Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Vaksineapartheid, pandemiprofitt og ulikhetsvirus

Ti land står for 75 prosent av de administrerte dosene i verden så langt. - Vi har bare én bakketopp igjen, sier Erna Solberg i sine taler. Slik er det ikke for alle, skriver Tore Linné Eriksen i denne kronikken.

KRONIKK: Vi har fått mange nye ord i disse pandemitider, slik som kohort, sosial distansering, og R-tall. Men det tales også om vaksineapartheid.

Ordet blei først brukt om de mørke sidene ved Israels internasjonale suksess. Landet var tidlig ute med betaling for langt flere doser enn folketallet skulle tilsi, men nekter å oppfylle det ansvaret som de ifølge den fjerde Genèvekonvensjonen har for å forebygge epidemier og gi behandling i okkuperte områder. 

En rekke rapporter fra helsearbeidere forteller om sjukehus som er overfylte, nye smittebølger, høye dødstall på grunn av oksygenmangel og mangel på nødvendig utstyr både i Gaza og på Vestbredden. Eller som Mathias Kennes, medisinsk ansvarlig for Leger uten grenser i Hebron, sier det: Jeg sitter igjen med den skammelige tanken at man har 60 ganger så høy sjanse for å bli vaksinere enn i Palestina, og at de mest sårbare palestinere forblir ubeskyttet. Isteden bruker Israels overskuddsdoser til et politisk spill, der andre land lokkes med vaksiner om de vil flytte ambassader fra Tel Aviv til Jerusalem. 

Vaksineapartheid er også et dekkende begrep for verden som helhet, der ressurssterke land i det globale Nord, slik som USA, Storbritannia og EU, har vært i stand til å bestille og betale på forhånd for størsteparten av de vaksinene som hittil er produsert. Midtveis i februar opplyse FNs generalsekretær at ti land sto for 75 prosent av de administrerte dosene. Ettersom ikke alle har like kjøpekraft, er heller ikke alle liv like mye verdt. 

Samtidig som de farmasøytiske gigantselskapenes berømmes for sin innsats, har deres produksjonskapasitet hittil vært langt mindre enn det som er nødvendig. Det er grunnen til at det var så avgjørende å kapre de første dosene. Sør-Afrika og India har derfor, med støtte av de fleste utviklingsland, krevd at unntaksklausulen om patenter i Verdens handelsorganisasjon (WTO) må anvendes i en global nødssituasjon, men dette nekter både USA, Storbritannia og EU, med Norge som vanlig på slep i «den store hvite flokk». Sporene fra det første tiåret med hiv/aids skremmer.

Selskapene begrunner på autopilot sitt produksjonsmonopol og patentvern med de høye utgiftene til forskning og utvikling, men Covid-19-vaksiner bygger på tidligere kunnskap, flerfoldige milliarder i statlig støtte og skarpe hjerner i universitetslaboratoriene. I en bedre verden, der menneskelige behov går foran pandemiprofitt, ville det naturlig ha vært en samfunnskontrakt som ga innsyn, lavere priser og samarbeid på tvers av hemmelighold og patenter. Vaksiner burde være de mest opplagte fellesgoder når liv og helse står på spill, og det er derfor internasjonale kampanjer som krever en «folkevaksine» og en pool hvor all kunnskap samles i regi i WHO. Men slike argumenter møter motstand fra en bransje som bare overgås av oljeselskapene når det gjelder lobbymakt og påvirkningkraft når internasjonale regler skal utformes. Det er ikke tilfeldig at USAs farmasøytgiganter i fjor flyttet en stor del av sine kampanjebidrag fra det republikanske partiet til det demokratiske.  

Ved å bestille vaksiner tidlig, og i store kvanta, får rike land gjerne forhandlet seg til lavere priser, sjøl om mye er hemmelig. Men etter en lekkasje kan Global Justice Now i Storbritannia fortelle at Uganda betaler tre ganger så mye og Sør-Afrika dobbelt så mye som det EU må ut med for en AstraZeneca-vaksine. Den samme organisasjonen omtaler løftene fra de sju rikeste landa (G7) som lite annet enn et fikenblad for global apartheid. Alle er altså ikke med på dugnaden, og alle er ikke i samme båt. Eller som lederen i Verdens helseorganisasjon, Yedros Adhanom Ghebreyesus, har fortalt oss: Noen befinner seg om bord i lystyacht, mens andre klamrer seg fortvilt til noen vrakrester.. 

Den britiske bistands- og solidaritetsorganisasjonen Oxfam ga nylig ut en faglig rapport om det de omtaler som ulikhetsvirus. Det har en dobbeltbetydning, der virus både rammer ulikt i samfunn med store forskjeller på forhånd og gjør forskjellene enda større i løpet av pandemien. I USA og Storbritannia forteller en rekke studier oss hvor tydelig risikoen for smitte og død følger både klasse og hudfarge, i tillegg til at det er flest kvinner i risikogrupper innafor helsevesenet og tjenestesektoren. På samme måte som her hjemme, blir det også spilt på fremmedfiendtlighet, rasisme og jakt på syndebukker, noe det tydeligvis ikke finnes noen vaksine mot.

I global målestokk ser vi hvordan ulikhetene øker enda mer mellom det globale Nord og Sør. Det er i høyinntektsland vi finner de aller fleste som hører til den øverste prosenten av verdens superrikeste, som ifølge storbanken Credit Suisse økte i løpet av 2019 – altså på ett år – sin samlete formue med 15 000 milliarder dollar (!). Til sammenlikning har COVAX, et globalt vaksineprogram med god norsk støtte som med tid og stunder håper å vaksinere hver femte innbygger i utviklingsland, hittil har klart å mobilisere rundt én promille av dette. 

Det burde også være midler å hente til «dugnaden» fra de store pandemivinnerne på toppen av selskaper som Amazon, Facebook, Google og Apple. Det er anslått at Jeff Bezos i Amazon kunne gi sine 850.000 ansatte en million kroner hver fra sin ekstraprofitt i år, slik at han «bare» satt igjen med samme formue som ved inngangen til 2020. Hospital Corporation of America (HCA) er en av de største velferdsprofitørene i USA, og med sin store aksjepost har Thomas F. Frist jr. med nærmeste familie dobla sin personlige formue fra 7, 5 milliarder dollar til 15, 6 milliarder mellom 18, mars 2020 og 8. mars i år. 

Det gjør ikke forskjellene mindre at det i Sør er langt færre som kan ha hjemmekontor, nyttiggjøre seg digitalisert undervisning eller praktisere sosial distansering. Bare en tredel har reint vann, og kjøp av munnbind, såpe og håndsprit er ofte utafor rekkevidde. Men det som mest dramatisk øker den globale kløfta mellom Nord og Sør, med langsiktige følger, er ulikheten i de ressursene som myndighetene kan bruke til krisepakker, sosialstøtte, arbeidsløshetstrygd eller innkjøp av vaksiner, medisiner og utstyr.

Både lokale, nasjonale og globale ulikheter vil fortsette å øke når (eller hvis) pandemien er over, og når krisebevilgninger og lån skal betales tilbake i form av skatter, avgifter og innstramminger. Det er ikke bare her hjemme at vanlige folk betaler en langt høyere prosent i skatt enn rikfolk med høye inntekter og arvet formue. Etter finanskrisa i 2007/09 har utviklingsland beveget seg i retning av ei ny gjeldskrise, som nå forverres gjennom lavere råvarepriser og fall i overføringer fra migrantarbeidere. Långiverne har åpenbart flokkimmunitet overfor kravene om å ettergi gjeld under pandemien, og har ikke strukket seg lengre enn til litt utsetting. Selv om internasjonale finansinstitusjoner har lempet noe på sine krav, kommer snart dagen for nedbetaling gjennom usosiale nedskjæringer og prioritering av internasjonale storbanker. Det er en dårlig oppskrift for land hvor pandemien allerede har brakt nye millioner ut i fattigdom og sult.

Vi har bare én bakketopp igjen, sier Erna Solberg i sine taler. Slik er det ikke for alle.


Denne kronikken er skrevet av Tore Linné Eriksen, historiker og professor emeritus i utviklingsstudier ved Oslomet. Teksten stod først på trykk i avisa Klassekampen, den 16. mars.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT