Hvor fri er fransk presse? Med Mikael Holter

PODKAST: Hva kjennetegner franske medier i dag? Er det en ubalansert forkjærlighet for provoserende karikaturer? Et evig søk etter flere skandaleoppslag? Eller en svært levende kultur for gravende journalistikk? Og hvordan står det til med den redaksjonelle friheten i Frankrike?

Når man hører om fransk presse i Norge, har det de siste årene – spesielt i lys av terrorangrepene som har rammet landet siden 2015 – vært mye fokus på forholdet mellom retten til å bruke karikaturer og behovet for å vise respekt for religion. Eller på skandaløse avsløringer både av korrupte politikere og av menn med makt som forgriper seg på kvinner. Slik har det ikke alltid vært. Deler av franske medier og pressen viste lenge usedvanlig stor diskresjon ovenfor slike saker. Det skyldtes kulturelle årsaker – privatlivet forble privat og skulle ikke ut i offentligheten – men det var også en praksis hvor man ikke ønsket å bite hånden som kunne gi mat, altså potensielle fremtidige informasjonskilder.

Paradoksalt nok har franske medier – både aviser, magasiner, radio og TV – også vært kjent for lange og grundige reportasjer som det tar lang tid å lese, høre på, eller se på. Ofte er slike reportasjer lagd av Frankrikes «crème de la crème»-journalister: les grands reporters. I Frankrike har aviser som Le Monde, Le Canard enchaîné, Médiapart eller Le 1 fått anerkjennelse for både form – et velskrevet språk – og innhold. I Norge kan vi se et tydelig spor etter den franske tradisjonen for kvalitets- og dybdejournalistikk i den norske utgaven av Le Monde diplomatique.

Men for å kunne drive med undersøkende journalistikk er det nødvendig med stor redaksjonell frihet. Er dette mulig med Staten som hovedeier for offentlige medier eller med en stadig større konsentrasjon i eierskapet av den private pressen? De gule vestene anklagde ved flere anledninger den franske pressen for å løpe makthavernes og elitens ærend ved systematisk å svartmale dem. Er det et riktig bilde av fransk media?

Sannheten er nok mer kompleks. Aviser og andre medier har til enhver tid et inntjeningspress som kan få enkelte til å legge den profesjonelle etikken til side. Men det er et mindretall. Mange franske journalister slåss med penn og tastatur for å beskytte pressefriheten. I 2019 ble åtte franske journalister innkalt til samtaler med den franske sikkerhetstjenesten DGSI. Journalistene jobbet henholdsvis for Radio France, avisen Le Monde, TV-programmet «Quotidien» og nettstedet Disclose. De hadde alle gjennomført «sensitive» reportasjer, om blant annet våpenhandel og korrupsjon som kunne involvere toppledere i næringslivet eller politikere. Sentralt i samtalene med DGSI sto bruk av og beskyttelse av kilder.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

I september i fjor signerte over 100 franske medier og mediegrupper et åpent brev til franskmennene, publisert i satiremagasinet Charlie Hebdo. Her oppfordret de til et felles forsvar av ytringsfriheten, inkludert retten til å bedrive blasfemi. Et nærmest samlet pressekorps – både til høyre og til venstre i det politiske landskapet, både religiøse og ateistiske medier – insisterte slik på hvor viktig det er at man i et demokratisk samfunn hegner om verdier som åpenhet, diskusjon og retten til å ytre sine meninger og til å kritisere andres meninger.

16. mars begynner det franske Senatet sin diskusjon om et lovforslag, det såkalte «loi sécurité globale», som kanskje kan begrense ytringsfriheten. Dette forslaget ble vedtatt av Nasjonalforsamlingen i november i fjor. Senatet antas tradisjonelt å være mer konservativt enn Nasjonalforsamlingen. Særlig én artikkel i forslaget er kontroversiell, og har skapt mye debatt: Artikkel 24, som pålegger privatpersoner og journalister å anonymisere ansatte i politiet dersom man filmer politiaksjoner. Hensikten er ifølge forsvarerne av lovforslaget å beskytte politibetjentene, som kan bli ofre for gjengjeldelsesaksjoner. Men både journalistenes fagforeninger og den franske menneskerettighetsligaen har kritisert forslaget, som de mener vil gjøre det vanskeligere å avsløre politivold i Frankrike i fremtiden.

Lovforslaget vil drøftes i et politisk klima som allerede er betent etter gjentatte episoder av grov politivold, som på ingen måte kunne kobles til protester eller demonstrasjoner, slik tilfellet var med de gule vestene. I november 2020 dukket det opp flere videoer på sosiale medier av fransk politi som brøt opp en større migrantleir i utkanten av Paris ved hjelp av tåregass og skjold. Samme måned fanget en overvåkingsvideo som ble delt på sosiale medier hvordan en svart musikkprodusent ble banket opp av tre politimenn uten grunn.

I et fransk samfunn hvor konfliktnivået øker, spiller pressen og pressefriheten en avgjørende rolle i forsvaret av demokratiet. For å snakke om disse temaene har derfor Frankrike forklart denne uken invitert Mikael Holter, som er finansjournalist i Dagens Næringsliv.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!