Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Mange ønsker å flytte mer makt til partnere i det globale Sør, men hva skjer når man faktisk gjør det?
Stiftelsen Karibu har de tre siste årene arbeidet etter metoden deltakerdrevet tilskuddsforvaltning. Vi har flyttet makt ut av Karibus styrerom og over til representanter for sivilsamfunnet på det afrikanske kontinentet.
Flere viktige aktører i Norge har pekt på viktige premisser for å minske maktubalansen i internasjonal bistand. Å skape relasjoner med tillit er avgjørende for å få til dette. Å være villig til å ta en større økonomisk risiko er en annen. Men betyr det å flytte makt alltid å ta en større risiko?
For å etablere ett nytt tildelingsutvalg – en kjernegruppe for tilskuddsforvaltningen – mottok Karibu nominasjoner fra organisasjoner, sosiale bevegelser, og nettverk på tvers av det afrikanske kontinentet. Etter nominasjonsprosessen stod det igjen seks ulike personer med ulik nasjonalitet, kjønn, alder, religiøs tilhørighet og etnisk tilhøriget og erfaring fra sivilsamfunnsarbeid. Disse skulle utvikle retningslinjer for tilskuddsordningen, gjennomføre due diligence, vurdere søknader, tildele midler og følge opp rapportering.
Kjernegruppens lokalkunnskap og erfaring har vært viktig, men det har også deres perspektiver, nysgjerrighet og viljen til å satse på nye ideer vært. Kjernegruppen har arbeidet aktivt med å avbyråkratisere søknadsprosessen, arbeidet på ulike språk, og åpnet for ulike søknadsformater. Slik har vi nådd lokale bevegelser og aktører som til vanlig ikke ville ha søkt på Karibus andre standardtildelinger, eller andre mer tradisjonelle donorer for den del.
LES OGSÅ: Lokalt ledet utvikling i praksis: Hvem har hendene på rattet?
Det å flytte makten fra donorer i nord, til sivilsamfunnsaktører nærmere bakken er avgjørende for forvaltningens legitimitet, og effektivitet. Det er likevel viktig å være bevisst på hvilke nye utfordringer som oppstår, og komplekse maktdynamikker blir satt i spill. Geopolitiske spenninger, likestillingsperspektiver, økonomiske forskjeller for å nevne noen.
Å skape en ny modell for forvaltning og hvordan forvalterrollen skulle utøves har også vært en utfordring for kjernegruppa, særlig på et kontinent preget av vestlige donorers målhierarki og nulltoleranse for korrupsjon.
Kjernegruppas forvaltningsarbeid har vært utøvd på en strengere måte enn Karibus standard tildelingsrutiner. Due diligence-arbeidet har blitt styrket, tildelingsutvalget uviklet egne “Conflict of Interest / Conflict of Loyalities” retningslinjer, og stilte grundige spørsmål om effekt av tiltak og til troverdigheten og legitimiteten av grupper og bevegelser som søkte midler. Totalt sett førte kjernegruppas forvaltning til en minsket økonomisk risiko for Karibu.
Den deltakende tilskuddsgivingen har gitt oss viktig lærdom og det vil ikke være mulig å gå tilbake igjen til gamle forvaltningsrutiner etter dette.
Karibus arbeid med deltakende tilskuddsgiving har fått oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt, fra både praktikere og forskere. Arbeidet ble nylig inkludert som en «case study” i en kommende rapport om «Non-Colonial Learning and Co-Creation,» som ble bestilt av det Nederlandske utenriksdepartementet gjennom deres kunnskapsplattform for sikkerhet og rettsstat.
Målet med forskningen har vært å utforme et policydokument som kan brukes til å forskyve makt i den nederlanske bistanden. Vi håper at Norad, i sin nyetablerte rolle, vil la seg inspirere av Nederland og av våre erfaringer. Hvordan Norad ser sin egen mulighet til å forskyve makt vil avgjøre om norsk bistand henger med i svingene, eller sakker akterut.
LES OGSÅ: Lokalt ledet utvikling i praksis: Hvem har hendene på rattet?
KARIBU FOUNDATION har samlet evalueringsrapport, metodikk og annet på denne landingssiden.
Aurora Nereid
Daglig leder i Stiftelsen Karibu
