Ledige stillinger
Ledige stillinger

Fritz Bauer – Auschwitz som lærestykke

En midtsommerdag i 1968 ble førstestatsadvokat Fritz Bauer funnet død i sitt badekar, knapt 65 år gammel. Bauer var mannen bak de såkalte «Auschwitzprosessene» i Frankfurt på 60-tallet. Gjennom de spektakulære og flerårige prosessene mot et utvalg av Auschwitz’ gjerningsmenn skapte Bauer et nytt juridisk og moralsk grunnlag for det vi i dag kjenner som Tysklands selvoppgjør med nazitiden.

Bauer var både beundret av og foraktet i sin samtid, og i tiden rundt dødsfallet var han utsatt for en konstant strøm hatmeldinger og drapstrusler. Dødsfallet ble derfor først etterforsket som et mulig mord. Den rettsmedisinske rapporten viste at dødsårsaken var hjertesvikt, i blodet fant man 1,1 promille alkohol og spor etter 5 tabletter Revonol. Arbeidsdager på 16-18 timer, tabletter, alkohol og 60 sigaretter daglig hadde satt sine spor.

Foto: Fritz Bauer Institut/A. Mergen

Fritz Bauer ble født i Stuttgart 1903, som et av to barn i en velstående jødisk kjøpmannsfamilie. Fritz selv oppfattet seg fra ung alder som ateist, men han underslo aldri sin jødiske opprinnelse. Bauer ble allerede i ungdomstiden medlem av det tyske sosialdemokratiske parti, SPD, og som jusstudent i Heidelberg, München og Tübingen en lederskikkelse i det republikansk-sosialistiske studentmiljøet. Det var en trengt posisjon, universitetene ble på denne tiden i økende grad dominert av tysknasjonale, antisemittiske «Burschenschaften». Bauer avla sine jusseksamener med de beste karakterer, og ble allerede som 23-åring tildelt juridisk doktorgrad.

Da Fritz Bauer i 1928 ble tilsatt som dommer ved Stuttgarts «Amtsgericht», var han med ett en av Tysklands yngste dommere, og også en av svært få med jødisk bakgrunn. Som anti-nazistisk aktivist og som slagferdig taler i byens arbeiderforeninger kom Bauer i kontakt Kurt Schumacher, lokal SPD-stjerne på 20-tallet, og i de første etterkrigsårene også partiets leder.  Bauer og Schumacher møttes igjen sommeren 1933 i konsentrasjonsleiren Heuberg. Møtet med den ubøyelige Schumacher satte varige spor.

Bauer kom på frifot i slutten av 1933 mot daglig meldeplikt. I 1936 lyktes han å komme seg til København, hvor foreldrene og søsterens familie hadde etablert seg på nytt som konfeksjonshandlere. Dette blir Bauers base inntil familien høsten 1943 på nytt må legge på flukt, denne gang i en fiskebåt over Øresund. I Stockholm knytter han kontakt med flere fra det radikale tyske motstandsmiljøet, herunder Willy Brandt. Sammen med Brandt blir Bauer hovedutgiver av eksil-tidsskriftet «Sozialistische Tribune».

De første 45 årene av Bauers liv er så fullt av drama at det alene gir stoff til bindsterke biografier. Mange av det 20. århundres kriser og tragedier speiler seg i Bauer. Han hadde opplevd antisemittismen på kroppen fra barnsben av, vært vitne til Weimarrepublikkens gatekamper, opplevd torturen i Hitlers konsentrasjonsleirer og blitt drevet på flukt og i eksil to ganger. På det personlige plan hadde han blitt konfrontert med en tidsånd som gjorde ham til kriminell i sine beskjedne og ydmykende forsøk på å leve ut sin homofile legning.

Det er likevel hans knapt 20-årige virke som førstestatsadvokat og påtaleleder i delstatene Niedersachsen og Hessen som skrev ham inn i historiebøkene. Helt sentralt sto hans bruk av domstolene som scene for synliggjøring av nazitidens grusomheter. Hans saker ble kjempet fram i et rettsvesen hvor et flertall av både dommere og statsadvokater hadde nazibakgrunn, og i et etterkrigs-Tyskland preget av ansvarsfraskrivning og kollektiv selvbedrag. I sin kritikerroste biografi, «Fritz Bauer oder Auschwitz vor Gericht» (2014), fremhever Ronen Steinke to av rettsprosessene som særlig prinsipielle og eksemplariske:

I. Prosessen mot Otto Ernst Remer – ingen troskapsplikt der uretten råder

Etter mange forgjeves forsøk hadde Bauer i 1949 blitt utnevnt til førstestatsadvokat i Braunschweig, Niedersachsen. Tross strålende papirer og skrikende mangel på jurister uten nazibakgrunn, hadde bl.a. amerikanerne advart Bauer om at hans jødiske bakgrunn kunne bli «farlig» i klimaet som hersket i Tyskland de første etterkrigsårene. Ikke lenge etter tiltredelsen får Bauer en sak med sprengkraft i fanget. Saken gjaldt en anmeldelse av eks-major Otto Ernst Remer for ærekrenkende omtale av lederen for attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944, Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Remer var frontfigur for det senere forbudte Sozialistische Reichspartei (SRP) i Niedersachsen, og hadde i en valgkamptale i 1951 omtalt Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». Motvillige underordnede var i ferd med å styre saken ned i en skuff, men Bauer plukket den opp.

Saken gjaldt ikke Remers virke som nazistisk offiser, men det rettslige grunnlaget for omtalen av Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». På spill sto intet mindre enn retten (og plikten) til å gjøre motstand mot Hitlerregimet, den nazistiske «rettens» rettslige ugyldighet og soldatenes soleklare rett til å bryte med sin tidligere troskapsed. Etter vår tids standarder er svarene på disse spørsmålene opplagte, men datidens Tyskland så annerledes ut. Ikke minst vakte spørsmålet om den tyske «soldats ære» sterke følelser. Bauer skjønte dette, og valgte å utnytte sakens potensial som politisk lærestykke.

Plikten til ulydighet og retten til motstand mot Hitlerregimet kan grunnlegges i et helt spekter av tanketradisjoner – Magna Charta, naturretten, kristelig moralteologi, patriotisme, gammelgermansk rettsforståelse – fremholdt Bauer i sin brede prosedyre: «En rett som har borgernes ulikebehandling som grunnprinsipp har tapt sin rettsnatur og er overhodet ingen rett.» Otto Ernst Remer ble dømt til 3 måneders fengsel for «Verleumdung» (sjikane), men Bauer trakk på skuldrene av den lave straffen. Han hadde oppnådd det han ville oppnå – øke befolkningens forståelse av naziherredømmet som urettsregime.

II. Auschwitz som mordfabrikk – det kollektive skyldprinsipp

Fritz Bauer hadde våren 1956 blitt overført fra Braunschweig til Frankfurt. Med hans nye posisjon som «Generalbundesanwalt» i Hessen var han med ett blitt leder av et påtaleområde med rundt 100 statsadvokater, det største av sitt slag i Tyskland. Det var med denne posisjonen som base de senere så spektakulære «Frankfurter Auschwitzprozesse» skulle ta form. Etter Nürnbergprosessene og gjennom det meste av 50-tallet var det blitt lagt lokk på den strafferettslige forfølgelsen av tyske naziforbrytere.

Åpningen for Bauer kom når han i 1959 via en journalist fikk tilgang til en bunke orginaldokumenter fra SS- og politidomstolen i Breslau (Wrocław). Dokumentene viste bl.a. navngitte SS-menn som hadde skutt Auschwitzfanger på flukt. Det ble opptakten til fire intensive år med forberedelser før den nesten 2-årige prosessen kunne komme i gang i desember 1963. I mellomtiden hadde Bauers etterforskningsstab sporet opp 599 mulige gjerningsmenn og 1500 vitner fra hele kloden. I den endelige prosessen er antall vitner redusert til 250 og antall tiltalte til 22. I sine prosedyrer modellerer Bauers unge og dyktige statsadvokater de tiltalte til eksemplariske gestalter i et «tverrsnitt av Auschwitz»:

Lagerkommandanten, SS-mannen ved døra til gasskammeret, SS-mannen som snauklipte de nyankomne, materialforvalteren som fordelte fangedraktene, spesialistene på tanngull – alle var de deler av samme finstemte arbeidsdeling. Det revolusjonerende i Bauers anklageskrift, og dets juridiske kjerne, var at han fokuserte på det systemiske i stedet for den enkelte gjerningsmann. Alle som bidro til å holde den diabolske maskinen i gang var kollektivt delaktige i mordhandlingene. Forsvaret og dommerne strittet i mot en slik «konstruksjon av automatisk skyld», og straffene falt gjennomgående mildt ut for alle hvor ikke aktiv delaktighet i konkrete mordhandlinger kunne bevises.

Tross økt fokus på bearbeiding av nazitiden fra 70-tallet og utover, fortsatte de tiltalte i krigsforbrytersaker å bli behandlet etter tradisjonelle strafferettslige prinsipper. Det store vendepunktet kom i 2011 med dommen mot den 91-årige ukrainsk-amerikanske SS-vaktmannen John Demjaniuk i Landgericht München. Dommen lød på 5 års fengsel for «medvirkning til mord» i konsentrasjonsleiren Sobibor i 1943-44. Ingen konkrete drapshandlinger kunne bevises, men Bauers prinsipp om kollektivt medansvar hadde seiret – nesten 50 år etter. Prinsippet er i dag gjeldende rett.

Bürgerhaus Gallus i Frankfurt der prosessene ble gjennomført fra 1963. Dette bildet er fra 2009. Foto: Wikimedia / Dontworry / CC BY-SA 3.0

Auschwitzprosessene samlet mer enn 200 journalister fra hele verden, og vakte stor oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Som i Braunschweig 10 år tidligere var det ikke straffene i seg selv, men prosessenes opplysningskraft som var det vesentlige for Bauer. Dette var også i tråd med hans syn på moderne strafferett mer generelt. Gjennom boken «Forbrytelsen og samfunnet» fra 1957 og i flere andre publikasjoner hadde han over lang tid gjort seg til talsmann for en omfattende strafferettsreform etter mer liberale og kriminologiske prinsipper: straffens funksjon er ikke hevn, men forebygging og rehabilitering. I kampen for en mer moderne seksualrett, og i særdeleshet for opphevingen av straffelovens omstridte §175 (forbud mot homoseksuelle forbindelser mellom menn) sto han helt i front.

Hardt arbeid og private forsakelser var en ledetråd i Fritz Bauers liv. Aller best trivdes han på teateret, i konsertsalen eller på Frankfurts kafeer i selskap med sine yngre mannlige venner fra byens kunst- og kulturscene.  Musikken til bisettelsen i Friedhofskapelle hadde Theodor W. Adorno valgt ut – tre strykekvartetter av Beethoven. Blant de øvrige fremmøtte fant man politifolk i sivil, svenske sosialdemokrater, arbeiderveteraner fra 20-tallets gatekamper, frivillige fra den spanske borgerkrig, pornokinoeiere, ballettmestere og unge prostituerte menn.

Den nylig avgåtte presidenten for den føderale forfatningsdomstolen i Karlsruhe, Andreas Vosskuhle, beskrev i 2013 Bauer slik: «Fritz Bauers liv synliggjør mulighetene for frie moralske valg innen rettens rammer. Det viser hva man kan oppnå med mot, skarpsinn og ustoppelig arbeidsiver». På slutten av 50-tallet fingerte Bauer i samarbeid med israelsk etterretning et innbrudd på sitt eget kontor. De stjålne dokumentene bidro avgjørende til oppsporingen av Adolf Eichmann.

Bauer er i nyere tid portrettert i en rekke biografier, filmer og dokumentarer. Han har fått et institutt for Holocauststudier ved universitetet i Frankfurt oppkalt etter seg, og foran Frankfurts største domstol er det satt opp et tungt betydningsbærende minnemerke over ham – «toppen av isfjellet». Uten Bauer ville heller ikke toppen blitt synlig. Bauer skapte historie.  Han var den kjempende humanisten og demokraten som beveget et moralsk skadeskutt land til noe bedre.

Artikkelforfatter Karsten Aase-Nilsen er skribent og står bak bloggen «Tysktime». Han er også tidligere avdelingsdirektør ved Kulturhistorisk museum (UiO).

SourceTysktime

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT