Ingen vår i sikte for flyktninger i Libanon

En dame på gaten i Libanon. Foto: Pixabay / Hassan T.
Annonse
En dame på gaten i Libanon. Foto: Pixabay / Hassan T.

For de palestinske og syriske flyktningene som har søkt tilflukt i nabolandet Libanon er vedvarende religiøs maktkamp,  sviktende økonomi og politisk lammelse store hindre på veien mot ekte samfunnsdeltakelse – eller lovens fulle beskyttelse. 

I kjølvannet av krisen i Syria har Libanon blitt det landet i verden med flest antall flyktninger per innbygger. I tillegg til de omlag 280.000 palestinerne som har forblitt i midlertidige bosetninger helt siden 1948, har cirka1,5 million syrere siden 2011 søkt tilflukt i Libanon.  Landet selv har kun 4,7 millioner borgere og preges av et skjørt styresett og svak økonomi. Den store ankomsten av flyktninger presser et allerede anstrengt samfunn. Det gir lite rom for å gi flyktninger et nytt hjem og en ny fremtid.

Libanon insisterer på at landet ikke skal bli noen endestasjon for flyktninger. De ser det rett og slett ikke som praktisk mulig å integrere så mange mennesker i et land som allerede sliter med å forsørge sin egen befolkning. Høy arbeidsledighet og offentlig gjeld, lite internasjonal handel og ustabil turisme har ført til dårlig utvikling i økonomien. Myndighetene avviser derfor å integrere flyktninger i libanesisk samfunn. Libanesere sine behov må komme først. Argumentet deles av mange i lokalbefolkningen.

Selv om Libanon har vært en forkjemper for menneskerettigheter i Midtøsten og deltok aktivt i å etablere det internasjonale flyktningesystemet har Libanon ennå ikke ratifisert Flyktningkonvensjonen av 1951. Den fordrevne befolkningen mangler derfor den juridiske beskyttelsen offisiell flyktningstatus ville gitt. De praktiske konsekvensene er sterke begrensninger på tilgang til helsetjenester, utdannelse, arbeid eller eierskap av egen bolig.

Annonse

Lokale frivillige organisasjoner som Amnesty International og Masar Human Rights beskriver situasjonen som spesielt alvorlig for den palestinske befolkningen. Palestinerne har vært i Libanon i over 70 år og retur til hjemlandet er det fortsatt ingen som har tro på i nær fremtid. Basert på offisielle uttalelser fra libanesiske myndigheter og intervjuer med Beirut-baserte frivillige organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, kan motstanden mot større integrering av flyktninger deles inn i tre kategorier: behovet for religiøs balanse, historisk sensitivitet og sosio-økonomiske forhold.

Skadeskutt bygning i Beirut, Libanon. Foto: Pixbay / Raimund Andree

En skjør balanse

Det fastlåste sekteriske systemet med et stort antall religioner har dominert libanesisk politikk de siste 30 årene siden slutten av borgerkrigen. Den libanesiske befolkningen består av 18 forskjellige religiøse sekter, hver representert av politiske partier som tildeles seter i parlamentet basert på rigide kvoter. 50% av setene gis til kristne og 50% til de muslimske. Presidenten er alltid kristen, mens statsministeren skal være sunni-muslim og lederen av parlamentet sjia-muslim.

Dette systemet begrenser enhver sjanse for politisk bevegelse selv om Libanon teknisk sett holder demokratiske valg. Kvotene endrer seg ikke i takt med befolkningen, hvor den muslimske majoriteten stadig øker.

Hvis flyktningene, som primært er muslimske, blir integrert eller naturalisert som borgere, er frykten at det vil rokke ved den skjøre maktbalanse som har understøttet fred helt siden borgerkrigen endte i 1990. Det er særlig politikerne som er opptatt av å bevare det politiske systemet og de ulike religiøse sektene sin innflytelse. Befolkningen selv ser i stor grad det sekteriske systemet som et hinder for fremskritt i Libanon. De er lei av den fastlåste situasjonen, men opplever ikke at de har makt til å tvinge frem endring i politikk.

Historiske sår og økonomiske bekymringer

Libanon har en stor ungdomsbefolkning som aldri opplevde den opprivende borgerkrigen, men den preger fortsatt livene deres. Chrystine (21) er en aktivist som jobber for «The Lebanese Center for Human Rights» (CLDH). Hun beskriver  at holdninger til flyktningspørsmålet  er delt blant politisk engasjert ungdom i Libanon. En del unge libanesere sier at de er åpne for endringer i samfunnet og er mindre opptatt av å beskytte tingenes tilstand. De nekter å videreføre de gamle sekteriske konfliktlinjene foreldrene har preket. Chrystine forteller at andre unge har i større grad arvet frykten og mistenksomheten mot flyktningene fra sine eldre slektninger og politiske ledere. De er opptatte av at det er libanesere som må få det bedre, og de vil ikke at flyktninger skal være en belastning som hindrer fremgang.

Sarah (26) er ansatt i den samfunnsengasjerte organisasjonen «Masar Assocation. Hun tror at dette skillet i holdninger er mest synlig når det gjelder situasjonen til de palestinske flyktningene. De fleste libanesere ser fortsatt på eksplosjonen av syriske flyktninger som et midlertidig problem og forventer at syrerne skal dra tilbake til hjemlandet sitt innen kort tid. Det er derfor mindre viktig å diskutere deres integrering i samfunnet. Palestinerne, derimot, har vært i Libanon i flere generasjoner allerede, og knapt noen tror at det finnes en løsning på den konflikten som har fordrevet dem. Mange har anerkjent at palestinerne er kommet for å bli.

Hva skal gjøres med dem? Det er et spørsmål som både engasjerer og fortviler. En annen grunn til libanesere sin motvilje til å integrere flyktninger er basert på historisk sensitivitet. Den agerende rollen de palestinske flyktningene spilte i eskaleringen til borgerkrigen i Libanon, og den rollen Syria spilte som okkupant i kjølvannet av den samme konflikten har skapt en viss skepsis til å motta sine naboer med åpne armer. Libanesere mener ikke at palestinere og syrere alltid har vært gode venner å ha. Under alt annet ligger også det store spørsmålet om den allerede sviktende økonomien i Libanon kan klare  å støtte den voldsomme befolkningsveksten og kostnaden ved  å gi flyktningene full juridisk status og integrering.

Ungdommelig håp?

I en fokusgruppe om rettighetene til palestinere i Libanon, der en rekke ungdomspartier deltok var det tydelig at det er skillelinjer også mellom partiene. Cathy Mroueh fra kommunistpartiet la vekt på nødvendigheten av å adressere diskrimineringen og den håpløs levestandarden av flyktningene. Elie Bou Hanna fra kristen-demokratene understreket på sin side at libanesere sine behov tross alt må komme først.

«Vi som unge folk i starten av våre yrkesliv ønsker ikke å se at palestinerne tar våre jobber», uttalte hun – et syn som deles av mange andre unge. Arbeidsledigheten er høy og til tross for bedre utdanningsmuligheter er det dårlige kår for unge libanesere som ønsker å etablere en karriere og familie.

Roy Berro fra det liberale partiet mener at det kan være en løsning å erstatte den allerede store utenlandske arbeidsstyrken med flyktninger, men samtidig ekskludere dem fra de yrkene som  bør prioriteres for libanesiske statsborgere. Iallfall til den verste arbeidsløshetskrisen er løst.

Kareem (26) jobber for menneskerettighetsfilmfestivalen Karama. Han er skuffet over at hans generasjon ikke har beveget seg lenger vekk fra det fastlåste ståstedet til foreldregenerasjonen. Han ser skillelinjene mellom de religiøse sektene som endeløse.

«Vi lever i en loop i Libanon, vi sier alltid at ting vil bli bedre, men de blir aldri det.» forteller han. Kareem mener at libanesere har vist tydelig at de ikke klarer å løse problemene sine på egenhånd. «Vi trenger hjelp fra utsiden for å komme oss ut av denne fastlåste situasjonen», sier han.

På bildet ser vi to menn som spiser lunsj under oliventrær. Foto: Pixabay

På bunnen av en lang liste

Det er lite som vitner om at ulike fronter nærmer seg et kompromiss om flyktningene som bor i Libanon. Situasjonen til palestinerne tyder også på at tiden ikke nødvendigvis er til hjelp. Synspunktene blant ungdom er like mangfoldige som blant den eldre generasjonen, med støtte både for og imot videre integrasjon av flyktninger og dere juridiske rettigheter i Libanon. Et generasjonsskifte vil potensielt ha liten innvirkning på den nasjonale flyktningpolitikken eller muligheten for ratifisering av Flyktningkonvensjonen fra 1951. Holdninger kan tenkes å endre seg med en potensiell reduksjon i antallet flyktninger, ettersom det ser ut til at det er større vilje til å gjøre noe med situasjonen til de palestinske flyktningene enn de mer nylig ankomne syrerne.

Libanon er et lite land som strever med sine egne problemer, så tallene har stor betydning. Det har nylig vært en rekke store demonstrasjoner i Beirut der libanesere fra alle samfunnslag har protestert mot regjeringens håndtering av den pågående økonomiske krisen. Enhver flyktningspolitikk som øker den allerede uholdbare byrden på befolkningen vil ikke bli tatt godt imot.

Denne problematikken, kombinert med den politiske motstanden mot å gjøre endringer i valgsystemet og balansen mellom de ulike religionene, samt den ennå uforutsigbare situasjonen for retur til Syria gjør det vanskelig å forestille seg en lysere fremtid for flyktninger i Libanon med det første.

Annonse

Legg igjen en kommentar