Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Den store norske India-debatten. En oppsummering av Solheims ros av Modi, og alle reaksjonene så langt

En kronikk av Erik Solheim i Bistandsaktuelt den 29. august satte i gang det man i ettertid kanskje vil se tilbake på som den store norske India-debatten. På den ene siden stod kronikkskribent Solheim; på den andre siden stod nær sagt alle andre med innsikt i indiske politiske forhold.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Denne kronikken er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, Førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt (UiO) og koordinator for Asianettverket, Senter for utvikling og miljø. Artikkelen ble først publisert på Asiapunkt.no.

«Åpne øynene for Indias fremgang»

Solheims kronikk er en komplisert tekst å sammenfatte. Men utgangspunktet er at vestlige medier, ifølge Solheim, i all for stor grad fokuserer på kulturkonflikt og motsetninger mellom hinduer og muslimer i sin dekning av indiske forhold. I tillegg har mediene lukket øynene for de økonomiske og utviklingsmessige fremskritt som landet gjør, og at det nå er på tide å åpne øynene for disse fremskrittene.

Solheim gir i all hovedsak Indias statsminister Narendra Modi æren for denne utviklingen. Disse fremskrittene gjelder for eksempel økt levealder i befolkningen; de direkte digitale pengeoverføringene til de fattige (som Solheim er særlig begeistret for); støttetiltakene til jordbruket, til gass, og til boliger på landsbygda; og bygging av rurale toaletter under «Swach Bharat»-programmet. Modis økonomiske politikk roses av Solheim som den mest venstreorienterte i Indias historie (med en miljøpolitikk som «bør få Jonas (Gahr Støre) til å rødme»).

Samlet sett har denne politikken, konkluderer Solheim, bedret økonomien blant de fattige og gitt dem mer sosial makt, respekt og innflytelse. Solheim fremhever også hvordan Modi har endret partiet Bharatiya Janata Party (BJP) slik at det nå både har en mer inkluderende og representativ sosial profil.

Kronikken runder så av med en kritikk av vestlige mediers og vestlige intellektuelles lave kunnskapsnivå og ensidige negative dekning av India, et hjertesukk over at Modi ikke får den anerkjennelsen han fortjener, og en avvisning av påstanden om at Modi hører hjemme i samme bås som autoritære nasjonalister som USAs Donald Trump og Brasils Jair Bolsonaro.

Statsminister Narendra Modi og andre sentrale BJP-politikere ved innsettelsen av den nye delstatsregjeringen i Uttar Pradesh under ledelse av sjefsminister Yogi Adityanath, 19. mars 2017. Foto: Prime Minister’s Office (GODL-India)

«Problematisk lovprising»

Solheims kronikk har så langt resultert i fire motsvar i Bistandsaktuelt. Først ute var Ciceros Solveig Aamodt og Karina Standal, i samarbeid med undertegnede, den 2. september. Under overskriften «Solheims problematiske lovprising av Indias statsminister Modi og BJP» påpeker vi blant andet at den økonomiske utviklingen under Modi har ført til dramatisk voksende ulikhet i India.

Mer sentralt i kronikken er imidlertid dette, at India under statsminister Modi har hatt tilbakegang på flere områder tilknyttet demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Dette er langt på vei en utvikling drevet frem av BJP, og å trivialisere dette som et utslag av «kulturkonflikt» eller «motsetninger», er tendensiøst, konkluderer vi.

Autoritær populist? Ja

Motsvaret inneholder også en kortere redegjørelse for hvorfor det i våre øyne gir mening å se på Modi som en autoritær populist. I et tidligere utkast til denne kronikken var dette resonnementet ganske mye lengre, og gikk som følger:

Autoritær populisme er et begrep vi har fra sosiologen Stuart Hall. I dag brukes det stort sett om en særlig politisk stil, retorikk og taktikk, som drar en tydelig grense mellom «det ekte folk» og dets ytre og indre fiender – oftest eliter, men også minoriteter av ulik slag. Deretter brukes denne grensedragningen til å marginalisere og undertrykke sistnevnte grupper, alt mens «folket» søkes konsolidert som en enhetlig gruppe, anført av en sterk, populistisk leder.

Hos Hall knyttes autoritær populisme også til nyliberalismen, og da særlig til Thatcherismen og dens systematiske forsøk på å «remove obstacles to capitalist acummulation», som det heter på godt norsk. Som vi vet søkte Thatcher med hardhendte midler å knekke de britiske fagforeningene og svekke den organiserte arbeiderbevegelsen, for så å privatisere statlig eiendom og bedrifter, noe som samlet sett radikalt endret balansen mellom arbeid og kapital i sistnevntes favør.

Noe lignende ser vi i India idag, hevder vi: Mens den aggressive hindunasjonalismen demoniserer religiøse minoriteter og gamle makteliter og konsoliderer India som en enhetlig hindunasjon, restruktureres økonomien i nyliberal retning – med maktmidler om nødvendig – noe vi ser nettopp i den raskt voksende økonomiske og sosiale ulikheten.

Poenget er, at disse to prosessene må analyseres sammen og ikke hver for seg, slik Solheim gjør. Det fulle resonnementet slik det er gjengitt her ble nok litt for komplisert, og ble derfor kortet ned før kronikken ble publisert.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov besøker Indias statsminister Narendra Modi. Dette bildet er fra januar 2020. Foto: Statsministerens kontor, India / GODL-India

Et forbilde? Nei

Neste ut var Elisabeth Eide og Terje Skaufjord, forfatterne av boken «India: på vei mot hindunasjonalisme», som byr på en kritisk dybdeanalyse av India under Modi. Kronikken bar tittelen «Modi – et forbilde?», hvor man blir raskt klar over at svaret på dette retoriske spørsmålet er et klart nei.

Teksten fra Eide og Skaufjord fokuserer i all hovedsak på utfordringer knyttet til demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, og dokumenterer disse nøye med henvisning til en rekke rapporter og analyser. Undertrykkelsen i Kashmir, utestengning av ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som Amnesty International, gjentatte pogromer mot landets muslimer, og de mange voldelige og hatspredende organisasjonene som er en del av den hindunasjonalistiske storfamilie trekkes frem som definerende for Modis styre.

Den hindunasjonalistiske moderorganisasjonen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) har vold som varemerke, skriver forfatterne – det har de hatt i snart hundre år, og med BJP ved makten har dette eskalert, samtidig som demokratiet eroderer.

«Unyansert»

Etter dette fulgte tidligere ambassadør til India, Nils Ragnar Kamsvåg, som hadde ikledt sin kronikk (publisert den 7. september) en mer diplomatisk språkdrakt: «Unyansert om India».

Kamsvågs tekst er en nøktern gjennomgang av flere av Solheims argumenter. Enkelte av dem anerkjennes, slik som de fremskrittene som er gjort med fattigdomsbekjempelse under Modi. Men, sol og vind må fordeles likt, påpeker Kamsvåg, og tidligere regjeringer fortjener en del av æren for de fremskritt som skjer idag. Noen av Solheims argumenter tilbakevises, mens andre nyanseres, i tråd med kronikkens tittel.

«Swach Bharat»-kampanjen har ikke været den unisone suksessen som Solheim hevder; direkte pengeoverføringer til de fattige er ingen løsning i seg selv, men må balanseres med kollektive ordninger innenfor utdanning og helse; BJP er nok ikke et helt så representativt parti som Solheim mener; Modis økonomiske politikk er neppe den mest venstreorienterte i Indias historie; og for øvrig peker pilen nedover hva angår blant annet sivile friheter, pluralisme, miljø og bærekraft.

India vil elektrifisere sitt kjempestore jernbanenett. Avbildet er et elektrisk lokomotiv i det sørlige India. Foto: Gautham Karthik CCBY

«Ulikhetens land»

Kamsvåg innledende observasjoner i kronikken om at Solheims «iver etter å gi et annet bilde av Modis India enn det man finner i mange vestlige medier» fører til at «artikkelen (fremtrer) nærmest som et valgmanifest for dagens BJP-regjering» er en god sammenfatning av den måten de fleste motsvar har lest Solheims kronikk. Slik også med det fjerde og så langt siste motsvaret, forfattet av Tore Linnè Eriksen fra OsloMet med tittelen «India: Ulikhetens Land».

Mens den voksende økonomiske ulikheten under Modi har blitt tatt opp i andre motsvar står den sentralt hos Eriksen. Essensen av Eriksens analyse sammenfatter han på forbilledlig vis selv:

«Hovedbudskapet når det gjelder India bør være lett å forstå: India er et av de landene i verden som har størst ulikhet, det er tilfelle uansett hvilken indikator som legges til grunn».

Selv hefter jeg meg ved at Eriksen foretrekker begrepet autoritær nyliberalisme om Modi, mens jeg og mine medforfattere bruker autoritær populisme, og Solheim valgte (og avviste) autoritær nasjonalisme. Vi mener trolig mer eller mindre det samme, selv om de to første begrepene etter min vurdering er mer tydelige på nødvendigheten av å samtenke politikk og økonomi.

OPP I RØYK: Siden 2014, i tiden med Narendra Modi som statsminister, har demokratiet i India gått tilbake, skriver forfatterne. Her fra en markering jordbrukspolitikken, bildet er fra 2021. Foto: Wikimedia / Jaskaran / CC-SA-4.0

«Hårreisende, naivt, forkastelig og skremmende»

Selv om Bistandsaktuelt har vært arnested for debatten, har den også utspilt seg andre steder:

Morgenbladet brakte den 7. september en lengre sak på omkring 3.000 ord på nett. Her hadde journalist Pål Velo intervjuet syv India-forskere om Solheims kronikk, hvorav fem siteres: Anwesha Dutta fra Chr. Michelsens Institutt (CMI), Kathinka Frøystad og Jostein Jakobsen fra UiO, Solveig Aamodt fra Cicero, og undertegnede. Mye av kritikken fra de fire motsvarene i Bistandsaktuelt fremføres igjen av disse fem forskerne, med særlig fokus på de autoritære aspektene ved Modi-regimet. Særlig når det gjelder menneskerettighetsbrudd, og at den økonomiske utviklingen langt ifra er så entydig rosenrødt som Solheim vil ha det til.

Solheim selv kommer også til orde i artikkelen, og poengterer sin egen rolle som brobygger og formidler av Indias mange positive resultater – et slags oppgjør med urimelig negativ vestlig mediedekning, vestlig arroganse, og en massiv mangel på kunnskap om indiske forhold i «Vestens venstreorienterte medievirkelighet» mer generelt.

Historiske paralleller sjøsettes også med brask og bram: Modi er en ny Gerhardsen; president Droupadi Murmu har samme symbolske betydning som Lincoln. Nesten da. En del av Morgenbladets artikkel fant for øvrig vei til danske Weekendavisen den 9. september, mens parallellene til Gerhardsen og Lincoln traff den nasjonale eteren da Solheim gjentok dem i debatt med Elisabeth Eide i Dagsnytt 18 den 8. september. Her fikk saken cirka 8 minutter i beste sendetid, uvanlig mye for et India-relatert innslag i statskanalen.

Både Eide og Solheim sto på sitt, selv om sistnevnte gikk så langt som å medgi, at «ingenting av det Eide sier er totalt usant».

Hva nå?

Det tegner seg et bilde av at Solheim står relativt alene med sin vurdering av India under Modi. I manges øyne har Solheims synspunkter fremstått så påståelig kontrære, at det har vært nærmest umulig ikke å spekulere litt rundt hvordan og hvorfor han er kommet frem til en så særegen forståelse av dagens India, og hvorfor han insisterer på å fremføre denne så høylydt.

Det er tross alt ikke første gang Solheim skaper kontrovers på denne måten. Tidligere er han blitt møtt med lignende kritikk på grunn av litt for positive uttalelser om Kina, og for å ha kritisert vestlige sanksjoner mot juntaen i Myanmar etter kuppet i 2021.

Enkelte deltagere i debatten har våget å spekulere høyt. CMIs Anwesha Dutta, for eksempel, spekulerer i Morgenbladet om det er en bevisst strategi fra Solheim å rose Modi og følge BJPs linje for å kunne opprettholde sitt engasjement i India i en tid hvor mange aktører stenges ute; og for å holde seg relevant i bistandsmiljøet.

Morgenbladets Pål Velo spekulerer samme sted, om Solheim får betalt av indiske myndigheter for å skrive slike kronikker – noe Solheim avviser. Selv skal jeg holde meg for god for slike spekulasjoner, for dette innlegget har tross alt tittelen «den store norske India-debatten», og ikke «den store norske Solheim-debatten».

Tilbake står likevel det faktum at Solheim, litt ad omveier, lykkes med sitt erklærte mål, nemlig å heve kunnskapsnivået om dagens India. India tar opp lite plass i det norske mediebildet og den norske offentlighet, og som India-forsker får man ofte kun det medierommet man selv skaper.

Hva man enn måtte mene om Solheims kronikk, så fikk han med den plutselig åpnet et mulighetsrom for en ganske omfattende, energisk og forskningsbasert offentlig diskusjon om hvordan man skal forstå India i dag, og hvordan man kan tolke økonomiske nøkkeltall og politiske prosesser mer generelt. Da blir det blant annet vår jobb å se til at dette mulighetsrommet ikke lukker seg igjen så snart Erik Solheim finner noe annet å skrive om.

Denne artikkelen ble først publisert i Asiapunkt.no et nettsted om sosiale, politiske og kulturelle forhold i land i Asia.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT