Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Å sammenligne dagens humanitære kriser med Holocaust, som Auschwitz symboliserer, er sensitivt og må gjøres med stor respekt for historien. Som historielærer har jeg undervist i samfunnsfag og andre verdenskrig i mange år, jeg skriver pensum i samfunnsfag og jeg har vært i Auschwitz flere ganger.
Når jeg nå nok en gang har gått inn porten med ordene Arbeid Macht Frei føles det likevel annerledes enn de foregående gangene. Det gjør vondt på en annen måte. For mens jeg ved tidligere besøk har tenkt; hvordan kunne dette skje? – er jeg ikke lenger i tvil.
Jeg skal ikke sammenligne noen av dagens humanitære kriser med fortidens brutale menneskerettighetsbrudd. Vår tids grove humanitære overgrep kan stå på egne ben. For ettertiden og for fremtidens pensum kan de symbolisere hvordan også et kollektivt vi tillot at barn sultet i hjel og at det var vår generasjon som betraktet folkemord minutt for minutt, uten at noen med nok makt satte en stopper for det. Det blir opp til fremtidens elever å skrive en sammenlignende analyse av to humanitære kriser med 80 års mellomrom.
Som lærer ville jeg sannsynligvis sagt til mine fremtidige elever at fellesnevneren for krigen mot menneskeverdet handler om hvordan verdenssamfunnet reagerer (eller ikke reagerer) når menneskeverdet krenkes. Grove menneskerettighetsbrudd er kun mulig på grunn av alle de som sammen, og hver for seg, vender blikket bort og tenker at det ikke angår dem. Auschwitz lærte oss hva som skjer når mennesker reduseres til tall, trusler eller byrder, når vi slutter å se ansikter og bare teller stykker. Som norsklærer er jeg ekstra opptatt av språket vi bruker og narrativet vi skaper. Språk er verdens mektigste våpen. Alt handler om språk, om hvordan noen snakker om, og ser andre mennesker som de andre – om å genuint tro at noen liv har mindre verdi og dermed redusere dem til stykker og tall. Det å tillate grove menneskerettighetsbrudd handler utelukkende om hvilke liv som blir sett på som verdifulle og om hvilke narrativ vi bygger rundt disse livene.
Når er det vi bidrar økonomisk til andre menneskers lidelser?
Når er det vi roper høyt om sanksjoner og boikott?
Når er det vi tier?
… under ruinene i Gaza ligger sammenklemte briller og barnesko som aldri skal få noe museum …
Tapet av menneskeliv blir normalisert når vi slutter å se individet i menneskemassen og verdenssamfunnet ikke gjør annet enn å diskutere hvem som begynte. Å verne om menneskeverd betyr å nekte å akseptere at noen menneskers liv er mindre verdt. Det betyr å lytte, handle, og aldri glemme at bak hvert tall er det et navn, en historie og et menneske.
Jeg går mellom brakkene i Auschwitz og blir påminnet om at dette ikke begynte som en dødsleir. Verdens mest kjente utryddelsesleir begynte som en arbeidsleir. Hit ble intellektuelle sendt. Blant annet lærere, kunstnere, professorer, leger og advokater. Alle de menneskene som var ubeleilige for myndighetene. Auschwitz ble etter hvert en industriell utslettelsesleir basert på ideologisk hat, og selv om Gaza ikke er en leir, så er det et innesperret område omringet av piggtråd. Lyden av mødres skrik når siste rest av pust ebber ut av barna deres og droner med bomber hagler over palestinske teltleirer høres sannsynligvis akkurat ut som jødiske mødres desperate skrik, da de, ofte i så lenge som femten minutter, skjønte at de ble gasset i hjel sammen med barna sine.
I mørket legger jeg hånden min mot veggen inni gasskammeret i Auschwitz og vet at disse merkene er identiske med de som skrapes på innsiden av skrogene til de enorme båtene som synker utenfor våre ferieparadis. Etter over tjuefem år med dokumentasjon av flyktningkrisen i Middelhavet har jeg sett disse kloremerkene så mange ganger før. De er også identiske med merkene etter brukne negler fra mennesker som med siste rest av liv forsøker å komme seg ut av sammenraste bygninger i Gaza.
Auschwitz var ikke bare et sted. Det var et valg. Millioner av mennesker tok det valget: å vende blikket bort. Det er det samme valget vi tar nå, hver gang vi tier, hver gang vi gjør mennesker til tall. Hver gang vi sier at dette ikke angår oss.
Vi er delaktige når vi bruker norske skattepenger på en såkalt libysk kystvakt (milits) som skyver mennesker tilbake over Middelhavet og frakter dem til torturleirer og slavemarkeder, vi er delaktige når norske våpen (eller deler til våpen) havner i hendene på israelske styrker og vi er delaktige når vi ikke roper med siste rest av vår stemme, når humanitær bistand blir stoppet ved grensen og de aller mest uskyldige sulter i hjel, og det holdes møter om mulige sanksjoner samtidig som barna dør. Det handler selvsagt om at alle mennesker ikke er like mye verdt, og så lenge vi fortsetter å investere våre oljepenger og med det er med på å finansiere en okkupasjon, er vi også alle delaktige i brudd på menneskerettigheter.
Skoene og brillene i Auschwitz gir oss et lite glimt av hvor mange mennesker som til sammen gikk gjennom portene til de ulike dødsleirene, i bunnen av enorme båtskrog og under ruinene i Gaza ligger sammenklemte briller og barnesko som aldri skal få noe museum. I havet og under betong og støv i Gaza drukner ikke bare kropper – men menneskeverd, og med det drukner også vår egen sjel.
Sammen med oss i Auschwitz på denne turen gikk også to unge palestinske menn fra den okkuperte Vestbredden. De gikk der i et forsøk på å forstå hva deres undertrykkere har vært gjennom. «Hvordan kan man gjenta et folkemord når man selv har vært utsatt for noe slikt?», sa en ung palestinsk mann forferdet til meg da vi kom ut av det ene gasskammeret.
Så lenge barn sultes og drepes i Gaza, så lenge mennesker drukner på flukt utenfor våre ferieparadis, men også så lenge vi er stilltiende observatører til de andre av verdens glemte kriser, har vi ikke lært noe.
Menneskeverd er ikke en pris du må gjøre deg fortjent til.
Det er ikke avhengig av nasjon, religion eller politikk.
Menneskeverd er din rett – bare fordi du er.
Fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin. For mange kjent som stemmen bak Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete.
