Kampen mot glottofobi trappes opp i Frankrike

KRONIKK: Det franske språket er rikt på mange måter. Gjennom 1.000 år med fremragende litteratur har det opparbeidet seg en status som et av verdens vakreste språk. Samtidig har denne statusen, som særlig knyttes til det man kaller referansefransk, ført til at de som snakker fransk annerledes enn det parisiske borgerskapet, ofte utelukkes fra viktige politiske og kulturelle arenaer.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, Geir Uvsløkk, Franck Orban og Kathrine Asla Østby.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Stadig flere franskmenn tar til orde for å bekjempe lingvistisk stigmatisering. Er ikke det franske språket rikt også nettopp fordi det finnes så mange varianter av fransk?

Frankrike har kun ett offisielt språk, nemlig fransk. Det står sågar nedfelt i artikkel 2 i den franske grunnloven at Republikkens språk er fransk: «La langue de la République est le français». Like fullt har Frankrike en rekke dialekter og regionale språk – for eksempel baskisk, bretonsk og korsikansk – som siden 2008 offisielt tilhører Frankrikes kulturarv – le patrimoine.

I tillegg til ulike regionale språk og dialekter, finnes det en rekke såkalte aksenter rundt omkring i Frankrike. For et trent øre kan disse avsløre hvor språkbrukeren kommer fra. Noen aksenter vekker positive assosiasjoner hos mange franskmenn, som for eksempel «l’accent du midi», altså den uttalemåten som kjennetegner den fransken som snakkes i Sør-Frankrike. Den har blant annet blitt udødeliggjort i filmatiseringer av Marcel Pagnols kjente bøker fra Provence, Jean de Florette og Manon des sources.

Enkelte aksenter man ofte forbinder med rurale strøk, assosieres imidlertid gjerne med mangel på utdanning, dannelse eller seriøsitet, og kan av den grunn bli gjenstand for latterliggjøring. Filmen Velkommen til Chti’ene (Bienvenue chez les Ch’tis) fra 2008 viser eksempler på dette: Aksenten man snakker helt nord i Frankrike, som ofte blir kalt ch’ti, portretteres her som nærmest uforståelig for andre enn de lokale.

Den delen av språkvitenskapen som kalles sosiolingvistikk, interesserer seg for hvordan språkbruk, særlig i talespråket, henger systematisk sammen med ikke-språklige forhold: Hvordan du snakker påvirkes av hvilken geografisk og sosial bakgrunn du har, hvilket kjønn og hvilken aldersgruppe du tilhører, hva slags utdanningsbakgrunn, hvilken type arbeid og hva slags interesser du har. For å nevne noe. Dette gir grobunn for forestillinger om, og holdninger til, ulike språkvarieteter – eller egentlig til personene som snakker dem, for holdningene har lite å gjøre med språket i seg selv.

Språkholdningene er også avgjørende for hvordan vi møter andre: Vi tillegger mennesker bestemte egenskaper på grunnlag av hvordan de snakker. Det kan være både positive og negative holdninger, men i alle tilfeller dreier det seg om stereotypier. Såkalte matched-guise-eksperimenter viser dette: Her skal deltagerne lytte til opptak av ulike språkvarieteter for deretter å gi en karakteristikk av personene de lytter til med tanke på blant annet utseende, personlige egenskaper og sosial status. Respondentene tror de hører ulike personer, mens det i virkeligheten er én og samme person som snakker ulike språk eller ulike språkvarieteter – og respondentene gir helt ulike karakteristikker av personen avhengig av hvilket språk/hvilken varietet vedkommende snakker.

Det første eksperimentet av denne typen ble utført av Wallace Lambert m.fl. i tospråklige Montréal i Canada i 1960. Respondentene skulle lytte til opptak av både fransk- og engelsktalende personer, og evaluere disse personene blant annet med tanke på pålitelighet, intelligens og personlighet. Respondentene, enten de selv var fransk- eller engelsktalende, vurderte gjennomgående de engelskspråklige personene mer positivt enn de franskspråklige – selv om det altså var én og samme person de evaluerte.

Fordommer mange franskmenn har knyttet til ulike uttalemåter gjør at det kan være vanskelig for folk som snakker med en tydelig aksent å bli tatt på alvor – selv for franskmenn fra Sør-Frankrike. Dette fører igjen til at disse er grovt underrepresentert i viktige arenaer som politikken, medier og offentlige institusjoner. I tillegg opplever mange å bli offer for såkalt glottofobi (fra det greske glotta: “tunge”, eller “språk”): Det er et begrep som referer til diskriminering og stigmatisering på grunn av språk.

Denne diskrimineringen rammer folk som snakker aksenter som ikke samsvarer med såkalt referansefransk – som gjerne knyttes til den fransken man snakker i bedre strøk i Paris – og kommer til uttrykk gjennom nedlatende bemerkninger, hån, ydmykelser, eller hatefull og fornærmende oppførsel. Ifølge en undersøkelse utført av IFOP i 2020 og gjengitt av magasinet Neon, har minst en fjerdedel av de spurte opplevd en slik form for diskriminering på jobbintervju, i helsetjenesten eller i utdanningssektoren. Yrkeskategoriene hvor man snakker offentlig, som f.eks. journalister, skuespillere og politikere, rammes ofte. Ifølge Philippe Blanchet – som er sosiolingvist ved universitetet i Rennes 2 og opphavsmannen til ordet “glottofobi” – rammer også glottofobi lærere, selgere, advokater og kabinpersonale på fly. Og jo høyere man klatrer i jobb-hierarkiet, desto større er sjansen for å bli diskriminert. Innvandrere og særlig ungdommer fra forstedene, som ofte har en særegen prosodi, altså rytme, og som i tillegg bruker mange ord og vendinger som (foreløpig) ikke inngår i referansefransken, diskrimineres også på grunn av språket.

Hvem som helst kan faktisk rammes av glottofobi. I 2020 kunne avisen Midi Libre fortelle at Jean Castex ble mobbet i sosiale medier for sin aksent fra Pyrenéene selv om han var landets statsminister. Og også politikere diskriminerer. I oktober 2018 mobbet lederen for Det ukuelige Frankrike, Jean-Luc Mélenchon, en kvinnelig journalist på direkten fordi hun snakket med Toulouse-aksent, og ba om at spørsmålet skulle gjentas på et fransk det gikk an å forstå. I 2020 vedtok Nasjonalforsamlingen en ny lov som anerkjenner aksent som et kriterium for diskriminering. Loven har til hensikt å kjempe mot glottofobi og samtidig fremme mangfoldet i uttalen av det franske språk, ved å forby språklig diskriminering.

Diskrimineringskriteriet ble innført i straffeloven og en person som gjør seg skyldig i slik diskriminering risikerer inntil tre års fengsel og en bot på 45.000 euro. I boken Discriminations : combattre la glottophobie (Diskrimineringer: å bekjempe glottofobi) – som Philippe Blanchet ga ut i mai 2019 – oppfordres man til å velge bort “referansefransk” til fordel for en dynamisk og mangfoldig tilnærming til språket. Den samme tilnærmingen valgte journalisten Jean-Michel Aphatie og sjefredaktøren i ukebladet L’Express Michel Feltin-Palastil i deres bok fra 2020 J’ai un accent, et alors ? (Jeg har en aksent. Og så?).

Sammen ba de om at regionale aksenter får mer anerkjennelse for å unngå situasjoner der 15 millioner franskmenn blir mobbet enten privat eller på jobb for sin aksent. Det kan dermed virke som om bevisstheten rundt glottofobi øker. Likevel er man i Frankrike fortsatt et godt stykke unna Norge når det gjelder å oppleve regionale aksenter som kulturelle markører man skal være stolt av.

For å snakke om hva som skal til for å høres fransk ut når man praktiserer Molières’ språk og hvorfor det ofte er stor forskjell på skriftbilde og lydbilde, har Frankrike forklart denne gangen invitert Kathrine Asla Østby, førsteamanuensis i fransk språk ved Universitetet i Oslo.

HØR UKAS EPISODE AV FRANKRIKE FORKLART:

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.