Selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria. I Rojava foregår statsbygging med krig på flere fronter

SELVSTYRE FOR KURDERNE: Gharib Hesso fra Tev-Dem og Jan B. Vindheim. Foto: Jan B. Vindheim
Annonse
rpt
SELVSTYRE FOR KURDERNE: Jan B. Vindheim besøkte de kurdiske områdene i nordøstlige Syria i 2018. Dette bildet er fra et møte med Gharib Hesso fra Tev-Dem. Foto: Jan B. Vindheim

ANALYSE: Borgerkrigen i Syria ga partiet PYD mulighet til å etablere kurdisk selvstyre i det nordøstlige Syria. Med hjelp fra USA har PYDs væpnede styrker bekjempet den islamske stat, og erstattet islamistenes styresett med sitt eget i store områder.

PYD har forsøkt å realisere sine visjoner om en desentralisert sosialisme basert på feministiske og økologiske verdier, mens tilhengere av rivaliserende kurdiske partier har blitt fordrevet.

Tyrkias president Erdogan karakteriserer PYD som en terrororganisasjon og har krevd det internasjonale samfunnets aksept for å angripe Nordøst-Syria. Et omfattende tyrkisk angrep i oktober 2019 fikk PYD til å søke støtte fra Assad og Putin, og det foregår nå tøffe forhandlinger mellom selvstyremyndighetene og regimet i Damaskus.

Syria og PKK

Kurdiske bosettinger ligger på begge sider av grensa mellom Tyrkia og Syria. Kurdere fra nabolandene har ofte søkt tilflukt i Syria.

Ledelsen for så vel PKK som  de irakiske kurderpartiene KDP og PUK har holdt til her i perioder. Kurderne i Syria er nært knyttet til familie og stammefrender på tyrkisk side av grensa, og PKK har kunnet rekruttere kurdisk ungdom fra Syria til å kjempe i Tyrkia. PYD sto overfor et stort antall konkurrerende partier blant Syrias kurdere, men har effektivt begrenset deres innflytelse og forhindret dem fra å bygge opp konkurrerende militser.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

I motsetning til de herskende kurdiske partiene i Irak, er PKK og PYD revolusjonære partier som har som mål å overskride klansamfunnets tradisjoner. PKK hadde lenge sine baser i Syria, og nøt godt av Baath-partiets beskyttelse, men i 1998 ble Hafez Assad presset av Tyrkia til å utvise PKK. Geriljastyrkene forflyttet seg til baser i Qandil-fjellene i Irak, mens partilederen Abdullah Öcalan ble tatt til fange av tyrkisk etterretning og dømt til døden. Dommen ble seinere omgjort til livsvarig fengsel, og PKKs leder sitter i dag isolert på øya Imrali i Marmarahavet.

Under det langvarige fengselsoppholdet har Öcalan revidert sitt politiske syn betydelig. Gjennom en serie skrifter har han avvist tanken om en kurdisk stat og erstattet den med en teori kalt demokratisk autonomi, eller demokratisk konføderalisme. Denne ideologien, som legger vekt på desentralisert folkestyre, med like retter for menn og kvinner og med respekt for økologiske prinsipper, er i stor grad basert på teoriene til den amerikanske aktivisten Murray Bookchin. Disse teoriene er også grunnlaget som de kurdiske myndighetene i det nordlige Syria bygger på.

800px-Claimed_and_de_facto_territory_of_Rojava
Situasjonen i desember 2019: Røde områder er okkupert av Tyrkia, grønnstripet kontrolleres av SDF sammen med russiske og syriske styrker, mens de mørkegrønne området kontrolleres av SDF sammen med med USA. Kart: Wikimedia.

Opprinnelsen til den kurdiske regionen

Da den arabiske våren i 2011 nådde Syria var det mange kurdere som deltok i protestene mot regimet. Assad forsøkte å berolige dem ved å innvilge statsborgerskap til en stor gruppe kurdere som regimet tidligere hadde gjort statsløse. Det gjorde lite for å styrke kurdernes tillit til regimet i Damaskus, men kurdiske krav fikk lite eller ingen støtte i den arabiske opposisjonen, som hadde gode forbindelser til kurdernes erkefiende, nemlig Tyrkia.

Protestene kom overraskende på de fleste kurdiske partilederne i Syria, men PYD var klar til å gripe makt. Styrker overført fra PKKs baser i Qandil ble grunnstammen i nye militser som fikk navnene YPG (folkets forsvarsstyrker) for menn og YPJ (kvinnenes forsvarsstyrker) for kvinner. Disse satte opp veisperringer og kontrollposter, stanset framstøt fra arabiske opprørere og kom dessuten flere steder i konflikt med andre kurdiske partier.

Sommeren 2012 trakk Assad sine styrker ut av de kurdiske kjerneområdene og PYD overtok deres baser samt en mengde våpen. PYDs offisielle linje er at kurderne presset de syriske militære kommandantene til å trekke seg ut. De fleste observatører mener det må ligge en avtale med Baathpartiet i bunnen. Eva Savelsberg hevder PUK-leder Jalal Talabani meklet fram en avtale mellom PKK, Iran og Syria som innebar at Assad lot PKK/ PYD overta kontrollen over de kurdiske områdene. Betingelsen var at de ikke skulle angripe regimet eller slutte seg til de væpnede arabiske opprørerne, og at PKKs iranske avlegger, PJAK, skulle innstille den væpnede kampen mot regimet der.

I løpet av kort tid hadde iallfall YPG tatt kontroll over områder rundt byene Afrin, Kobani og Qamishlo, samt et par bydeler i Aleppo. Damaskus har beholdt noen deler av Qamishlo, og betaler fortsatt lønninger til mange offentlig ansatte.

ptr
Martyrenes gravplass, i utkanten av byen Kobani. Foto: Jan B. Vindheim

PYD legger stor vekt på å framstå som et uavhengig parti, og ikke en avlegger av PKK. Forbindelsen er likevel meget sterk. PYD inngår i paraplyorganisasjonen Koma Civakên Kurdistan, (Sammenslutningen av Kurdiske Samfunn). KCK er opprettet for å samordne virksomheten til de ulike partiene og militsene som følger Öcalans filosofi. Ledelsen, som holder til i Qandilfjellene, har betydelig kontroll over medlemsorganisasjonene.

Det var mange politiske partier blant kurderne i Syria før borgerkrigen brøt ut, noen av disse har valgt å alliere seg med PYD. Men en betydelig gruppe, organisert under paraplyen Kurdish National Council (KNC), står i opposisjon. Disse partiene er blitt forbudt, deres kontorer blir angrepet og aktivister fengslet.

Mange tilhengere av opposisjonen har flyktet til KRI, der det er nesten hundre tusen kurdiske flyktninger fra Syria. Kurdere i opposisjon til PYD og TevDem får støtte fra den irakiske kurderlederen Massous Barzanis parti KDP, som fører streng kontroll med den eneste grenseovergangen fra Rojava til den kurdiske regionen i Irak. Denne overgangen er også   den eneste landrute for allierte militære transporter til SDF.

Apoismen i praksis

De tre hovedområdene fikk status som provinser, kantoner i PYDs terminologi, innen en føderativ struktur kalt Rojava. Det betyr vesten på kurdisk, og er dermed en klar referanse til det større, ideelle Kurdistan. Styresettet er seinere utvidet og omorganisert en rekke ganger. Det som opprinnelig het den Demokratiske Føderasjonen i Rojava er nå blitt Selvstyreadministrasjonen i Nord og Øst-Syria.

Navneendringene henger sammen med forholdet så vel til regjeringa i Damaskus som til den den syriske opposisjonen. Ingen av dem vil være med på at deler av Syria inngår i noe Kurdistan, eller at Syria skal organiseres etter et føderativt prinsipp, men begge skal være villig til å drøfte en viss grad av autonomi for kurdiske områder.

Formelt er det organisasjonen TevDem som styrer det sivile samfunnet i Rojava, med grunnlag i en sosial pakt. TevDem organiserer folkeforsamlinger på flere nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til distriktsnivå. Slike forsamlinger organiserer kommunale tjenester på lokalt nivå og driver i tillegg med konfliktløsning. TevDem fungerer også som fagforening.

Det har vært arrangert valg på lokale forsamlinger i 2015 og 2017. Jongerden oppgir at 728 450 personer avla stemme i 2017, og at de kunne velge mellom 17 000 kandidater i 4 000 lokalsamfunn. Partier tilknyttet KNC deltar ikke i disse valgene.

Området under kurdisk kontroll omfattet ved utgangen av 2018 over 25 % av Syrias landområde. Underveis har store områder med liten eller ingen kurdisk befolkning blitt innlemmet. Og geriljaen er utvidet til SDF (Syrian Democratic Forces), som omfatter grupper av arabere og assyrere, men der YPG fortsatt er ryggraden.

PYD har utvilsomt stor støtte, og klarer ofte å mobilisere store folkemasser til demonstrasjoner og politiske markeringer. Det er likevel uvisst hvor stor del av den kurdiske befolkning som støtter PYDs langsiktige politiske prosjekt. Michael Knapp anslår at to tredeler av befolkningen i Jazira deltar i TevDems undergrupper. Allsopp og Wilgenburg vurderer deltakelsen betydelig lavere, og registrerer at de som deltar i forsamlingene ikke alltid gjør det av støtte til Apos ideologi.

Human Rights Watch kritiserte i 2014 undertrykkelsen av politiske motstandere som et hovedproblem i den kurdiskstyrte regionen. Organisasjonen påtalte også to andre andre forhold: diskriminering av religiøse og etniske minoriteter og tvungen rekruttering av barnesoldater. PYD svarte at barnesoldater ikke lenger forekom, men HRW gjentok anklagen i 2018.

Kobani
KOBANI: Fortsatt står noen områder igjen slik de nådeløse islamistene forlot dem i 2015. Dette bildet er fra høsten 2018. Foto: Jan B. Vindheim

SDF har ofret mange tusen kvinner og menn i kampen mot Daesh, og bilder av martyrene, sehid, henger overalt. Behovet for nye krigere er stort, og det foregår aggressiv rekruttering både av menn og kvinner. Mange flykter fra regionen for å unngå krigstjeneste. I Manbij gjennomførte den arabiske befolkningen i mai 2017 en generalstreik mot tvangsrekruttering.

Rojavas forsvarsstyrker, YPG og YPJ, styrket sin prestisje betydelig gjennom to begivenheter i 2014; for det første ved å åpne en korridor til Sinjar der tusener av yezidier hadde vært isolert; og for det andre gjennom det vellykkede forsvaret for byen og kantonen Kobani. Slaget om Kobani ved årsskiftet 2014/15 påførte Daesh sitt først større militære nederlag, og ble innledningen på et omfattende militært samarbeide mellom PYD og USA.

Alliansen med USA oppsto fordi USA trengte fotsoldater i kampen mot Den Islamske Stat. Daesh sitt nederlag ved Kobane ble dessuten begynnelsen på YPGs erobring av stadig større områder. Første prioritet var å knytte de kurdiske kantonene sammen. Dette førte YPG utenfor de områdene der det er kurdisk flertall. I denne prosessen har arabiske stammer blitt inkorporert i det som heter Syrias Demokratiske Styrker (SDF), men det er liten tvil om at kontrollen ligger i PYD, og i siste instans hos KCKs ledelse i Qandil.

Systemet i Rojava er basert på folkeforsamlinger og ikke på et flerpartisystem. Bare partier eller politiske organisasjoner som aksepterer den sosiale pakten kan operere fritt og delta i valg. Krigstilstanden gir makthaverne støtte også fra mange som er skeptiske til de grunnleggende teoriene. I hvor stor grad demokratisk autonomi virkelig gir innflytelse til «grasrota» er ikke avklart.

Demokratisk autonomi, slik PYD går inn for, er ikke et styringssystem bare for kurdere. Det presenteres av sine tilhengere som en fornyelse av sosialismen som tar høyde for feministiske og økologiske perspektiver. Det er en uavklart motsetning mellom PYDs kurdiske nasjonalisme og dagens situasjon, der partiet behersker store ikke-kurdiske folkegrupper og markedsfører demokratisk autonomi som en universell politisk modell.

Minoritetene

Store deler av dagens selvstyreområde er ikke befolket av kurdere. PYD forsøker å anvende prinsippet om demokratisk autonomi i alle områder de erobrer, men det viser seg vanskeligere å få arabere enn kurdere til å støtte en slik organisering. For den kurdiske befolkningen kommer jo demokratisk autonomi i ei pakke der kurdisk frigjøring fra arabisk undertrykkelse og forsvar mot væpnede jihadister er det sentrale. PYD og de tilknyttede institusjonene støttes fordi de holder jihadistene og den syriske hærens maktapparat på avstand.

Utvidelsen av den autonome regionen til områder med liten eller ingen kurdisk befolkning har vært en utfordring for PYDs ideologer, som må balansere sitt grunnlag i kurdisk nasjonalisme med ønsket om å utbre Öcalans filosofi, og å overtale arabere, assyrere og andre til å organisere seg etter den kurdiske lederens teorier. Den kurdiske opposisjonen kan derfor angripe PYD for å ha sviktet kampen for kurdernes rettigheter.

ptroz
Grenseovergangen til irakisk Kurdistan, sett fra syrisk side. Trailere kjører over Tigris  på  ei pontongbru, mens passasjerer inntil nylig ble kjørt i små båter. Foto: Jan B. Vindheim

I likhet med de kurdiske myndighetene i Irak, hevder selvstyremyndighetene i Syria å forsvare og inkludere minoritetsgrupper. I innledningen til områdets grunnlov, den sosiale pakten, beskrives regionen som «en konføderasjon av kurdere, arabere, assyrere, kaldeere, arameere, turkmenere, armenere og tsjetsjenere».

Det er likevel stor skepsis til PYD blant de nevnte minoritetene. De kristne i regionen har historiske minner som omfatter gjentatte overgrep fra kurdiske muslimer. Det forekommer også anklager om diskriminering og etnisk rensing. I 2014 ble YPG anklaget for å fordrive arabere og assyrere fra landsbyer i provinsen Hassakah.

Jeg besøkte i desember 2018 den assyriske landsbyen Tel Nasri, som nå er bebodd av kurdere fra Afrin. De opprinnelige innbyggerne var fordrevet av Daesh, fikk jeg høre.

I august 2018 fikk assyriske skoler i Hassakah beskjed om å stenge, fordi deres pensum ikke er godkjent av de kurdiske myndighetene, og fordi de har tatt inn arabiske og kurdiske elever. Bakgrunnen er foreldrenes misnøye med de offisielle lærebøkene som glorifiserer kurdisk historie og Abdullah Öcalans innsats.

Situasjonen i Syria er nært knyttet sammen med situasjonen i Tyrkia, der PKK har kjempet og organisert i årtier. Mesteparten av Rojavas landegrense går mot Tyrkia, som avviser at PYD og PKK er selvstendige organisasjoner. Tyrkia anser den kurdiske regionen som et terroristreir styrt av PKK, og følgelig en alvorlig trussel mot Tyrkias sikkerhet og stabilitet. Landet har oppført en flere hundre kilometer lang grensemur som skal stenge «terrorister» ute, og som bryter forbindelsene mellom familier og venner på de to sidene av grensa.

Tyrkia reagerte sterkt da SDF i 2016 rykket over Eufrat, erobret byen Manbij, som har arabisk flertall, og nærmet seg den tredje kurdiske kantonen, nemlig Afrin. For å forhindre dette rykket tyrkiske styrker langt inn på syrisk område og besatte et område rundt byen Jarablus.

Våren 2018 fulgte Tyrkia opp med å erobre selve kantonen Afrin under harde kamper. Dette var et alvorlig tilbakeslag for PYD, siden Afrin var den kantonen der det kurdiske flertallet var størst. Og dessuten et område der PKK og seinere PYD har stått spesielt sterkt. Afrin administreres i dag som en del av Tyrkia, tyrkiske flagg henger overalt, gateskilt med arabisk og kurdisk tekst er byttet ut med tyrkiske skilt, og området følger tyrkisk tidssone.

Hva nå?

I november 2018 snakket jeg med selvstyrets utenriksminister, Abdulkarim Omar. Han var bekymret for tyrkisk styrkeoppbygging langs grensa, og svært klar over USA ikke ville bli værende for alltid. Selvstyreområdet vil, sa han, måtte oppnå en avtale med syriske myndigheter før eller siden. Kort etter erklærte USAs president Donald Trump at tilbaketrekking av USAs styrker skulle gjennomføres umiddelbart. I virkeligheten tok det nesten et år, men i oktober 2019 forlot de amerikanske styrkene Rojava, og ble, som forventet, straks etterfulgt av en tyrkisk invasjon.

Erdogans erklærte mål var å fordrive «terrororganisasjonen PKK» fra en 32 kilometer bred «sikkerhets-sone» langs hele grensa. En slik sone ville ha omfattet mesteparten av de kurdiske bosettingene, inkludert byer som Kobani, Qamishlo og Amude. I praksis kom den tyrkiske offensiven til å rette seg mot områder med liten kurdisk bosetting mellom byene Ras Al Ayn og Tal Abyad.

Selvstyremyndighetene så seg nødt til be om hjelp fra Damaskus. Russiske og syriske styrker ble utplassert mellom SDF og de tyrkisk-støttede militsene, og Erdogan måtte akseptere å begrense seg til et avgrenset område nord for hovedveien M4. Imidlertid fortsetter militsene han støtter å angripe landsbyer utenfor den avtalte sonen.

Både kurdere og andre avventer konsekvensene av å slippe regjeringsstyrkene inn. Foreløpig har de russiske og syriske troppene hovedsakelig vært utplassert ved fronten mot Tyrkia, men mange frykter Baath-partiets beryktede sikkerhetsstyrker. I de arabisk-dominerte byene  Raqqa  og Manbij har det vært demonstrasjoner i protest mot avtalen med Assadregimet.

Selv om USAs tilbaketrekking svekker kurdernes forhandlingsposisjon overfor regimet, har selvstyremyndighetene fortsatt noen gode kort. SDF kontrollerer de nordøstlige delene av landet og selvstyremyndighetene forhandler om sin framtidige status med regimet i Damaskus. Den syriske regjering vil absolutt forhindre at de store jordbruksområdene og oljekildene i nordøst kommer under tyrkisk kontroll. SDF har ikke minst store kamptrente styrker til rådighet, som regjeringsstyrkene ville ha store problemer med å overvinne, og det vil være i Assads interesse at SDF fortsetter å bekjempe IS.

Forhandlingskravene fra selvstyremyndighetenes side er blant annet at de  lokale administrasjonene som er etablert skal bestå, og at de væpnede styrkene skal beholde sin  uavhengige struktur, men samordne sin aktivitet med regjeringshæren. Hva resultatet kan bli er usikkert. Visse innrømmelser vil nok Damaskus gi, i desember 2019 har så vel Bashar Assad som hans sponsor Vladimir Putin uttalt at kurdernes situasjon ikke kan bli slik den var før 2011.

Det revolusjonære eksperimentet i Nord-øst Syria blir framhevet av sine støttespillere som et mønster for en moderne og human sosialisme. Utvilsomt har systemet sine svakheter, som ikke uten videre kan forklares med krigssituasjonen. Sammenliknet med Baath-partiets bruk av den autoritære sosialismens verste sider, framstår ikke desto mindre Demokratisk Autonomi som et lyspunkt i en region preget av voldelige og korrupte styresett.

Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan.

For videre lesning:

Allsopp, Harriet and Vladimir van Wilgenburg: The Kurds of Northern Syria. Governance, Diversity and Conflicts. London, I. B. Tauris

Bookchin, Murray: The Next Revolution. Popular Assemblies & the Promise of Direct Democracy. London, Verso Books

Folkvord, Erling: Rojava!. Oslo, Forlaget Rødt

Rojava Information Center: Beyond the frontlines – The building of the democratic system in North and East Syria https://t.co/NB3VzeJ5n5

Öcalan, Abdullah: Democratic Confederalism. London, Cologne, Transmedia Publishing

Ulloa, Silvia: Assyrians under Kurdish Rule. The Situation in Northeastern Syria. http://www.aina.org/news/20180927124956.htm

Jan B Vindheim: Kurdistan stiger fram. http://regnbueforlaget.no/kurdistanstigerfram.html

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar