Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Norge gjennomgikk store endringer på 1970- og 80-tallet. Da var oljen framtiden: Det ble en storstilt satsing i et fruktbart samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning og næringslivet. Fra nær null i forutsetninger ble Norge raskt verdensledende på en rekke felter innen offshorerelatert teknologi og forretningsutvikling.

Hamskiftet var like stort som det landet gjennomgikk på slutten av 1800-tallet. Nå står vi overfor et nytt, og denne gangen, et grønt hamskifte. Mange grep må tas, både nasjonalt og internasjonalt. Noen av dem er av mer symbolsk karakter, men de er like fullt viktige.

Ikkespredningsavtale

Under klimatoppmøtet i Sharm el Sheikh i november 2022 ble den lille øystaten Tuvalu det andre landet i verden som signerte en fossil ikke-spredningsavtale. Det første landet var øystaten Vanuatu.

Det er ikke så rart at akkurat disse landene nå går i bresjen for initiativet. De lever med få meters klaring til havet, og vil bli de første nasjonene som for alvor vil kjenne de livstruende effektene av havstigning, springflo og uvær.

Den foreslåtte avtalen er tuftet på den langt mer kjente ikke-spredningsavtalen for atomvåpen. Sistnevnte har ikke klart å hindre spredningen av atomvåpen til nye stater, men er likevel anerkjent som veiviser i nedrustningsspørsmål.

Vi må kutte nå

Fossilindustrien er ansvarlig for rundt tre fjerdedeler av alle historiske karbondioksidutslipp siden den industrielle revolusjonen. Og det øker på. Vi blir derfor jevnlig fôret med internasjonale rapporter om hvilke farlige scenarier vi menneskehet nå står overfor. Men utslipp fra eksisterende produksjonskapasitet alene vil gjøre det umulig å holde seg innenfor den terskelen 195 land og EU er enig om i Parisavtalen. Hvis vi tar med planlagt ny produksjon, blir bildet enda verre.

For å si det på en annen måte: For å begrense oppvarmingen til maksimalt 1,5°C, må verden redusere produksjonen av fossilt brensel med minst 6 prosent per år mellom 2020 og 2030, ifølge UNEP Production Gap Report fra 2021.

Derfor viser både Tuvalu og Vanuatu oss hvor alvorlig klimaendringer fortoner seg fra Stillehavsøyene, og hva som må gjøres. De støttes av mange byer og institusjoner som har sluttet seg til initiativet.

Hinsides olje og gass

Hvordan blir prosessen når flere stater slutter seg til avtalen? En metode for å komme videre kan være å opprette en global kommisjon som synkroniserer det internasjonale arbeidet med å avslutte fossile energibærere. Denne kan trekke veksler på liknende institusjoner på andre områder, slik som Verdenskommisjonen for demninger (World Commission on Dams), samt større internasjonale humanitære konferanser, som har ført til avtaler om forbud mot landminer.

Om Norge synes dette er en vanskelig og uklar prosess å bli med på, finnes et annet godt internasjonalt initiativ vi kan bli med på. Før klimatoppmøtet i Glasgow i 2021, ble Beyond Oil and Gas Initiative (BOGA) lansert, med Danmark og Costa Rica i spissen. Også Frankrike, Grønland, Irland, Quebec, Sverige og Wales er fullverdige medlemmer.

BOGAs kjernemedlemmer forplikter seg til å slutte å tildele nye letekonsesjoner og å sette en Paris-justert dato for å avslutte olje- og gassproduksjonen. Blant de assosierte medlemmene finner vi California og New Zealand. I en egen, litt mindre forpliktende kategori, kalt venner av BOGA, finner vi Italia, Finland og Luxembourg.

Tilbud og etterspørsel

Frem til nå har de fleste oljeproduserende land, Norge inkludert, argumentert for at det er etterspørselssiden som må ned for å få ned produksjon. Det passer oss godt, som en stor tilbyder på verdensmarkedet.

Men så lenge tilbudet er stort, forblir fossilproduktene billigere enn alternative energikilder. Og mye kapital og kompetanse låses inn i gårsdagens produksjonsmønstre. Det hindrer det store, grønne hamskiftet. BOGA, og den fossile ikke-spredningsavtalen, er skritt på veien for å endre dette.

Regjeringen har selv tatt noen spennende steg framover gjennom statsbudsjett for 2023 og forslaget til en såkalt grønn bok. Ambisjonen er å få frem et årlig budsjett, og et nasjonalregnskap, som ikke bare omfatter kroner og øre, men viser klimautslippene og det mangfold av natur som vi er så avhengig av. Dette er et viktig første skritt, for å vise fram bredden av tiltak som må på plass.

Nyttårsgave til framtida

Men vi trenger også konkrete delmål, på kort sikt. Grønn bok mangler det. Det er heller ikke lagt opp til noe klimapolitisk revisjonsorgan, det vil si en uavhengig instans som sitter over tid, med skiftende regjeringer.

Et slikt organ skal være vaktbikkje, eller komme med rosende ord, basert på vurderinger av dokumenterbare effekter av politikken som føres, skritt for skritt, år for år. Slik de har fått på plass i Storbritannia. Uten et slikt kontrollorgan kan grønn bok bli symbolpolitikk. Men like fullt er det en nødvendig start.

Om Norge slutter seg til BOGA og den fossile ikke-spredningsavtalen, vil det være et tydelig symbolsk tegn på at det grønne hamskiftet er i gang. Det vil gi anerkjennelse, ikke bare i Tuvalu og Vanuatu, men verden over. Det vil gi håp til de unge som er bekymret for klima. Det vil være et konstruktivt skritt på veien mot en fossilfri framtid for kommende generasjoner.

Denne kronikken er skrevet av Andrew Kroglund, generalsekretær for Besteforeldrenes klimaaksjon og Linda Rundquist Parr, leder for Besteforeldrenes klimaaksjon.

1 kommentar