Ny handelsavtale raserer regnskogen

Annonse

KRONIKK: EU-Mercosur-avtalen er nok et eksempel på en handelsavtale som gjør handel til et mål i seg selv, og som binder våre samfunn til en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. En fersk studie viser at avtalen vil akselerere avskogingen av Amazonas, føre til økte klimagassutslipp og true matsikkerhet.

Av: Camilla Hansen, politisk rådgiver i Attac Norge

I juni 2019 ferdigstilte EU og Mercosur-landene en handelsavtale, til tross for at Brasil, det største landet i Mercosurblokken, styres av et høyreradikalt og autoritært regime som har akselerert avskogingen av regnskogen i Amazonas, opphevet miljølover og begått grove menneskerettighetsbrudd mot urfolk.

640px-Flag_of_Mercosur_Mercosul.svg_
MERCOSUR er et handelssamarbeid og en tollunion mellom Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay.

Etter å ha forhandlet bak lukkede dører i over 20 år, publiserte EU-kommisjonen avtaletekstene i juli. Avtalen er nå til behandling i medlemslandene og i EU-parlamentet.

Annonse

En fersk studie av avtaleteksten, publisert av de grønne partiene i EU-parlamentet, gir en omfattende analyse av alle kapitlene og hvilke konsekvenser avtalen vil få for en lang rekke samfunnsområder. Særlig fokuserer studien på hvordan avtalen vil ramme miljø, klima og matsikkerhet. «Kampen mot klimaforandringene innebærer at vi må stoppe denne Mercosur-avtalen», sier Anna Cavazzini, partigruppens «skyggerapportør».

Raserer regnskogen

Et viktig mål med avtalen er å fremme handel og eksport av jordbruksprodukter som kjøtt og soya fra Mercosur-landene til EU. Disse produktene er imidlertid nært knyttet til avskoging av regnskogen i Amazonas. EU importerer allerede store mengder av disse jordbruksproduktene fra Mercosur-landene, men handelsavtalen vil gjennom tollkutt og økte importkvoter føre til enda større etterspørsel og øke produksjonen.

Brannene i Amazonas i august gjorde verdenssamfunnet  klar over sammenhengen mellom industrielt jordbruk, avskoging av regnskogen og global oppvarming. Industriell produksjon av kjøtt og soya i Mercosur-landene er den viktigste drivkraften bak avskogingen. Regnskogen hugges ned og brennes for å rydde plass til beitemark for kveg og til soyaplantasjer. Soyaen blir i sin tur brukt til dyrefôr. I nesten all kommersiell produksjon av storfe, kylling og svin blir dyrene fôret med soya.

48683027032_5b52401d9a_o-768x512-1
Regnskogen i Amazonas august 2019 Foto: Ibama/Flickr/CC BY-SA 4.0

Avskogingen fører til tap av naturmangfold og til økte klimagassutslipp. Skog og jordbunn lagrer store mengder klimagasser, og ved avskoging slippes disse ut i atmosfæren igjen. 10 – 15 prosent av menneskeskapte klimagassutslipp kommer som følge av avskoging.

Det industrielle jordbruket er en viktig drivkraft bak denne utviklingen. I Brasil er hele 65 prosent av de avskogede områdene i beitemark for kveg. Halvparten av den tropiske savanneskogen Cerrado, som huser verdens største biologiske mangfold, har blitt ødelagt for å gi plass til kvegdrift og soyaplantasjer. Også Gran Chaco-skogen i Argentina er truet.

Ifølge FNs klimapanel er industrielt jordbruk årsak til 37 prosent av de globale klimagassutslippene. De fem største selskapene innen kjøtt- og meieriproduksjon slipper nå ut like mye CO2 som ExxonMobil, et av verdens største oljeselskaper.

Genmodifisering og giftige kjemikalier

Mesteparten av soya, mais og sukker-produksjon i Brasil, Argentina og Paraguay er basert på genmodifiserte avlinger (GMO). Genmodifiserte avlinger er avhengige av enorme mengder kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel. Forutenom USA, er Brasil og Argentina de landene som bruker mest sprøytemidler i verden. Brasil har godkjent over tusen sprøytemidler siden 2016. Hundrevis av nye sprøytemidler har blitt godkjent bare det siste året etter at Bolsonaro kom til makten.

Mange av disse kjemikaliene er forbudt i EU, og flere av dem står på Verdens helseorganisasjons (WHO) liste over «svært skadelige» kjemikalier. De giftige kjemikaliene sprøytes over de veldige plantasjene fra fly og forurenser natur og vann. De forårsaker også store helseskader hos menneskene som bor i byene og landsbyene som omgir plantasjene. I følge en rapport fra Human Rights Watch blir innbyggere på landsbygden i Brasil eksponert for sprøytemidlene fordi det sprøytes nær deres hjem, skoler og arbeidsplasser. Det resulterer i alvorlige helseproblemer.

Selskapene presser på for enda mer bruk av giftige kjemikalier i produksjon av jordbruksprodukter i Mercosur-landene, som deretter eksporterer produktene tilbake til EU.

Gjennom å fremme økt produksjon og eksport av disse jordbruksproduktene, vil EU-Mercosur-avtalen akselerere avskogingen av regnskogen, øke klimagassutslippene og føre til ytterligere tap av naturmangfold. Avtalen vil gjøre Mercosur-landenes økonomi enda mer avhengig av eksport av jordbruksprodukter, og vil binde landene til en svært miljøskadelig jordbruksmodell mange tiår fram i tid. Studien peker på Konsekvensen er at de store jordbruks- og bioteknologiselskapene vil få enda større dominans, mens urfolk og småbønder blir fordrevet fra sine landområder.

Avtalen skal også fremme økt eksport av en rekke miljøskadelige produkter fra EU til Mercosur, deriblant fossil energi og store bensinslukende biler, som vil bli en ytterligere kilde til økte globale klimagassutslipp. Mercosur-landene forplikter seg også til å fjerne all toll på blant annet biler, bildeler, maskiner og kjemikalier. Den økte internasjonale handelen som avtalen legger opp til vil dessuten øke klimagassutslippene fra maritim transport. EU-Mercosur-avtalen er nok et eksempel på en handelsavtale som gjør handel til et mål i seg selv, og som binder våre samfunn til en økonomisk modell som ikke er bærekraftig.

«Denne typen handel og handelsavtaler har aldri vært akseptable, men nå som verden brenner, er de blitt virkelig skandaløse»skriver forfatterne av studien. De slår fast at avtalen er i strid med EUs beslutning om at alle politiske tiltak i unionen skal bidra til å oppnå målet om at EU skal bli klimanøytralt.

Ikke lov å beskytte mennesker og miljø

Økt produksjon og eksport av produkter som kjøtt, soya, biler og fossil energi mellom blokkene er den konkrete og umiddelbare måten avtalen vil skade miljø og klima på. Men avtalen vil også gjøre skade over tid og i det stille. Det vil den gjøre gjennom en mengde bestemmelser og mekanismer som vil innskrenke politisk handlingsrom og legge strenge føringer for hvilken politikk EU og Mercosur-landene kan føre, blant annet når det gjelder muligheten til å beskytte miljø, klima, matsikkerhet, helse og dyrevelferd.

EUs lover og reguleringer er, i likhet med Norges, i stor grad basert på «føre-var»-prinsippet. Det innebærer at produkter og produksjonsmetoder som kan utgjøre en risiko for helse eller miljø forbys eller begrenses, selv om risikoen ennå ikke har blitt vitenskapelig dokumentert eller om det er vitenskapelig usikkerhet omkring risikoen. Man er førevar – og venter med å godkjenne et produkt til det kan dokumenteres at det ikke er skadelig for mennesker eller natur.

Regulering i USA basert på det motsatte prinsippet. Der må det først dokumenteres at et produkt er skadelig, før det kan forbys eller begrenses. Det vil si først etter at skaden har skjedd, og etter at myndighetene kan komme med nok bevis som knytter skadene til det aktuelle produktet. Bevisbyrden ligger dermed kun på offentlige myndigheter, og ikke på selskapene som selger de potensielt skadelige produktene. Denne tilnærmingen, som ofte kalles «risiko-basert regulering», er i ferd med å bre om seg verden over gjennom nyliberale handelsavtaler.

I EU-Mercosur-avtalen er føre-var-prinsippet praktisk talt borte. Prinsippet er bare nevnt én gang i hele avtalen, og det er i det ikke-bindende kapittelet om «handel og bærekraftig utvikling». I de kapitlene som omfatter reguleringer og standarder for miljø, klima, helse, matsikkerhet og dyrevelferd, som kapitlet om sanitære og plantesanitære tiltak og kapitlet om tekniske handelsbarrierer, er føre-var-prinsippet byttet ut med risiko-basert regulering.

Kapitlet om sanitære og plantesanitære tiltak (SPS) er basert på den tilsvarende SPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). WTOs SPS-avtale legger begrensninger på hvilken politikk demokratisk valgte myndigeter kan føre for å beskytte «menneskers, dyrs eller planters liv eller helse». Kapitlet omfatter blant annet lover og reguleringer for matsikkerhet, helseinspeksjoner, risikovurderinger og godkjenningsprosedyrer for genmodifiserte organismer, sprøytemidler, antibiotika og tilsetningsstoffer, og mye mer.

SPS-avtalen i WTO favoriserer prinsippet for risiko-basert regulering. Det samme gjør SPS-kapitlet i EU-Mercosur. Det innebærer at avtalens tvisteløsningspanel kan erklære lover og reguleringer basert på føre-var-prinsippet for å være i strid med avtalen og dermed ulovlige. Dette har allerede skjedd flere ganger i WTO. EU har tapt to tvisteløsningssaker i WTO for reguleringer basert på føre-var-prinsippet.

Den ene gjaldt EUs forbud mot import av storfekjøtt behandlet med veksthormoner, mens den andre gjaldt unionens midlertidige forbud mot genmodifiserte organismer (GMO) fra 1999-2003. EU tapte begge sakene. WTOs tvisteløsningspanel avgjorde at forbudene var brudd på forpliktelsene i WTOs SPS-avtale. Mercosur-landene var blant gruppen av land som gikk til sak mot EU i GMO-saken.

32132223027_c9c58a8145_k-768x510-1
WTOs SPS-avtale legger begrensninger på hvilken politikk demokratisk valgte myndigeter kan føre for å beskytte «menneskers, dyrs eller planters liv eller helse». Foto : Felipe Werneck / Ibama/ CC BY-SA 4.0

Under en EU-Mercosur-avtale kan dermed EU og medlemslandene bli pålagt å måtte godkjenne en rekke genmodifiserte organismer og giftige kjemikalier som i dag er forbudt.

SPS-kapitlet vil også svekke regler og prosedyrer for inspeksjon og kontroll av produktene landene importerer, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å sikre matsikkerhet og forbrukerbeskyttelse. Dette er bekymringsverdig, ikke minst sett i lys av skandalene i brasiliansk kjøttindustri. I 2017 ble det for eksempel avdekket at flere selskaper, deriblant verdens største kjøttprodusent JBS, systematisk hadde blandet råttent kjøtt i sine produkter. Kjøtt smittet med salmonella og e-coli ble eksportert til flere europeiske land.

Selskapene kan stoppe miljølover

Avtalen inneholder også mekanismer for «regulatorisk samarbeid» mellom EU og Mercosur-landene. Ulike varianter av regulatorisk samarbeid er del av en rekke handelsavtaler. Formålet er å gjøre reguleringer og standarder i landene mer like hverandre for å redusere kostnadene for selskapene. Det innebærer at reguleringer senkes ned til minste felles multiplum. Dette er en gradvis prosess som vil fortsette lenge etter at avtalen er inngått – og langt utenfor demokratisk kontroll.

I EU-Mercosur er regulatorisk samarbeid en del av kapitlet om tekniske handelsbarrierer (TBT). Kapitlet er basert på den tilsvarende TBT-avtalen i WTO, men går enda lenger enn denne. Tekniske handelsbarrierer omfatter her sensitive politiske områder, som for eksempel kriterier for godkjenning av genmodifiserte organismer, standarder for dyrevelferd og regler bruk av kjemiske sprøytemidler.

TBT-kapitlet inkluderer en artikkel om «transparens», som skal sikre at både offentlige og private «interessenter» fra den andre parten kan delta i et lands politiske beslutningsprosesser. Det betyr at representanter fra EU-kommisjonen så vel som lobbyister fra EU-baserte storselskaper kan delta i politiske beslutningsprosesser i Mercosur-landene, og vice versa.

Selskapenes lobbyister vil få rett til å delta i et lands offentlige konsultasjoner om nye lover og reguleringer, og til å komme med skriftlige innspill som myndighetene er forpliktet til å ta i betraktning. Det er soleklart at gigantselskaper med lobbybudsjetter i millionklassen har mye større ressurser til å påvirke og til å bli hørt enn sivilsamfunnsorganisasjoner og vanlige borgere. Selskapene vil dermed kunne få så stor innflytelse at de vil være i stand til å stoppe eller utvanne foreslåtte lover og reguleringer som de ikke liker, som for eksempel strengere reguleringer av miljø, helse, matsikkerhet og dyrevelferd. EU-kommisjonen har forsikret selskapene om at de vil bli «behørig konsultert før nye standarder innføres. Gjeldende regelverk vil bli gjennomgått med jevne mellomrom for å imøtekomme selskapenes behov og redusere byråkratiske byrder».

Lignende mekanismer for å sikre selskapenes deltakelse og innflytelse i politiske beslutningsprosesser finnes flere steder i avtalen. For eksempel så forplikter en artikkel i kapitlet om fasilitering av handel partene til å holde jevnlige konsultasjoner med selskapene om nye lovforslag og om endringer i eksisterende reguleringer.

Avtalen vil dessuten opprette et eget byråkrati bestående av en rekke underkomiteer som skal jobbe med ting som reguleringer og standarder for godkjenning av kjemikalier, merking av matvarer som inneholder genmodifiserte organismer, kontroll av matsikkerhet, hygiene og dyrevelferd. Det er ingenting i avtalen som utelukker at private aktører kan sitte i disse komiteene. Det betyr at for eksempel at representanter for Bayer-Monsanto kan komme til å sitte i komiteer som skal vurdere regulering av bioteknologi og kjemikalier, eller at representanter fra JBS kan komme til å sitte i komiteer for matsikkerhet og dyrevelferd.

Bløffer om bærekraftig utvikling

Den samlede effekten av avtalens mange bestemmelser og mekanismer vil legge til rette for større markedsdominans til storselskapene på bekostning av både småbønder, urfolk og små og mellomstore bedrifter. Enda mer politisk og økonomisk makt vil bli konsentrert i gigantenes hender. Samtidig vil selskapene ikke kunne stilles til ansvar for brudd på menneskerettigheter og miljøstandarder. Avtalen legger snarere opp til at selskapene skal kunne regulere seg selv gjennom frivillige retningslinjer som de selv definerer.

I likhet med en rekke andre handelsavtaler, har EU-Mercosur-avtalen et eget kapittel om «handel og bærekraftig utvikling». Det er disse bærekraftskapitlene tilhengere av nyliberale handelsavtaler viser til når de forsvarer avtalene som forenlige med miljø, klimamål, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Typisk for slike bærekraftskapitler er at de i praksis ikke er bindende, fordi de mangler mekanismer for å håndheve kapitlenes bestemmelser gjennom sanksjoner. Det gjelder også bærekraftskapitlet i EU-Mercosur.

47021726692_a4b0ce42ed_o-1024x680-1
Avtalen vil gi storselskaper rettigheter på bekostning av urfolk, småbønder og lokale bedrifter. Foto: Felipe Werneck / Ibama / CC BY-SA 4.0

Bærekraftskapitlet oppfordrer partene blant annet til å følge sine forpliktelser i Paris-avtalen og andre internasjonale miljøavtaler, bekjempe ulovlig tømmerhugst, respektere arbeidstakerrettigheter og ratifisere ILO-konvensjoner. Ingenting av dette kan håndheves, fordi bærekraftskapitlet ikke er omfattet av den samme tvisteløsningsmekanismen som gjelder for resten av avtalen.

Isteden har bærekraftskapitlet en egen form for tvisteløsning, som ikke kan brukes til å håndheve kapitlets bestemmelser. Når det oppstår konflikter mellom partene som er relatert til bærekraftig utvikling, skal de først løse konflikten gjennom konsultasjoner. Dersom det ikke lykkes, skal det opprettes et ekspertpanel som skal utforme en rapport med anbefalinger om hvordan konflikten kan løses. Anbefalingene i denne rapporten er imidlertid ikke bindende. Det betyr at brudd på bestemmelsene i bærekraftskapitlet ikke vil få konsekvenser.

Språket i kapitlet er dessuten svakt og uforpliktende. I tillegg tas det forbehold om at miljøtiltak ikke må «utgjøre skjulte begrensninger på handel» eller diskriminere utenlandske selskaper.

Norge med på miljøskadelig Mercosur-avtale

Bestemmelser som ikke kan håndheves er i praksis ubrukelige. Bærekraftskapitlet og dets bestemmelser vil for eksempel ikke kunne hindre at Bolsonaro og hans regime trapper opp avskogingen i Amazonas, fortsetter å fordrive småbønder og urfolk fra deres landområder og angriper urfolksledere og miljøaktivister. Snarere vil avtalen gi regimet drahjelp, og bærekraftskapitlet vil bidra til å gi en falsk fasade av legitimitet til en avtale som i sin essens er uforenlig med miljø, klimamål og bærekraftig utvikling.

Sivilsamfunnsorganisasjoner, miljøbevegelse, bønder, urfolk og fagforeninger i både EU og Mercosur protesterer. Samtidig har Irland, Østerrike og Frankrike signalisert at de vil blokkere avtalen om ikke Brasil følger sine klimaforpliktelser og stopper brannene i Amazonas.

Parallelt med EUs forhandlinger med Mercosur, har også Norge, sammen med EFTA-landene Sveits, Liechtenstein og Island vært med på å forhandle frem en tilsvarende avtale. Disse forhandlingene ble avsluttet 23. august, men avtaletekstene er fortsatt hemmelige. EFTA-Mercosur-avtalen vil sannsynligvis inneholde mange av de samme bestemmelsene og mekanismene som EUs avtale. Derfor krever sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert Attac, at avtalen ikke ratifiseres av Norge før miljø, urfolks rettigheter og demokratiske prosesser er sikret.

Denne kronikken er skrevet av Camilla Hansen, politisk rådgiver i Attac Norge.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.