Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Av Diego Marin, leder i Attac Norge, og Audun Myhra Bergwitz, kampanje- og informasjonssekretær.
For regjeringen er digitalisering et spørsmål om effektivisering og vekst – kun produktivitet, uten å ta ansvar for de mange alvorlige politiske valgene vi som samfunn må ta ved innføring av digital teknologi og KI. Derfor kommer budsjettforslaget uten et eneste tiltak som gir vanlige mennesker mulighet til å påvirke landets digitaliseringsprosess. Verdens mest digitale land skal altså ikke ha noen demokratiske rom for debatten om digitalisering.
Alle andre felter i politikken er preget av et aktivt sivilsamfunn som er med å sette premissene i dialog med næringsliv, regjering og folkevalgte. På digitaliseringsfeltet så skal regjeringen ifølge strategien «hjelpe sivilsamfunnet å bli digitalt». Digitalisering er altså ikke et felt der innbyggerne i Norge skal være med å bestemme gjennom demokratisk engasjement, vi er bare brukere som skal bli digitalisert.
Dette er gjennomgående. Et eksempel er regjeringens digitaliseringsutvalg som har bærekraft som et av sine uttalte mål, men ingen fra organisasjoner som faktisk jobber for bærekraft sitter i utvalget. Regjeringen skal satse milliarder på kunstig intelligens, men uten å snakke om hvordan fellesskapet ønsker å bruke KI til det beste for mennesker og samfunn. Her er EU litt mer demokratisk innstilt, for eksempel gjennom målrettede støtteordninger som European Society and Artificial Intelligence Fund.
EU ligger generelt langt foran Norge når det kommer til digital politikk. Ifølge den nye strategien skal Norge være verdens mest digitaliserte land i 2030, men all digital politikk vi har gjennomført de siste ti årene har vært hentet fra EU. Det er bra, fordi så langt virker norske politikere som naive og kunnskapsløse i møtet med lobbygrupper for amerikanske og kinesiske gigantselskaper.
I andre europeiske land har myndighetene inkludert et aktivt sivilsamfunn som kjemper for digitale rettigheter. De mest kjente eksemplet er de to Schrems-dommene som har hatt avgjørende betydning for personvern i både EU og USA, og som ble kjempet fram av organisasjonen noyb i Østerrike. I utformingen av nye EU-forordninger på det digitale området har organisasjoner som EDRi, sammen med engasjerte politikere, vært avgjørende for å sikre rettigheter og markedsregulering.
På den andre siden har lobbygrupper, finansiert med milliarder av euro fra Microsoft, Alphabet, Meta og andre giganter, jobbet for å utvanne markedsreguleringer og rettigheter. Selv etter at disse lobbykreftene har fått så mye gjennomslag de kan få i behandlingen i Europaparlamentet så er EU-forordningene bedre på markedsregulering og digitale rettigheter enn det norske politikere klarer å komme med selv.
Det norske sivilsamfunnet kan kanskje takke seg selv for å ikke ha vært med å sette agendaen. Enkelte organisasjoner har gjort noe, men som oftest først når det overlapper med felter de allerede har kompetanse på. Det finnes noen veldig små dedikerte organisasjoner som jobber med digitale rettigheter, men disse har veldig begrensede midler og gjør det meste på rein frivillighet. På alle andre politikkfelt i Norge er det støtteordninger for sivilsamfunn og frivillighet som bidrar til at deres kunnskap og ekspertise blir med på å bestemme politikken, men ikke når det gjeler digitaliseringspolitikk. Her setter regjeringen av milliarder til å utvikle kunstig intelligens i Norge, men ingenting til å fremme en demokratisk debatt om hvordan og hvorfor.
Den politiske viljen til å inkludere sivilsamfunnet eller føre en mer omfattende debatt om digitalisering er fraværende. Utvalg og råd blir opprettet, men næringslivet, byråkratiet og akademia er de eneste inviterte. Unntaksvis inviteres også fagforeningene med, men utgangspunktet er at innbyggerne i Norge ikke er kompetente nok til å ha noen meninger om digitalisering og hvordan denne teknologien endrer livene våre.
Strategien anerkjenner at det finnes motsetninger, for eksempel mellom personvern og kommersielle interesser, men sier bare de skal gjøre både og. I budsjettforslaget blir imidlertid denne konflikten ignorert. Det minner om klimapolitikken, hvor vi både skal fortsette å pumpe olje og samtidig unngå klimaendringer, men på klimafeltet finnes det miljøorganisasjoner som kan si ifra at det er et problem og får plass ved debattbordet.
Den digitale politikken har derimot ikke noe tilsvarende. Derfor har vi i Attac foreslått en søknadsbasert tilskuddsordning for sivilsamfunnsorganisasjoner, underlagt digitaliseringsdepartementet, og oppfordret regjeringen til å gi plass til sivilsamfunnet ved digitaliseringsbordet.
Dette er et gapende stort hull og med mindre norske politikere begynner å tette dette vil vi ha varig svekket demokrati i det gjennomdigitaliserte 2030-Norge.
