Kronikkforfatterne Rajib Ghosal og Yolande Wright. Foto: Redd Barna. Bakgrunnsfoto: WFP Pakistan
- Annonse -

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

En tredjedel av Pakistan står under vann etter en av de verste regnsesongene i nyere tid. Til tross for at landet for tre måneder siden sto midt i en dødelig hetebølge, hvor gradestokken stadig vekk viste over 50 grader.

Begge krisene var og er helt enestående i sitt slag, og begge krisene krever at verden våkner og vier den globale klimakrisen mer oppmerksomhet. For Pakistan er det for sent å avverge krisen. De står midt i en klimakatastrofe, som bare vil forverres om den manglende oppmerksomheten fra globale forurensere får fortsette.

Pakistanske myndigheter jobber på spreng for å hjelpe 33 millioner mennesker, inkludert 16 millioner barn, som er rammet av flommen. Men verken Pakistan, eller noe annet land i verden, er tilstrekkelig forberedt på å håndtere en krise som dette. Ødeleggelsene er så langt de verste i landets historie, og det i et land som ikke er fremmed for katastrofer. I ukene som venter må landet stålsette seg for enda flere dødsfall og ytterligere ødeleggelser.

Den tragiske realiteten er at barna som nå rammes av flommen allerede var de fattigste fra før. Disse barna bodde i falleferdige boliger med gjørmegulv, eller i slumlignende bosetninger. Vi vet også fra flommen i 2010 at denne typen katastrofer forårsaker enda mer fattigdom og ulikhet.

De minst ansvarlige rammes hardest

Pakistan er selvsagt ikke alene om å være utsatt for ekstreme klimaendringer. Flere steder i Asia og rundt om i verden ser vi at slike ekstreme hendelser øker i omfang. Og ironisk nok er det landene som er minst ansvarlige for globale utslipp, som rammes hyppigst og hardest. Vi kan bruke Pakistan som eksempel: Landet står for bare 1 prosent av de globale klimagassutslippene. Likevel er landet rangert som ett av de mest sårbare for klimaendringer.

- Annonse -

I fjor inngikk Redd Barna et samarbeid med et internasjonalt team av ledende klimaforskere ved et universitet i Brussel. Resultatet ble offentliggjort i rapporten “Born into the Climate Crisis”, og viste blant annet at barn som allerede opplever ulikhet og diskriminering er mer sårbare for klimaendringene. For eksempel vil et barn som er født i 2020 i gjennomsnitt oppleve tre ganger mer flom og tørke enn sine besteforeldre født i 1960. Rapporten tok også hensyn til at det finnes store forskjeller mellom land og regioner, og viste for eksempel at i Pakistan er snittet dobbelt så høyt som på verdensbasis. Her vil barna oppleve seks ganger mer flom enn sine besteforeldre.

Hver desimal teller

Det er helt åpenbart at det akkurat nå er behov for en enorm hjelpeinnsats i Pakistan. Dette gjelder for så vidt også i landene på Afrikas Horn, som Somalia, Kenya og Etiopia, hvor befolkningen opplever ekstrem tørke og sult. For ikke å glemme Afghanistan og Jemen, eller de 10 andre landene som ikke er nevnt, men som akkurat nå opplever katastrofale nivåer av sult. Men på lang sikt må det fokuseres på de underliggende årsakene til disse krisene. Og her vil hver desimal eller brøkdel av en grad av oppvarming bety noe.

Gjeldende løfter er tydeligvis ikke nok. Av hensyn til våre barn, som i løpet av livet vil betale prisen for vår passivitet, må vi ta et kollektivt ansvar og begrense utslippene så raskt som mulig.

Å vente på at en katastrofe skal inntreffe før vi responderer, er ikke bare uklokt, men også økonomisk lite gunstig. Det vil koste oss dyrt i det lange løp. Vi må investere i lokale handlingsplaner, slik at lokalsamfunnene selv kan bli mer motstandsdyktige. Nye estimater viser at vi har en lang vei å gå: I dag går mindre enn 10 prosent av klimafinansiering til lokale handlingsplaner, mindre enn 2 prosent av den humanitære bistanden går direkte til lokale partnere og mindre enn 5 prosent til urfolk og lokalsamfunn.

Vi kan ikke fortsette å holde tilbake på økonomisk kompensasjon til fattige land som rammes av en klimakrise de ikke kan unnslippe. Forsiktige estimater viser at klimakrisen allerede har kostet lav- og mellominntektsland mer enn en halv billion dollar. Pakistan hadde et klimarelatert skadeomfang på 77 milliarder dollar i perioden 1998 og 2017. Mens fattige land venter på at rike land skal ta ansvar, fortsetter bare å utgiftene deres å øke. COP26 mislyktes da de forsøkte håndtere dette. Nå må COP27 sørge for konkrete fremskritt.

Denne kronikken er skrevet Rajib Ghosal, seniorrådgiver for klimaendringer og barnefattigdom i Asia-Stillehavsregionen i internasjonale Redd Barna, og Yolande Wright, direktør for klimaendringer og barnefattigdom i internasjonale Redd Barna.

- Annonse -