PODKAST: Etter hvert terrorangrep som blir utført eller forsøkt gjennomført av islamistiske ekstremister stiller franskmenn seg det samme spørsmålet: Hvorfor skjer dette igjen?
(Du kan høre podkasten nederst på denne siden.)
Denne debatten foregår uten at man kommer med tilfredsstillende forklaringer. I beste fall ser man seg nødt til å liste opp en rekke potensielle faktorer bak voldsbølgen. Samfunnsdebatten splitter ikke minst spesialister, som hver for seg forfekter sin versjon av en kompleks virkelighet.
Trusselbildet som er skapt om islamistisk terrorisme kan kokes ned til et trekantdrama med tre hovedaktører. Den ene er Frankrike, som over tid, og særlig i lys av alle attentatene som er gjennomført siden januar 2015, nærmest fremstilles som en lidende inkarnasjon av Republikkens fremste symbol, «Marianne.» Det er dermed ikke bare et land, en nasjon eller innbyggere som angripes, men også en livsstil, en særegen kultur og universelle prinsipper som ble nedfelt i menneskerettighetserklæringen av 1789.
Den andre hovedaktøren er den hensynsløse ytre fiende (IS, al Qaida, andre), som bestiller og finansierer attentater, rekrutterer frivillige og gjerne bidrar med planlegging. Fienden vil tvinge franskmenn i kne i Afrika og Midtøsten, og tar sikte på å skape splid i den republikanske pakten som binder sammen franskmenn med ulikt kulturelt, etnisk eller religiøst opphav. Deres mål er å skape en varende frykttilstand hvor alle mistenker alle, og hvor terskelen for represjon fra statsmaktens side stadig senkes. Fienden blir på sin side gjerne umenneskeliggjort av myndighetene. Den skal bekjempes med alle midler i det som omtales som en «krig mot terrorisme» – til og med likvidering, som Frankrikes tidligere president François Hollande erkjente i januar 2017.
Til slutt har man den tredje aktøren, den indre fiende. Han opptrer som en «femtekolonnist» – en som flytter på seg stille og usynlig i samfunnet for å slå til hvor som helst, og når som helst. De siste årene har slike hjemmeproduserte terrorister skapt panikk. En følge av dette, som er helt i tråd med det terrorismens bakmenn ønsker å oppnå, er økningen av islamofobiske holdninger i landet. Dette bør nyanseres: Det er ikke nødvendigvis slik at islamofobi har eksplodert i Frankrike.
I motsetning til det mange fryktet, har angrep mot muslimer – og dem har vært det riktignok vært endel av – ikke kulminert i massive terrorangrep. Allikevel er franskmennenes holdning til islam preget av den islamistiske terroren, og franske muslimer bes stadig om å «ta stilling». Er de for eller mot terrorister? Tvilen øker også om hvorvidt islam er forenelig med republikanske prinsipper. Lovforslaget om styrkingen av republikanske prinsipper, som i disse dager behandles i nasjonalforsamlingen, handler primært om dette, selv om det ikke er eksplisitt uttalt.
Hvorfor angriper terrorister? Det er fristende å «patologisere» eller «ideologisere» terrorister som går så langt som å drepe sine medborgere, eller sprenger seg selv i filler. Det må være noe galt med dem, tenker de aller fleste. Det er ofte en forenkling: Flere tar til orde for at man bør ta et skritt tilbake og heller fokusere på mer strukturelle forhold og grunnleggende årsaker, knyttet til f.eks. ungdommer med innvandrerbakgrunn som er mer sårbare for sosial marginalisering, kulturell ekskludering og rasisme. Tanken er at om man løser slike utfordringer, så vil problemet forsvinne av seg selv. Det er en nobel tanke, og det vil trolig løse noe av problemet, spesielt hvis man endelig gir et reelt innhold til Revolusjonens budskap om «frihet, likhet og brorskap». Men det er heller ikke slik at alle terrorister dreper utelukkende fordi de sliter med familie, skole, jobb eller sosiale relasjoner, eller fordi de er fattige og samfunnet utestenger dem. Det kan dermed virke håpløst å finne en fasitforklaring.
Franske eksperter har heller ikke noen fasit. De har tvert imot kranglet seg imellom i en årrekke. Attentatene i 2015 trigget fram en opphetet debatt mellom to nestorer innen islamismeforskning, Olivier Roy og Gilles Kepel, som av utenlandske medier ble døpt «The Grand French Debate». Roy hevdet at jihadistisk terrorisme ikke kan reduseres til utenrikspolitikk i Midtøsten eller integreringspolitikk på hjemmebane. Islamistisk radikalisering kan forstås som et uttrykk for generasjonskonflikt og et opprør mot eksisterende samfunnsrammer. Han snudde opp-ned på en generell oppfatning om at islam gjennomfører en radikaliseringsprosess, for å slå fast at ekstreme holdninger blant sinte ungdommer finner i radikal islamisme den sterkeste form for opprør mot foreldregenerasjonen, samfunn, stat og fremtid. Det er radikaliteten som blir islamisert, og ikke omvendt (altså islam som blir mer radikal).
Blant Roys argeste kritikere finner vi Gilles Kepel, som fokuserer på jihadistisk terrorisme som en konsekvens av eksterne aktørers vilje (Saudi Arabia) til å spre salafisme, også til Europa. Kepel deler den nåværende voldsbølgen inn i tre faser, som strekker seg fra Afghanistan-krigen i 1979 til borgerkrigen i Algerie fram til 1997, så under perioden med al Qaida under Bin Laden i overgangen mellom 1990 og 2000-årene, og til slutt perioden som begynte med publiseringen av Abu Mus’ab al-Suris kall for global islamistisk motstand i 2004, fram til fenomenet IS og moderne sosiale medier. Kepel oppfordret gjentatte ganger franske myndigheter til å ta global jihad på alvor, noe som innebærer et oppgjør med aktører og strukturer som fører deler av den muslimske befolkningen i Frankrike til å støtte et slikt prosjekt.
De siste årene har forskningsmiljøet i Frankrike enten latt seg friste til å ta stilling for den ene eller den andre spesialisten, eller gått lei av den eviggående krangelen mellom de to nestorene. Flere studier kaster nytt lys over islamistisk terrorisme i Frankrike som fenomen med koblinger innad og utad. Blant de mer spennende er Hugo Micherons bok fra i fjor «Fransk jihadisme: forsteder, Syria, fengsler» (Le jihadisme français: quartiers, Syrie, prisons). Vi får bare håpe på at flere dyktige forskere etter hvert slipper til og at debatten om jihadisme i Frankrike blir noe mer enn en håpløs akademisk prestisjekamp.
Heldigvis har Norge så langt ikke opplevd en slik ekstrem voldsbølge. Men mer kunnskap trengs om dette tema. Derfor har Frankrike forklart denne uken invitert seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Petter Nesser, til å snakke om islamistisk terrorisme i Europa, og Frankrike spesielt.
Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.
