Regjeringen la den 8. januar frem sin nye klimamelding. Meldingen er solid og peker mot en grønnere fremtid. Mange av oss ville ha ønsket oss enda mer krutt, men realpolitisk er dette forventet. Det er ingen grunn til å tro at AP, SP og SV ville kunne ha levert noe bedre. Men fordi de er opposisjonspartier, vil de måtte «by over», og det lover godt for post 2021. Kanskje de også tør tenke nytt om et radikalt klimagrep som ikke omtales i det hele tatt i klimameldingen?
Den overordnede målsetningen for planen er å kutte utslippene i såkalt ikke-kvotepliktig sektor (transport, landbruk, avfall, bygg og anlegg) med 45 prosent fra 2005-nivå innen 2030.Vi burde ha lagt opp til et 55% kutt også i ikke-kvotepliktig sektor, slik EU gjør det, men et kutt på 20 millioner tonn CO2 frem mot 2030 er likevel ambisiøst. Meldingen legger opp til en kraftig økning i CO2 avgiften og det er mange flotte tiltak innen transportsektoren. Personlig hadde jeg ønsket meg enda mer offensive toner på en ny grønn industrialisering av Norge, rett og slett en ny industribølge, basert på havvind, batteri, hydrogen osv. En mer offensiv plan for full utrulling av ladeinfrastruktur i hele landet hadde også vært ønskelig.
Nødvendig fremtidsoptimisme
Regjeringen skal ha ros for at de nå legger opp til et klimabudsjett hvor resultater kan avleses årlig. Og jeg blir også glad for fremtidsoptimismen som gjennomsyrer meldingen, nærmest som om den trykker klimapsykolog Per Espen Stoknes til brystet, når han hevder at vi må fokusere 75 prosent av vår klimakommunikasjon rundt løsninger og muligheter. Da blir det bare 25 prosent igjen til negative konsekvenser.
Vi er på vei mot et nytt samfunn. Og vi trenger å få folket med oss. Men er det ikke det motsatte som har skjedd? For hvorfor protesterer ≪folk flest≫ i Frankrike, under navnet De gule vestene, mot nye fossilavgifter, som er ment å fremme et bedre miljø? Og hvorfor holdt bompengespørsmålet på å velte hele den borgerlige regjeringen i august 2019? Jo, fordi denne delen av det grønne skiftet slår ut feil, sosialt. De med lav inntekt rammes forholdsvis hardere av flate avgifter som er like for alle. Men det finnes kanskje en vei ut av uforet?
Karbonavgift til fordeling – spenstig vri
Skal vi få til en demokratisk konsensus rundt det grønne skiftet, må kostnadene for klimautslipp tas av de rikeste blant oss, og av de av oss som forurenser mest. Til tross for mye positiv innovasjon og innfasing av alternative energikilder øker likevel mengden klimagasser i atmosfæren, og de blir værende der, lenge.
EUs handel med CO2-kvoter er et nyttig redskap for å få ned utslippene, på sikt, og Norge benytter seg av det. Samtidig vet vi av erfaring at det er stor usikkerhet knyttet til gjennomføringen av et effektivt kvotesystem. Vi trenger noe mer. Et forslag som har ≪svevd over vannene≫ i snart 30 år, er forsker og klimaaktivist James Hansens ide om en ≪karbonavgift til fordeling ≫ (≪carbon fee and dividend≫), forkortet til KAF på norsk. Det er en produksjonsavgift som kreves inn direkte fra produsentene av fossile brennstoff, det vil si gruve- og petroleumsselskaper.
Dette er altså ikke en skatt som går uavkortet til myndighetene, men et virkemiddel for å øke prisene på fossile brennstoff så raskt som mulig. Dette systemet ble innført som landsomfattende tiltak i Canada i 2019, etter noen års utprøving i delstaten British Columbia.
Det nyskapende ved dette tiltaket, i et klimaperspektiv, er at fossile varer vil koste mer og det vil føre til lavere etterspørsel, samtidig som alternative energikilder blir relativt sett billigere.
Dette vil redusere lønnsomheten i utvinningen og investeringen i fossile kilder. Det er del av det grønne skiftet. Men så kommer rosinen i pølsa: Ettersom denne produksjonsskatten ikke er en statsskatt, må inntektene som genereres sluses tilbake til befolkningen. Tilbakeføringen er flat per innbygger. Men fordelene er relative, ettersom alle studier viser at det er de rikeste befolkningssegmentene som setter størst CO2-fotavtrykk. Det er med andre ord de som har mye som vil merke prisøkningen på fossile produkter mest, mens de relativt sett mindre bemidlede får midler nok til å kompensere for prisøkningen. Da slipper vi protester fra gulfargede vester og bompengeaktivister.
Stortingsvalget som mulighet
Studier fra Canada viser at 70 prosent av husholdningene vil få bedre økonomi med dette nye systemet. Her brukes med andre ord et godt markedsprinsipp for a understøtte det nødvendige skiftet av forbrukspreferanser. Småpartiene går nå inn for dette i Norge. Men også enkelte representanter i Arbeiderpartiet er åpne for a diskutere ordningen, og høsten 2019 tok Oslo-partiet til orde for a lage en pilot av dette i hovedstaden.
Jeg hilser regjeringens klimamelding velkommen. Det store spørsmålet blir hvordan den skal få med seg FrP – deres uregjerlige og sære støttespiller. Et bredt stortingsforlik, uten bremseklossen FrP (og kanskje også SP?) er å foretrekke. Det ville også føre til noen nye og mer radikale grep som del av planen. Men like mye må vi håpe at stortingsvalget 2021 fører til en styrking av meldingen ved neste korsvei. Kanskje åpner det også for innføring av KAF som et positivt bidrag for å få til et rettferdig grønt skifte.
Andrew P. Kroglund
Kritiker og forfatter
Andrew Kroglund er aktuell med boka Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. Han har i mange år jobbet med matsikkerhetspørsmål og naturvern, i organisasjoner som Utviklingsfondet, WWF og Regnskogfondet.