Ytringsfrihetens grenser er uforståelige for ytre høyre

Mens vi lever i et fredelig land i Norden, der de fleste forstår hva ytringsfrihet vil si, finnes det europeiske land som har store vanskeligheter på dette området.

I Polen – et land med en lang rekke politiske og samfunnsmessige utfordringer – er hva ytringsfriheten faktisk innebærer uforståelig for mesteparten av nasjonen. Dette skaper situasjoner som også påvirker vår felles europeiske virkelighet.

«Gud, ære og fedreland»

11. november samlet tusenvis av polakker seg i gatene i Warszawa, i anledning av 104-årsdagen for gjenopprettelsen av Polens selvstendighet i 1918. Datoen er knyttet til avslutningen av første verdenskrig: 11. november 1918 gjenoppstod Polen som stat, etter å ha vært delt mellom de tre europeiske stormaktene Russland, Østerrike og Preussen (senere Tyskland) i 123 år.

De siste årene har mange samlet seg denne dagen for å delta i Selvstendighetsmarsjen, som blir  arrangert av to nasjonalistiske organisasjoner som de fleste oppfatter som høyreekstreme og nyfascistiske. For begge disse organisasjonene — Allmennungdommen (Młodzież Wszechpolska) og Den Nasjonale-Radikale Leiren (Obóz Narodowo-Radykalny) — er denne marsjen en anledning der de kan avertere de farlige synspunktene sine. De antisemittiske og homofobe slagordene og symbolene som er til stede i marsjen hvert år, har gjentatte ganger blitt fordømt både av enkeltpersoner og av organisasjoner.

I år gikk nynazister med keltiske kors og falanga-symboler i første rekke i marsjen. De ropte fascistiske og anti-ukrainske slagord, og brant LHBT- og EU flagg. Ved siden av dem gikk Polens justisminister Zbigniew Ziobro, for å gi støtte og legitimitet til de høyreekstreme tilhengerne sine.

Justisminister Zbigniew Ziobro. Foto: Flickr / Kancelaria Senatu / CC BY-NC-ND 2.0

Ved siden av marsjen stod politiet, og beskyttet nynazistene samtidig som de tillot dem å gjennomføre alt dette. Fordi den pågående radikaliseringen av polsk politikk og samfunn ofte er en blanding av flere ulike typer ekstremisme, betyr det at slagordene ofte er ulogiske og usammenhengende. Derfor kan man høre uproblematiske slagord som «Gud, ære og fedreland», samtidig som hatefulle ytringer blir akseptert på lik linje.

Mens slike tilstander er akseptert i de polske gatene, ble flere titalls nynazister pågrepet av norsk politi ti dager før marsjen. Nynazistene marsjerte utenfor Stortinget, og hadde nektet å forholde seg til politiets føringer. De har selvsagt lov til å demonstrere også i Norge, men bare på fredelig vis.

Hvor går grensene?

Den vanligste definisjonen av ytringsfrihet er at alle mennesker er frie til å gi uttrykk for meningene sine. Vernet av ytringsfriheten blir først og fremst begrunnet i verdien av sannhet, autonomi og demokrati. Selv om det finnes unntak, er dette verdier som grupper ytterst til høyre ikke selv respekterer. I den polske offentligheten hører man ofte høyreekstremister si svært grove ting, samtidig som de insisterer på at det er lov å si hva som helst fordi det er dette ytringsfriheten består i. Dermed sier de hva som helst hvor som helst, uten å bry seg om om de kommer med hatefulle ytringer.

Men grensene er faktisk klare og tydelige. Og vi i Norden er klare over dette. To dager etter hendelsene i Oslo sentrum skrev samfunnsdebattanten Peter Farstad at «dette er mennesker som benytter hatefull og rasistisk retorikk, og som ikke ønsker et samfunn med plass til ulike mennesker». Ifølge Farstad var dette holdninger som vi ikke har sett i Norge siden andre verdenskrig, at det er farlig å sette mennesker opp mot hverandre på denne måten, og at vi derfor er nødt til å være på vakt når ekstremismen er på fremmarsj. På samme måte uttalte statsminister Jonas Gahr Støre at «det siste vi trenger, er splittelse og spredning av hat mellom folk i Norge».

Barnesko på gjerdet

I slutten av april 2022 tok ytre høyre flertallet i det polske parlamentet fra opposisjonspolitikeren Joanna Scheuring-Wielgus den parlamentariske immuniteten. Begrunnelsen for dette var blant annet at Scheuring-Wielgus hadde hengt barnesko på gjerdet rundt en kirke i det nordlige Polen i 2018, i forbindelse med en internasjonal aksjon for å rette oppmerksomhet mot katolske presters delaktighet i overgrep mot barn. To dager etter aksjonen ble hun siktet for å ha brutt blasfemiparagrafen i den polske straffeloven.

Joanna Scheuring-Wielgus under en parlamentskonferanse i Polen. Foto: Scheuring-Wielgus / Piotr Kowalski

Omtrent på samme tid begynte justisminister Ziobro en prosess for å styrke blasfemiparagrafen. Det betyr at man snart kan bli straffet med inntil to års fengsel for å fornærme en religiøs organisasjon, eller for å håne religiøse ritualer. Styrkingen av blasfemiparagrafen blir omtalt som en måte å beskytte polske katolikker mot “den kulturelle nymarxismen» vestfra.

Som allerde nevnt, er det klart at det finnes rettslige unntak i ytringsfriheten. Men det organisasjoner ytterst til høyre ikke forstår, er at både hatefulle ytringer og blasfemiparagrafen sprenger ytringsfrihetens grenser. Pluss at religion hverken kan eller bør vernes mot krenkelser, fordi blasfemiske ytringer kan inneholde viktig samfunnskritikk. Dette var ett av argumentene da straffen for blasfemi ble fjernet i Norge 29. mai 2015. Bakgrunnen var selvsagt terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i januar 2015, etter at de hadde publisert karikaturer av profeten Muhammed. 

Historie blir propaganda

I tillegg til hatefulle ytringer og manipulering med blasfemiparagrafen, inkluderer det ekstremistiske språket også å lage nye versjoner av historien. Nye versjoner av historien brukes daglig i den politisk retorikken, og skaper på den måten bedre levekår for den høyreradikale PiS (Partiet for lov og rettferdighet)-regjeringen og gjør det lettere for den å beholde makten.

I 2022 introduserte den polske regjeringen en ny lærebok i historie for den videregående skolen, med tittelen Historie og nåtid, som har skapt store kontroverser. Boken er skrevet av en av regjeringspartiets PiS´ideologer, historikeren Wojciech Roszkowski, som også har representert partiet i Europaparlamentet. Den består av en endeløs rekke av påstander og politiske postulater, som blir presentert som sannheter uten å være gjenstand for drøfting. Mens historiefaget i liberale demokrati vanligvis fremmer ideen om multiperspektiv, det vil si hvordan historien kan tolkes på flere ulike måter, er Historie og nåtid i sin helhet en håndbok for den oppvoksende generasjonen om hvordan man blir en sunn, kristen og nasjonalkonservativ patriot.

Boka svulmer over av patos når den forteller om hvordan regjeringspartiet PiS og dets de facto leder i Polen, Jarosław Kaczyński, har reddet Polen fra undergangen. Det store spøkelset i boken er EU, globalisering, liberalisme, seksuell frigjøring, ateisme og feminisme. Sosialdemokrati er kommunisme under falskt flagg, og reduserer ifølge Roszkowski mennesket til “ren materiell eksistens». “Kulturell nymarxisme” har spredd seg gjennom hele den vestlige sivilisasjonen, og blir – selvsagt – promotert av EU. Ifølge Roszkowski er alt dette på ville veier. Og  det underliggende budskapet er at  Tyskland (som ifølge Roszkowski styrer EU) har onde hensikter, og vil gjøre EU til en forbundsstat.

Jarosław Kaczyński. Foto: Wikimedia / Silar / CC BY-SA 4.0

Denne typen propaganda mot Tyskland har vært svært tydelig i andre halvdel av 2022. Den høyreradikale polske regjeringen bruker den bevisst for å mobilisere støtte til politikken sin, fordi anti-tyske følelser fortsatt sitter dypt i den polske folkesjelen snart åtti år etter andre verdenskrig.

Lederen for regjeringspartiet, Kaczyński, reiser rundt i hele landet og driver hatretorikk mot Tyskland, i den hensikten å opprettholde støtten til partiet sitt. Blant annet sier han at man “ikke vet hvilket land tyskerne bevæpner seg mot akkurat nå – Russland eller oss». Når han beskriver Polens påståtte erkefiende EU som  «et føderalt, europeisk fjerde rike» som Tyskland er i ferd med å bygge opp, trekker han en direkte sammenligning mellom dagens europeiske politikk og det som skjedde under andre verdenskrig, noe som naturligvis skaper sterke følelser i den polske befolkningen. 

Påvirker oss alle

Hvordan ytre høyre tolker ytringsfrihetens grenser, er urovekkende. Det påvirker ikke bare Polen, som av historiske grunner er et ustabilt land og dermed mottagelig for denne typen retorikk. Det påvirker også politikken i Europa i en kritisk tid. Hvis regjeringspartiet i et av Ukrainas naboland bruker slik retorikk mot et viktig NATO-land som Tyskland midt oppe i en krig,  er det ikke overraskende om det får konsekvenser. 

Etter at polsk territorium ble truffet av det det man først trodde var en russisk rakett 15. november, foreslo den tyske utenriksministeren å sende rakettforsvarssystemet «Patriot» til Polen. Da polens forsvarsminister naturlig nok umiddelbart  takket ja til forslaget, ble han fordømt av partilederen Kaczyński. Og den polske retorikken ble umiddelbart endret til at Patriot-rakettene allerede burde ha stått i Vest-Ukraina, ved grensen til Polen, men ikke i Polen. Noe som som viste at den høyreradikale propagandaen til innenriks bruk var mye viktigere enn logikk for den polske regjeringen.

På denne måten får det skremmende spillet med ytringsfrihetenes grenser innflytelse også på europeisk politikk, og kan sette selve det europeiske fellesskapet i fare. Vi lever i en skjebnetid når dette europeiske felleskapet inkluderer mennesker som mener de kan si hva som helst i offentligheten, og ikke tar høyde for at det kan være ødeleggende også for dem selv.

Marek Zagrobelny (f. 1980). Tidligere polsk politiker for det ytre høyre partiet PiS. Forfatter av boken ‘Lov og rettferdighet! – slik lærte jeg å elske det autoritære’ (2021). Samfunnsdebattant og stipendant hos NFFO.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
834FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT