Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Leder av forskningsgruppen AreaS. Medprogramleder for podkasten "Frankrike forklart”.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Like før krigen brøt ut i februar 2022 ble den franske presidenten kritisert for å føre lange og meningsløse samtaler med en Vladimir Putin som tydeligvis lekte med ham for å vinne mer tid. Det ble krig til slutt.
I juni samme år oppfordret Emmanuel Macron ukrainerne og deres vestlige allierte til moderasjon overfor Moskva. Et Russland som slet på bakken skulle ikke ydmykes. En fredsløsning måtte gi russerne varige sikkerhetsgarantier. Det skapte furore blant EU- og NATOs østeuropeiske land. Macron ble anklaget for igjen å være naiv eller verre, for å være usolidarisk overfor ukrainernes legitime kamp for frihet.
Før og etter at krigen brøt ut, var den franske presidenten opptatt av å spille en meklingsrolle mellom Vladimir Putin og Volodymyr Zelenskyj. På den ene siden førte dette Frankrike til å være forsiktig med ordbruken ovenfor Kreml og med hvilke franske våpentyper Ukraina skulle få, for å unngå en eskalering og holde den diplomatiske kanalen til russerne åpen. På den andre siden var en viss grad av forsiktighet ikke helt ubegrunnet for Frankrike som EUs eneste atommakt. Paris fryktet at russernes feilslåtte invasjonskrig kunne trappes opp til en kjernefysisk konflikt, noe som Putin selv truet med.
Forsiktigheten ble ikke forstått. Den ble tolket som vingling. Det hindret Macron fra å gripe initiativet der og da for å fremstå som Europas naturlige leder i krisen. Stafettpinnen gikk videre til andre land som Polen. «Churchill-øyeblikket» glapp for ham.
Uttrykket «Churchill-øyeblikk» («churchilliansk øyeblikk» eller «Churchill moment» på engelsk) viser til den britiske statsminister Churchills urokkelige motstand mot nazi-regimet i 1940, som ble omtalt som et vendepunkt for europeerne under andre verdenskrig.
På 2000-tallet har uttrykket blitt brukt i nyhetsverdenen for å beskrive avgjørende øyeblikk hvor et modig lederskap kan avgjøre et slag. Macron, som er fascinert av historie og beskrives som en president med «jupiteriansk» stil, har ønsket seg et slikt øyeblikk helst siden han grep makten i 2017.
Andre franske presidenter gikk inn i historiebøkene før ham. Kroneksemplet er Charles de Gaulle, som symboliserte Frankrikes kamp mot Hitler-regimet. Jacques Chiracs mostand mot USAs illegale invasjon av Irak i 2003 ble også hyllet i sin tid, selv om den ikke hindret en krig som destabiliserte Midtøsten. Nicolas Sarkozy prøvde å fremprovosere et slikt «Churchill-øyeblikk» da han tok initiativet til Libya-krigen i 2011 og fikk fjernet Muammar Gaddafi, men med skjulte motiver og katastrofale følger for regionen.
Macron hadde ingen erfaring i utenrikspolitikk i 2017. Men derimot store planer. Dessverre slet han i motbakke med en amerikansk president som ville rive det transatlantiske samarbeidet i stykker, en russisk president som prioriterte krig på vårt kontinent, østeuropeere som forfektet et illiberalt syn på EU, et tysk-fransk samarbeid som ikke spilte unisont og økt motstand mot fransk sivilt og militært nærvær i Vest-Afrika.
I teori kan Macrons moderasjonslinje og ønsket om å fremstille Frankrike som en «balansemakt» i kriseløsninger, virke fristende. I praksis blir forsvaret av motstridende synspunkter eller sidebytte tolket som nøling eller rot. Vi lever ikke minst i en periode hvor moderasjon viker plass for polarisering og konflikt. Det ser man om dagen med spørsmålet om Israels rett til å leve i trygghet og palestinernes rett til å leve fritt i egen stat. Begge forsvares samtidig av Macron.
Macron tok en helvending i desember 2022. Han er nå én av Ukrainas sterkeste støttespillere. Kritikken mot Moskva er hard. Offensive våpensystemer blir levert. Macron lovet å støtte landets frigjøring til «seieren» er et faktum, oppfordret til å gi Ukraina håndfaste sikkerhetsgarantier, samtidig som han opptrer som tilrettelegger i forhandlinger om EU- og NATO-medlemskap for Ukraina.
Dette skjer mens flere europeiske ledere i og deler av det politiske systemet i USA er på vikende front og gir tegn på å være krigstrette. President Bidens fallende oppslutning før presidentvalget neste år fører enkelte til å ta faren for at Donald Trumps blir gjenvalgt på alvor. Dette er dårlig nyhet for Kyiv. Uten USA kan ikke Ukraina vinne krigen.
Hvor lenge vil landet kunne regne med hjelp fra europeerne hvis amerikanerne skulle hoppe av? Macron kan få et nytt «Churchill-øyeblikk» i nær framtid. Hva vil han gjøre med det?
Denne kronikken er skrevet i sammenheng med ukens episode av podkasten Frankrike forklart (slippes 27. november) som drøfter Ukraina-krigens betydning for Frankrike, snart to år etter at den brøt ut. Professor emeritus i statsvitenskap og internasjonale konfliktstudier ved UiO Øyvind Østerud er ukens gjest:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Uvsløkk, Aukrust og Orban.
