe advokaten sin. Politiske fanger kan også bli nektet medisinsk hjelp. Bare i fjor døde fire slike fanger i fengselet, sier Safonava.
Har blitt mye mer kompetent
Alesia Rudnik, PhD-kandidat ved Universitetet i Karlstad og leder for tankesmien Center for New Ideas, sier regimet har blitt mye mer kompetent på å kontrollere den digitale sfæren.
– Siden 2020 har de innført seks nye lover for å kontrollere informasjon. Seks ganger flere enn de ti forutgående årene. KGB har fått utvidede fullmakter, og kan be mobiloperatører om data og opptak av samtaler, sier Rudnik til Transit Magasin.
Rudnik forteller at listene over forbudte ekstremistorganisasjoner nå inkluderer alle som er imot regimet – uavhengige medier, analytikere og opposisjonspolitikere. Dette har gjort at folk ikke engang prøver å gjøre noe, fordi risikoen er for stor.
– Før var det uklart om du ville bli straffet. Nå står det i loven, slik at det blir mye lettere for systemet å straffeforfølge deg.
Regimet kombinerer tradisjonell undertrykkelse med digital overvåkning. Blant annet bruker de kinesiske ansiktsgjenkjenningsprogrammer til å identifisere og arrestere folk som demonstrerte i 2020.
– De sammenligner bilder publisert i media og Telegram-kanaler under demonstrasjonene med overvåkningsbilder fra gaten, og bruker dette til å arrestere folk. Dette er også en del av den nye teknologiske kompetansen til regimet, sier Rudnik.
I stedet for å bare spre propaganda i TV og aviser har regimet begynt å spre propaganda digitalt. Russisk propaganda blir også spredt mer aggressivt enn før. Uavhengige medier og journalister blir tiltalt og straffet.
– De som samarbeider med uavhengige medier risikerer 2-7 år i fengsel. Dessuten har regimet begynt å straffeforfølge folk som trykker «lik» på innhold derfra. Likevel ser vi fortsatt at minst halvparten som er innom disse nettstedene befinner seg i Belarus. Folk leser fortsatt nyheter, men gjør det diskret ved hjelp av VPN og uten å trykke «lik» eller kommentere, sier Rudnik.
Vanskelig å vite hva folk tenker
Ifølge Alesia Rudnik er det vanskelig å si sikkert om forsøket på å kontrollere informasjonsstrømmen har fungert.
– Jeg vil gjerne si nei. Men vi vet egentlig ikke. Det er vanskelig å vite hva folk egentlig tenker i et diktatur.
Rudnik forteller at en undersøkelse av mediebruk fra 2023 tyder på at rundt halvparten av publikum brukte statskontrollerte belarusiske medier. Like mange brukte russiske statlige medier. Den andre halvparten brukte uavhengige belarusiske og russiske medier.
– Samtidig sier ikke undersøkelsen noe om for eksempel Telegram. Det er vanskeligere å si noe sikkert her, selv om folk bruker Telegram og TikTok mye mer enn de offisielle, statlige mediene.
Ifølge Rudnik tyder en annen undersøkelse fra organisasjonen MediaIq på at statlige Telegram-kanaler er lite populære, ut fra hvor mange som liker og deler innhold derfra. Trolig er også mange abonnentene boter, ikke virkelige brukere.
– De prøver å få det til å se ut som om de er populære, men vi vet ikke om de faktisk er det, sier hun.
Russisk omfavnelse
Alt i 1999 ble Lukasjenko og den daværende russiske presidenten Boris Jeltsin enige om å opprette en unionsstat for å styrke landenes økonomi. Vladimir Putin og kretsen hans så derimot unionsstaten som et verktøy for å styrke russisk innflytelse. Det gjorde unionen mindre attraktiv for Lukasjenko, som lenge prøvde å balansere forsøk på å utdype unionsstaten med trusler om å vende Belarus vestover.
Denne balansegangen ble umulig etter valgfusket i 2020 og den brutale undertrykkelsen som fulgte. Mens vestlige land innførte sanksjoner, hjalp Putin med et lån på 1,5 milliarder dollar. Han hjalp også Lukasjenko å kontrollere informasjonsstrømmen i Belarus.
– Halvparten av staben som forlot nasjonalt TV etter demonstrasjonene i august-september ble erstattet av russere, i hvert fall midlertidig. Ifølge lekkede dokumenter kom de fra propagandakanalen RT, sier Alesia Rudnik.
Putins allierte
Siden februar 2022 har Lukasjenko vært Putins de facto allierte i krigen mot Ukraina. Russland angrep fra belarusisk territorium i 2022. Den russiske hæren har treningsleire, og sårede soldater behandles på belarusiske sykehus. Det sendes også jevnlig raketter mot ukrainske byer.
Ifølge den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj ringte Lukasjenko og beklaget kort etter invasjonen. «Volodja (kortform for Volodymyr), det er ikke jeg som bestemmer», skal Lukasjenko ha sagt. Men selv om det belarusiske regimet benekter medansvar for krigen, bistår det økonomisk som knutepunkt for å omgå vestlige sanksjoner, produserer elektroniske komponenter, og reparerer kjøretøy for den russiske hæren.
I tillegg har Lukasjenko tilrettelagt for bortføring av ukrainske barn ved hjelp av presidentordrer. Ifølge en rapport fra menneskerettsorganisasjonen Viasna og den ukrainske organisasjonen ZMINA har minst 2219 barn blitt overført til Belarus siden høsten 2021. De ukrainske barna blir indoktrinert med russisk identitet og ideologi, og risikerer å bli innrullert i russiske organisasjoner som gir forberedende militæropplæring.
I ferd med å bli overtatt av Russland
Før presidentvalget i 2020 advarte Lukasjenko om at Russland prøvde å presse Belarus inn i en russiskkontrollert føderasjon. Fem år senere er overtakelsen i full gang.
– Russland gjør hva de vil på belarusisk territorium nå. Lukasjenko er tungt involvert i krigen, selv om han nekter for det. Han mister mer og mer makt til Putin, men det er naivt å tro at han vil distansere seg siden han er fullstendig avhengig av Kreml, sier Andrej Sannikov.
I februar 2023 fikk internasjonale medier tak i en lekket en plan for å overta Belarus fullstendig innen 2030. Målet var en felles unionsstat med felles valuta, økonomi og forsvar. Russisk militært nærvær skulle trappes opp, og økonomi, media, sivilsamfunn og utdanning integreres i det russiske. Grunnloven skulle endres gradvis, slik at unionsstatens institusjoner ble overordnet belarusiske.
Ifølge en nylig rapport fra amerikanske Institute for the Study of War er flere av målene gjennomført. De væpnede styrkene er nå under russisk overkommando, og grunnlovsbestemmelsen som gjorde Belarus til atomvåpenfri sone er fjernet slik at Russland har kunnet utplassere atomvåpen. Grensen er åpen, og sivilsamfunnet er i stor grad overtatt av russiske organisasjoner. Det eneste Lukasjenko har klart å trenere, er etableringen av felles politiske og økonomiske institusjoner.
Den strategiske beliggenheten gjør de russiske styrkene i Belarus til trussel mot NATOs østflanke, og mot den smale Suwalki-korridoren mellom Belarus og den russiske Kaliningrad-regionen – den eneste landforbindelsen mellom de baltiske landene og resten av alliansen. Det militære nærværet tvinger også Ukraina til å trekke styrker bort fra fronten for å beskytte grensen i nordvest. Og en vellykket integrering kan gi Kreml blod på tann med å undergrave suvereniteten til andre naboland.
Opposisjon i eksil
De siste fem årene har over en halv million flyktet fra Belarus. Både uavhengige medier, sivilsamfunn og opposisjon befinner seg for det meste i utlandet. Likevel er de ikke trygge: Både eksilorganisasjoner og medier har blitt definert som ekstremister. Antallet belarusere som har blitt dømt in absentia har steget fra 18 til 110 det siste året.
Belarusere i eksil blir truet og overvåket av belarusisk KGB, og familiemedlemmer i hjemlandet kan bli presset eller arrestert. Eksil-belarusere har også blitt arrestert i tredjeland etter at regimet har etterlyst dem gjennom Interpol.
Belarusere i Ukraina
Forholdet mellom Ukraina og det offisielle Belarus er ikke overraskende dårligere enn det har vært siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991.
Ukrainske myndigheter har også vært tilbakeholdne med å samarbeide med belarusiske eksilorganisasjoner, som de ikke betrakter som sterke nok til å styrte Lukasjenko. Av hensyn til egen sikkerhet ønsker de heller ikke å provosere regimet unødig.
Belarusiske frivillige har kjempet på ukrainsk side siden 2014, og siden fullskalainvasjonen i 2022 har flere hundre belarusere vervet seg i den ukrainske hæren. Mange ser krigen som en fortsettelse av deres egen frihetskamp. Et russisk nederlag kan åpne for å fjerne Lukasjenko-regimet, mens en russisk seier kan føre til et permanent russisk dominans i Belarus. De ønsker også å vise at det belarusiske folket ikke er Russlands allierte.
En aldrende diktator
Selv ikke diktatorer kan bekjempe naturens gang. Lukasjenko er «bare» er 70 år gammel og yngre enn Putin, men åpenbart i dårlig form. I mai 2023 avbrøt han et besøk i Moskva på grunn av et mystisk illebefinnende. Så hva skjer hvis Lukasjenko dør eller blir for redusert til å styre lenger?
David Marples, professor ved universitetet i Alberta, mener at makten sannsynligvis vil bli overtatt midlertidig av den såkalte folkeforsamlingen. Det skal sikre at en regimelojalist – trolig Lukasjenkos sønn Viktor – overtar inntil videre.
– Mye avhenger av om sikkerhetsstyrkene fortsetter å være lojale, og om de frivillige som slåss i Ukraina er innstilt på å gjennomføre forandringer med makt. Men varige forandringer avhenger av at det skjer noe lignende i Russland, eller et russisk nederlag på slagmarken.
På kort sikt mener Marples det viktigste er å ikke anerkjenne Lukasjenko som legitim president. Dette er viktigere enn sanksjoner, som stort sett bare påvirker levestandarden til vanlige folk. Europeiske land bør også hjelpe med nye måter å sikre tilgang til nyheter utenfra, sier Marples til Transit Magasin.
Andrej Sannikov mener Russland vil prøve å overta Belarus fullstendig hvis Lukasjenko blir borte.
– Verden må være klar til å hjelpe oss å stå imot. Ellers vil vi ikke være i stand til å oppnå målet om et uavhengig og demokratisk Belarus, sier han til Transit Magasin.
Akkurat nå bør vestlige land forsterke sanksjonene, for å presse Lukasjenko til å løslate samtlige politiske fanger.
– Folk blir drept i fengsel, de blir holdt under forferdelige forhold. Så lenge dette ikke skjer, bør det ikke være noen relasjoner med regimet. Jeg ville foretrekke at selv ambassadene ble stengt, sier Sannikov til Transit Magasin.
John Færseth er frilansjournalist for Transit magasin. Han har utgitt bøkene KonspiraNorge (2013), Ukraina-landet på grensen (2014), Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister. Humanist forlag (2021), Spesialoperasjon - Ukraina og Russland 2004-2023 (2023) og Aleksej Navalnyj - Å drepe en fremtid (2024).
