Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved Høgskolen i Østfold.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Igjen lyder ropene «Frankrike reis hjem» – samtidig som russiske flagg vaier. Denne gangen skjer det i Gabon, etter at militæret grep inn for å sette punktum for 56 år med Bongo-regimet og presidentens forsøk på å jukse med utfallet av presidentvalget.
Kuppet Gabon i august 2023 kommer etter lignende kupp i Niger i juli 2023, i Mali i 2020 og 2021 og i Burkina Faso 2022. Disse kuppene har i felles at de mer eller mindre rettes mot Frankrikes nærvær i Vest-Afrika. Spørsmålet kan belyses på to måter. Den ene går ut på at franskmenn har støttet vestafrikanske autoritære regimer i flere tiår og oppfører seg fremdeles som kolonimakt, noe som framprovoserer desperasjon og vrede i lokalbefolkningen. Den andre vektlegger i større grad eksterne aktørers vilje til å bli kvitt det franske nærværet i Vest-Afrika for selv å få fotfeste. Disse aktørene fyrer under eksisterende misnøye til egen gevinst. Begge vinkler er nyttige for å skjønne kompleksiteten i situasjonen.
Gabon, Niger, Mali og Burkina Faso er tidligere kolonier i Fransk Vest-Afrika, som varte mellom 1904 og 1958-1960 og inkluderte Senegal, Fransk Guinea (nå Guinea), Elfenbenskysten, Øvre Volta (nå Burkina Faso), Dahomey (nå Benin), Fransk Sudan (nå Mali), Niger og Mauritania.
Etter avkoloniseringen for mer enn 60 år siden bevarte Paris tette politiske, økonomiske og monetære bånd til hovedstedene i landene gjennom etableringen av franc-sonen og en aktiv bistandspolitikk (Coopération). Franske bedrifter fikk bl.a. tilgang til naturressurser til gunstig pris. Fransk innflytelse kom også til uttrykk gjennom bilaterale forsvarsavtaler som sikret en stabil militær tilstedeværelse i Vest-Afrika og bidro til å øke Frankrikes tyngde i FN-systemet. «Coopération» ble kritisert for å være fordekt kolonialisme.
Navnet Françafrique ble brukt for å beskrive et vedvarende avhengighetsforhold mellom Paris og vest-afrikanske land. President Mitterrand (1981-95) og Chirac (1995-2007) kunne Françafrique på fingerspissene. Deres etterfølgere i mindre grad. President Macron har vært i Afrika 18 ganger siden han ble valgt i 2017. Han virker særlig interessert i ikke-fransktalende land med vekstpotensial, som Nigeria.
Franskmennene ble tatt på senga da kritikken mot dem blåste opp i Mali på slutten av 2019 og begynnelsen av 2020. Mobben var rasende for at Frankrike ikke klarte å stabilisere landet mot jihadistiske grupper og krevde at styrkene som var en del av Barkhane-operasjonen dro hjem.
Omtrent samtidig demonstrerte studenter i Zinder, Niger, mot det de oppfattet som overdrevet fransk styring av deres myndigheter.Ifølge den ivorianske forfatteren Boubacar Boris Diop i Le Monde diplomatique fra mars 2020 skyldes slike protestbølger en situasjon der kritikken mot fransk imperialisme, som lenge har vært begrenset til intelligentsiaen, tar veien ut til massene. En ny generasjon som vokste opp etter avkoloniseringen forholder seg annerledes til Frankrike. Som avisen Le Monde påpekte i november 2022, ser ikke den lenger på franskmenn som redningsengler. Den godtar ikke noen ekstern innblanding som holder despoter ved makten og hindrer demokrati. Den tror ikke på at Paris blir kvitt imperialistiske reflekser og protesterer mot en mer restriktiv fransk innvandringspolitikk som de oppfatter som ydmykende. Raseriet mobiliserer massene.
Franske myndigheter erkjenner åpent at håndteringen av Françafrique-syndromet har vært for dårlig. Samtlige presidenter siden Georges Pompidou på 1960-tallet lovet å forandre forholdet mellom Paris og hovedstedene i Vest-Afrika. Men dårlige vaner er seige. Pascal Boniface, som er direktør ved Instituttet for internasjonale og strategiske studier (IRIS), minte i mars 2023 om at Frankrike fortaper seg i tvilsomme lojalitetsbånd som gjør at ledere som har sittet i makten i 40 år og som ungdommen ikke vil ha lenger, holdes i live.
Franske myndigheter kan på den annen side ikke ta ansvar for at interne aktører vil kapre til seg makt. Statskuppet i Gabon kan for så vidt kobles til franskmennenes støtte til Bongo-familien over flere tiår. Kuppet i Niger har derimot mer å gjøre med rivaliseringen mellom sivil- og militærmakt, som førte til at president Mohamed Bazoum, som ble demokratisk valgt i februar 2021, ble veltet i juli 2023. Macron signaliserte etter 2017 at Frankrike ikke lenger ville godta at samarbeidspartnerne i Vest-Afrika bryter menneskerettigheter og beriker seg på bekostning av befolkningen. Det kan være for sent. Blir dette gjort i praksis, kan det bety at Frankrike blir oppfattet som mindre attraktivt for lykkejegere som trenger ekstern støtte for å beholde makt etter et vellykket statskupp.
Det som skjer i Vest-Afrika går ikke ubemerket hen. Mange vil få tak i Afrikas rikdommer. Kina, Japan, Tyrkia og Emiratene har etter hvert utviklet en «Afrika-strategi» som sikter til å få innpass på kontinentet.
To aktører er spennende. En av dem er USA. For Michael Shurkin, militær ekspert og tidligere ansatt i RAND og CIA, er Frankrikes tid i Afrika forbi. I tidsskriftet Conflit fra august 2023 forteller han at USA i stor grad holder Frankrike ansvarlig for russernes suksess i Sahel. Franskmenn klarte ikke å løse de sikkerhetspolitiske utfordringene som ulike jihadistiske grupper utgjør og mistet legitimitet til å bli i Vest-Afrika. De bør dra hjem og overlate plassen til mindre kontroversielle aktører som USA eller andre europeere, som kan gjøre jobben. Frankrikes tilbaketrekking anses dermed som en nødvendig forutsetning for å demme opp for russisk innflytelse. Et Frankrike uten Vest-Afrika vil for øvrig slutte å ha globale ambisjoner og vil lettere gli inn i Alliansens prioriteringer, under amerikansk lederskap. Denne linjen er langt fra ny. USAs ønske om å avløse kolonimaktene Frankrike og Storbritannia i Midtøsten og Afrika spores tilbake til slutten av 2. verdenskrig.
Russland har også fått med seg at frankofobien sprer seg i Vest-Afrika. Vladimir Putin trenger desperat naturressurser til å føre krig mot Ukraina og bruker enhver anledning til å så splid blant vestlige land. Som Elise Lamber påpekte for France Info i august 2023, er prorussiske holdninger ingen nyhet i Sahel. Fra midten av 1950-tallet knyttet russerne bånd med landene som var involvert i avkoloniseringen. En ny generasjon ledere ble sendt til Moskva på opplæring etter sovjetisk modell. Minnet om russernes bidrag til «frihetskampen» er ikke glemt i Vest-Afrika. Det er noe som Putin og hans marionetter kan spille på.
Den avdøde sjefen for Wagnergruppen Yevgeny Prigozhin beskrev kuppet i Burkina Faso i desember 2022 som en milepæl i avkoloniseringen og kalte presidenten for overgangsregjeringen i Mali Assimi Goïta for «den afrikanske Che Guevara». Forskeren ved Carnegie Endowment for International Peace Paul Stronski forklarte for BBC i mai 2023 hvordan russerne tilbyr pakkeløsninger som inkluderer sikkerhetstjenester, politisk rådgiving, medie- og desinformasjonskampanjer og våpensalg. Målet er å bygge opp en antivestlig konfederasjon i Afrika som inngår i en pro-Moskva «Global South». For å lykkes med det må franskmennene først ryddes av veien.
Frankrikes dager som «Afrikas politimann» er talte. Franskmennene har ikke lenger evnen til å spille rollen og møter stadig mer intern og ekstern motstand. Hvem som ellers vil stabilisere Sahel-regionen når de er borte, og på hvilke premisser, gjenstår å se.
Kuppforsøkene eller statskuppene i Guinea-Bissau i 2022, i Guinea i 2021 og i Sierra Leone i 2023 tyder på at hele Vest-Afrika trues av destabilisering. Inntil videre veier Frankrike mindre i Afrika, og omvendt. I september 2021 noterte Skolen for økonomisk krigføring at den franske andelen på det afrikanske markedet ble halvert i løpet av de siste 20 årene, selv om markedet firedoblet. Kina og Tyskland har nå blitt tyngre enn Frankrike der. På en annen side utgjør Afrika kun 2,4% av Frankrikes handelsbalanse, mot 35% etter avkoloniseringen. Frankrike kommer ikke til å trekke seg ut, men må slås stadig hardere for å beholde eksisterende posisjoner.
Mest sannsynlig vil Paris omprioritere og satse på kyststatene, med vekt på Dakar, Libreville og Abidjan. Derfra er veien kortere til det engelsktalende Afrika. Franskmennene beholder intervensjonskapasiteter i Djibouti og Emiratene om nødvendig. Paris ser også i økende grad mot Sørøst-Asia, der den økonomiske veksten skyter fart og kritiske sikkerhetsutfordringer ligger. Mellom 25. juni og 2. august 2023 utførte luftforsvaret den tredje utgaven av operasjon «Pegase,» i samarbeid med Emiratene, Singapore, Malaysia, Indonesia, Qatar, Djibouti, Sør-Korea og Japan.
Etter AUKUS-skandalen i Australia i 2021 har Frankrike ikke minst styrket samarbeidet med India, Indonesia og Singapore. Det kan kanskje oppfattes som et plaster på såret for tapet av fransk innflytelse i Vest-Afrika. Skal franskmennene tilbake dit, må de bli ettertrykkelig invitert og klare å legge Françafrique bak seg for godt.
Denne kronikken er skrevet i sammenheng med ukens episode av podkasten Frankrike forklart, som handler om samme tema. Gjesten i denne episoden er Viljar Haavik, stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hør ukas episode her:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Uvsløkk, Aukrust og Orban.
