Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt som det er i dag og aldri før har det vært så vanskelig å nå en trygg havn. Mens jeg skriver dette er en båt med 67 mennesker om bord i ferd med å synke. I to dager har kystvakt og myndigheter i de aktuelle områdene visst nøyaktig hvor de er. Så langt er ingen redning iverksatt.
I 2024 druknet det 2.200 mennesker i Middelhavet, 77 mennesker i Den engelske kanal og 10.500 mennesker på vei mot Spania, de fleste av dem utenfor Gran Canaria i Atlanterhavet, på vei mot våre ferieparadis i et desperat forsøk på å finne seg en jobb og en trygg havn. Rekordmange 46.843 mennesker ankom i 2024 Kanariøyene, hvor mange som aldri er bekreftet omkommet vil vi aldri få vite.
Blant de druknede i Middelhavet er flere hundre barn, blant de druknede i Atlanterhavet er det bekreftet 1.500 barn og ungdom. Det har aldri før vært så mange barn på flukt som det er nå og aldri før har barn i krig vært så lemlestet og skadet. 40% av verdens flyktninger er barn, likevel finnes det ingen snarvei for små kropper som flykter fra bomber, sult og overgrep. Små mennesker med store drømmer skal navigere i det samme landskapet som de voksne.
Barn må krysse grenser til havs og til lands, finne stier og skoger, overganger og fjellpassasjer der de ikke blir jaget av europeisk grensepoliti med hunder. Barn, ofte på flukt alene, skal finne en smugler som får dem over, under og rundt grenser, helst uten at de blir drept eller voldtatt på veien.
I desember finner redningsmannskap fra den lille sivile redningsbåten Trotamar en 11 år gammel jente som klamrer seg fast til en gummiring i det iskalde havet utenfor Lampedusa. Hun har ligget i vannet og kjempet for livet i tre dager når hun blir reddet. 11-åringen er den eneste overlevende etter et forlis der 44 andre mennesker druknet. Båten som satte ut fra Sfax i Tunisia møtte tre meter høye bølger. Broren hennes var blant de som druknet på vei mot Europa.
LES OGSÅ: I 2025 må vi vekke generasjon Greta Thunberg til live igjen
Jeg var i Sfax for noen måneder siden i forbindelse med research til min neste bok. Fiskerne der kunne fortelle at de finner lik eller menneskelevninger nesten hver gang de er ute og fisker.
«Å trekke noens døde barn opp av vannet sammen med garnet ditt, eller å vikle halve voksne mennesker delvis spist av fisk opp ut av nettet sammen med fisk og skalldyr, gjør noe med deg», forteller fiskerne meg.
Jeg har fått beretninger til fiskere fra alle de sydlige landene i Europa og de forteller alle de samme historiene. Lik skyller i land langs havner og strender i hele Middelhavet, og de som ikke skyller i land eller synker til havets bunn og blir spist havner i noens nett. Både i Middelhavet, i Atlanterhavet og i den engelske kanal har fiskerne dels sluttet å spise sin egen fangst, mange gir fra seg fiskeløyva si og enda fler styrer unna mennesker i havsnød fordi de selv blir kriminalisert for menneskesmugling dersom de forsøker å redde liv.
Bare langs den tunisiske kysten ble det funnet over tretti lik i løpet av desember. De aller fleste av de som drukner i våre farvann blir aldri identifisert. De som har mistet sine kjære i bølgene skal aldri få vite hvor de er eller om de druknet.
I snart 25 år har jeg dokumentert og skrevet om mennesker som drukner i Middelhavet. Aldri før har jeg kjent på en slik avmakt som jeg gjør nå. Alle rutene over Middelhavet er aktive. Hver dag setter mennesker ut fra Libya mot Italia og Malta, fra Tunisia mot Lampedusa, fra Marokko mot Spania, fra Egypt mot Italia, fra Tyrkia mot Hellas og fra Libanon mot Italia, og fra Marokko og Senegal rett ut mot Kanariøyene – for å nevne noen få aktive ruter.
Aldri før har vi i Europa jobbet så hardt for at de aldri skal nå en trygg havn. EU spytter millioner av Euro inn i både libysk og tunisisk og gresk kystvakt for å skyve mennesker ut av europeisk og internasjonalt farvann og tilbake til det de flyktet fra. Stikk i strid med ikke-retur prinsippet blir mennesker dratt mot sin vilje tilbake til tortur og slaveri. Nesten 15.000 mennesker ble i 2024 skjøvet tilbake fra til Tyrkia fra Hellas. 22.000 mennesker ble ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon skjøvet tilbake til Libya. Tallene for Tunisia er hemmelige og ikke komplette.
Europeiske myndigheter, med Italia i spissen, har gjort det nær umulig å bedrive søk og redning til havs. I midten av desember meldte Leger Uten Grenser at det norskflaggede skipet Geo Barents, som har reddet 12.675 mennesker i havsnød siden juni 2021, som har plukket opp 24 lik og tatt imot en baby om bord, nå avbryter sine redningsoperasjoner på grunn av Italias nye absurde lover.
De siste årene har redningsskip som Geo Barents kun hatt lov til å utføre én redning før de må snu skipet og sette kursen mot Italia. I praksis vil dette si at om mannskapet har reddet fem mennesker fra en gummibåt har de ikke lov til å utføre en ny redning selv om to hundre mennesker er i ferd med å synke rett ved dem. Når redningsskipene i Middelhavet får tildelt en trygg havn er dette ofte så langt nord i Italia som mulig slik at de må navigere i en uke ekstra, i stedet for at de får legge til sør i landet eller på Sicilia.
Mennesker som reddes på havet skal settes av i nærmeste trygge havn, sier SOLAS-konvensjonen. Italia ser det som sin rett til å bryte denne internasjonale loven til havs. I juni 2023 måtte Geo Barents, som har plass til 600 gjester om bord, sette kursen mot Italia med bare 13 overlevende. Havna de ble tildelt var La Spezia, nord i Italia. Dette resulterte i over 1.000 kilometer ekstra navigering. Når Geo Barnets har utført sin plikt, som er å redde liv, og i noen tilfeller har utført flere redninger, har Italia straffet dem med til sammen 120 dager i såkalt havnearrest.
«Italias lover viser en genuin mangel på respekt for livet til de menneskene som krysser Middelhavet», sier prosjektkoordinator i Leger Uten Grenser, Margot Bernard i en uttalelse.
På årets første dag skriver generalsekretær i Leger Uten Grenser, Lindis Hurum, hvordan hun har kjent på avmakt i året som gikk, om hvordan menneskeheten har feilet og at egen berikelse fører til andres undergang. Hun beskriver et mørkt bilde av internasjonale regler som rakner. Likevel starter hun det nye året med håp og en oppfordring til at det er nå vil alle må brette opp ermene og kjempe for det som er igjen av menneskeverd.
Det er ingen av oss som jobber med internasjonal solidaritet som har noen tro på at 2025 blir et år som på noen måte er bedre enn året vi forlot. Det tok bare noen timer før mennesker druknet i det nye året, noen dager før siste rest av sykehus i Gaza ble ødelagt og barna i Sudan har vi vel knapt hørt om i år? Det er god grunn til å møte 2025 uten håp, likevel avslutter Hurum sin nyttårshilsen med å skrive Godt Nytt Håp. Dette kan vi alle hente styrke fra, for klok av skade vet jeg selv at dersom jeg mister håpet er det ikke så mye igjen å hente av kampvilje.
Derfor låner jeg Lindis Hurum sine ord i denne første teksten for 2025 og ber der alle være med i kampen for menneskeverdet i året som kommer. Og med det ønske alle et godt nytt håp!
Til slutt avslutter jeg, som jeg ofte gjør med å minne om nyordet #samover.
Dette lille ordet med stor mening og som vi hjemme hos oss har satt sammen av ordene fremover og sammen. Kanskje det må bli verdens ord i 2025 – for det er dit vi må nå – fremover – sammen.
Jeg velger å gå samover med nytt håp i 2025 – og håper du blir med.
LES OGSÅ:
Fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin. For mange kjent som stemmen bak Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete.
