Kinas mange geopolitiske initiativer gjør at vi må spørre om vi kan stole på Kina i klimapolitikken. Bakgrunnsfoto: Canva Pro

I Nationen den 11. august kunne vi lese at Ola Borten Moe (SP) frykter at EUs nye, ambisiøse klimaplan vil bidra til en avindustrialisering av Europa, med Kina som den store vinneren. Europeisk industri flagger ut, og Kina får inntekter ved eksport.

Kina har med andre ord blitt dratt med inn i den pågående norske valgkampen, i det flere partier nå tar til orde for å starte utfasingen av norsk olje- og gassvirksomhet, og dermed øke innsatsen for å få til et såkalt grønt skifte. Men har det noen hensikt for Norge å ha slike ambisiøse klimamål, når Kina fortsetter å åpne nye kullkraftverk?

Kina – verdens største forurenser

Kina slipper ut mer karbondioksid enn hele Europa og USA til sammen. De står nå for 33% av verdens totale utslipp av CO2. Landet lover å flate ut utslippsveksten innen 2030, men inntil da bygges stadig nye kullkraftverk. I tillegg gir landet utviklingsbistand. I 2020 beløp det seg til 500 millioner dollar, øremerket kullkraftbygging. Akkurat det verden ikke trenger mer av.

Ifølge Nationen igangsatte Kina i 2020 nye kullkraftverk med en samlet produksjon på 38, 4 gigawatt (like mye som den samlede norske vannkraftproduksjonen), samtidig som resten av verden reduserte sin kullkraftproduksjon tilsvarende 11,9 gigawatt. 

Ettersom Kina nå er verdens største klimagass-synder, avhenger vi alle av at Kina tar sine miljøforpliktelser på alvor. Kina har muskler og har gjennom gigantiske byggeprosjekter vist at de kan transformere samfunnet på kort tid. Og det til det bedre for fattige. Modernisering på høygir er fascinerende. Men det har kommet med en pris, både historisk og i dag. 

Dette er godt kjent gjennom Kina-studien Mao’s War Against Nature (Judith Shapiro, 2001). Under det store spranget fra 1958 – 1962 ble det gjennomført storstilte kampanjer for å modernisere landet. Blant annet fikk Mao det for seg at alle spurver måtte skytes, de spiste jo opp kornet, og var derved som en pest å regne. Ifølge Shapiro, viser Mao-perioden oss en sammenheng mellom den volden som ble utøvd av partiet mot vanlige folk, og den volden som samfunnet som sådant utøvde mot naturen. Det gamle kinesiske idealet om “harmoni mellom himmelen og mennesket” ble tilsidesatt av idéen om at «mennesket må overvinne naturen”.

Her har Kina egentlig bare kopiert en del av det som i flere hundre år også var det rådende paradigmet i vesten. 

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

En ny økologisk sivilisasjon?

Men nå har ting endret seg, i alle fall retorisk. Kina snakker om en «økologisk sivilisasjon» og mener de har noe å lære bort. De er ikke lenger kjent for sin asiatiske «blyghet», og doktrinen Deng Xiaoping gikk inn for på 1980-tallet, om at Kina skulle «skjule sin styrke og ta seg tid» er for lengst lagt død.

Kina viser tvert imot handlekraft og bygger nye miljøvennlige byer, lyntogtraseer og er verdensledende innenfor fornybarfeltet. Dette har fascinert mange, og professor Jørgen Randers fra BI er bare en av mange som har lurt på om ikke den kinesiske modellen er bedre egnet enn vår egen tungrodde demokratiske prosess for å komme oss over på den sikre siden når det gjelder klima. 

Fortsatt langt igjen

Det er all grunn til å applaudere Kina for hva de har fått til. Krigen mot naturen var del av den offentlige retorikken i Maos Kina, men det begynner å bli lenge siden. Men det vi kan kalle «dominans-mentaliteten» henger fortsatt igjen i dag. Det hevder i alle fall en ny bok om Kina, skrevet av allerede nevnte Judith Shapiro, og nå sammen med Yifei Li i boka China Goes Green – Coercive Environmentalism for a Troubled Planet (2020).

Her er det eksempler på enkeltindivid som gjør en god lokal innsats, og vekker til live igjen et ødelagt økosystem. Myndigheten lar seg inspirere og setter i gang storstilt kopiering, men nå i form av planting av enorme hurtigvoksende skoger. Dette gjøres like mye for å nå målsettinger i gjeldende femårsplaner. Resultatet blir et stusselig monokulturelt økosystem, og et svekket grunnvannsreservoar. Naturkunnskapen er med andre ord liten, ifølge forfattterne.

Kina har også bygd enorme mengder dammer de siste 30 årene, med millioner av mennesker som har blitt tvangsforflyttet i prosessen. Mange av dammene mangler miljøkonsekvens-analyser. Antallet jordskjelv har økt. I tillegg har mange dammer tørker ut, og de fylles av sand og grus, og det hele har negative konsekvenser nedstrøms. En del av dammene er heller ikke bygd for ekstremvær. I 1975 mistet opptil 240.000 mennesker livet da en stor dam brøt sammen.

Overvåkning i kampen for miljø

Kina er i front når det gjelder overvåkningskameraer med digital ansiktsgjenkjennelse. Det brukes også i miljøets tjeneste, for eksempel på søppelcontainere. På den måten vil folk gjøre sorteringen riktig. Men dette systemet betyr at noen får makt over andre, og at det hele lett kan ende opp i et «storebror ser deg»-samfunn.

Kina er kjent for rigide styringssystem. Det er kampanjer, og sosial indoktrinering. Det eksisterer lite av reel lokal deltagelse i diskusjoner som angår lokalbefolkningen. Vi vet også fra Norge hvor viktig det er. Tvert imot, så har kinesiske myndigheter også brukt miljøargument for å sikre økt dominans over minoriteter.

Kina er også mye mindre effektivt enn vi kanskje tror. Det er mye slark i systemet, for å si det slik. Eller som forsker Knut Alfsen i Cicero sa i boka Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden (Kroglund, 2020): 

«For å si det sånn: Lover og regler i Kina er veiledende. Store deler av kinesisk industri er usedvanlig lite effektivt, og må moderniseres. Det er en hierarkisk struktur og mange lokale nettverk. En stakkars miljøminister, hva kan han få gjort!?»

«Belt and Road Initiative»

I første uka av august i 2020 nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan, og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Snart går slik transport på jernbane hele veien, og vil ta bare 17 dager. En transportrevolusjon. Snart smelter mer polis, og nye sjøruter åpnes også. Norge ligger sentralt plassert, og i farvannene utenfor venter Russland, USA, Kina og EU.

Dette er en sideeffekt av Kinas storstilte «Belt and Road Initiative». Her skal landet investere i «grønn» infrastruktur langs den gamle silkeveien fra Asia til Europa. Men vil dette storstilte moderniseringsprosjektet, basert på utbygging av infrastruktur, bli en reel grønn vending, når det også innbefatter kullkraft?

Kritikere forklarer den kinesiske investeringen i nye havner og jernbaner utenlands i lys av deres geopolitiske interesser. Samtidig øker den interne sosiale kontrollen, slik som i Hongkong. Dette gjelder også på miljøområdet, der retorikken er teknokratiske og avpolitisert. Alt landet gjør omtales som fremskritt og forbedring.

Supermaktrivalisering – og Arendalsuka

Både Kina og USA har ambisjoner om gruvedrift på andre planeter, og begynner med månen. Det forskes også klimamanipulering, og Kina har allerede god erfaring med såkalt skysåing, for å få regn. Landet har også kontroll over markeder for sjeldne tungmetaller. 

I 2017 besluttet Kina å slutte med import av avfall fra resten av verden. De vil ikke være vestens dumpingplass. Paradoksalt nok blir verdens felles atmosfære dumpingplass for Kinas klimagassutslipp. Selv land som klarer å få ned egne utslipp, har gjort seg avhengige av varene Kina produserer. Men Kina tok Paris-avtalen fra 2015 på alvor, til forskjell fra USA under Trump.

Under den nylig avholdte Arendalsuka var Kina tema for flere debatter og innlegg. Tidligere miljøvernminister Erik Solheim holdt en innledning hvor han roste Kinas miljøinnsats og ba tilhørerne innstendig om å anerkjenne og prøve å forstå Kinas progressive rolle innenfor det globale grønne skiftet. Det betyr ikke at vi skal godta alt Kina gjør, hverken internasjonalt eller nasjonalt. Norge må fremstå som et godt demokratisk eksempel, sa Solheim, for på denne måten å inspirere Kina inn på bedre spor når det gjelder medbestemmelse og reel folkelig påvirkning. Men vi må absolutt stole på Kinas ambisjoner innenfor miljøspørsmål – kinesere flest lengter etter ren luft og et miljø i balanse, konkluderte Solheim. 

Solheim kjenner Kina godt og er derfor verdt å høre på. Personlig tror jeg også at det er i vår alles interesse at USA og Kina samarbeider tett om klimaspørsmål. Ellers koker vi alle i en verden med over 4 graders gjennomsnittlige temperaturstigning. Og det er er ingen motsetning mellom det, og det å fase ut norsk olje- og gassproduksjon. Etter hvert vil også hele EU og EØS-området få på plass en klimatoll på varer produsert uten CO2-avgifter, og det vil i høyeste grad gjelde også for Kina. Vi må stole like mye på oss selv som på Kina. Ved å etterspørre klimanøytrale varer vil vi bidra til et raskere grønt skifte også i Kina.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.