VGs krigsfotograf Harald Henden er død
Kjære, kjære Harald.
Du er ikke mere, men du er her likevel – og du vil alltid være her. For meg, og for alle dine andre venner og kolleger.
Vi to har reist sammen i 25 år, til 30 land i fem verdensdeler, og aldri har jeg følt meg tryggere og bedre ivaretatt og forberedt enn ved din side: Natt og dag, i krig og konflikt, i jordskjelv, tsunamier og terror.
Og på sene aftener ute i verden, i lag med gode kolleger, der du stadig oftere valgte hotellrommet – i ensomhet og stillhet.
Du vil først og fremst bli husket som Norges mest erfarne krigsfotograf, og slik skal det være. Men jeg har også gjennom årene opplevd andre sider av deg som aldri må glemmes når historien om deg skal skrives:
Som frosne og late dager i det lille gruvesamfunnet San Vicente på 4500 meters høyde i Andesfjellene, da vi jaktet på skjebnen til Butch Cassidy og Sundance Kid.
Som dagene med den firbente, raggede og alltid logrende togsnikeren Sadu på et tog i Italia, eller møtet med den katolske presten som hadde døpt, konfirmert, viet og begravet en av Napolis mest beryktede mafiabosser.
Som gode middager i et stille Gibraltar, mens vi ventet tålmodig på noe helt spesielt som skulle skje.
Eller rødvinsflaskene og den helstekte oksen som vi delte med en gruppe gauchos på den endeløse argentinske pampasen.
Eller da du rolig minnet meg på at vi måtte huske å evakuere og redde en ung, kvinnelig amerikansk frilansfotograf før vi flyktet fra Mostar da bombene falt over byen.
Historiene om deg – og med deg – er uendelige. Noen er vakre og stille som solnedganger, men de fleste er forferdelige, og hinsides enhver fatteevne.
Vi, dine venner og kolleger, kommer aldri til å glemme deg. Du har med dine ord om fotografiet, og om bildets ekthet og betydning, med din omsorg og din fotografiske dokumentasjon i over 30 år, satt en standard som allerede er blitt en målestokk for framtidens fotografer.
Du fikk mye fortjent heder før du døde. Og vi andre, inkludert oss gamle pensjonister, vil etter fattig evne forsøke å leve opp til de faglige idealene du satte.
Takk, kjære Harald Henden, måtte det være fred der du er nå.
Glad i deg.
– Jon Magnus, tidligere utenriksjournalist for VG, kollega og venn med Harald Henden.
LES OGSÅ: VGs krigsfotograf Harald Henden er død
Harald Henden. Norsk pressefotograf og journalist for VG siden 1987. Prisbelønnet som Norges mest erfarne krigsfotograf.
- Født 7. november 1960 i Porsgrunn. Døde 3. juli 2024 etter kreftsykdom.
- Studerte geologi og geofysikk i Bergen på 1980-tallet, og aktiv innen fjellklatring og fjellskisport. Interessen for fotografi ble vekket da ha begynte å ta bilder fra turene.
- Ansatt i VG siden 1987, der første oppdrag i krig var Gulfkrigen 1991. Har reist til frontlinjer og konfliktområder over hele verden for å fotografere viktige nyhetshendelser. Har også jobbet for internasjonale medier og bildebyråer.
- Har vært tett på den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina i flere tiår. I 2001 ble han skutt i hodet i Ramallah på Vestbredden mens han dekket det israelske valget.
- Var en av flere norske journalister til stede under terrorangrepet på Hotel Serena i Kabul 14. januar 2008
- Har mottatt en rekke priser for innsatsen og bildene sine, inkludert Den store journalistprisen i 2004 og Røde Kors-prisen i 2015.
- Har lært opp generasjoner av journalister i sikkerhet, og er et forbilde for den yngre generasjonen fotografer.
- I 2018 kom biografien «I krig og ensomhet», ført i pennen av Svein Tore Bergestuen.
- Hedret med Pressefotografens Ærespris i mars 2024, beskrevet som en sann inspirasjon og et forbilde.
- Mottok Stiftelsen Fritt Ords Pris for 2024 for modig og kompromissløs dokumentasjon av kriger, konflikter og naturkatastrofer i over tre tiår.
- Ble sist fredag utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
(Kilder: NTB, Fritt Ord, Foto.no og VG)
