Den 30 år gamle LHBT-aktivisten Went sitter på en kafé på et kjøpesenter i Tanzanias største by Dar es Salaam. Han er omtrent 190 cm høy og kledd i en stripete t-skjorte som spenner over hans veltrente brystkasse. De muskuløse armene er dekket av tatoveringer. Han er neppe førstevalget for de som leter etter et enkelt offer å mishandle.

– Jeg føler meg vanligvis ikke truet på gata. Det er oftest kvinnelige homofile og transpersoner som blir utsatt for overgrep, sier han.

30-årige Went är LHTB-aktivist i Tanzanias største by, Dar es-Salaam. Foto: Bengt Sigvardsson

Ifølge Went er volden en konsekvens av en fem år lang regjeringsledet hatkampanje mot LHBT-personer som bremset opp først i mars 2021.

– Regjeringen har sluttet å skylde på oss for all elendighet, men ingenting har endret seg i samfunnet. Alle forbedringene vi hadde gjort før 2015 har gått tapt. Vi er tilbake på start, sier Went.

For ikke å risikere å miste flere, ønsker ikke Went å oppgi sitt etternavn, og ikke heller navnet på organisasjonen sin.

Tanzaniansk lov forbyr «seksuell omgang som strider mot naturens orden», som tolkes som sex av samme kjønn. Brudd på loven, som ble etablert under den britiske kolonitiden (1919 – 1961), kan føre til livsvarig fengsel. Den har imidlertid ikke blitt brukt i praksis, og LHBT-personer ble tidligere ganske forskånet for hatpropaganda. Dette endret seg etter at John Magufuli ble president i Tanzania 5. november 2015.

– Tanzania hadde vært et relativt trygt land for LHBTQI-personer. Tidligere regjeringer angrep oss ikke offentlig. Hatet kom totalt overraskende, sier Went.

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

Analundersøkelser

Magufuli førte en populistisk politikk og fikk sterk støtte for sine løfter om å takle utbredt korrupsjon i landet. Han var også en «moralens vokter» og støttet blant annet en kontroversiell lov, fra 2002, som nekter gravide jenter og tenåringsmødre rett til å gå på vanlige skoler.

Den homofobiske ballen begynte å rulle i juli 2016 da Dar es Salaams regionale guvernør, Paul Makonda, truet med å spore opp og arrestere LHBT-personer. Samme måned ble import og salg av smøremidler forbudt fordi det ble ansett for å oppmuntre til homofili og for å «bremse spredningen av HIV». 

Kort tid etter truet justisministeren med å avregistrere frivillige organisasjoner som «støtter homofili». Tidligere hadde LHBT-personer blitt inkludert i det nasjonale programmet mot HIV/AIDS. Frivillige organisasjoner holdt kurs for helsepersonell om LHBT-spørsmål, drev drop-in-sentre for HIV-testing og informerte risikogrupper om seksuell helse.

– Vi gjorde store fremskritt i kampen mot diskriminering av LHBT-personer i helsevesenet. Vi hadde mange allierte innen både helsevesenet og jussen. Plutselig var det ingen som turte å snakke med oss ​​lenger, sier Went.

I februar 2017 ble HIV-testing forbudt ved drop-in-sentere drevet av frivillige organisasjoner. Dette ble fulgt av utvisning av utlendinger som «fremmet homofili». Møter om seksuell helse ble stormet av politiet. Deltakerne ble arrestert. Noen ble utsatt for analundersøkelser.

– De beviser selvfølgelig ingenting. Og det vet legene som utfører testene, sukker Went.

Den sosiale kontrollen er stram i tanzanianske byer og bydeler. Sjelden skjer det noe uten kunnskap fra lokale ledere. Noe som kan være både bra og dårlig for LHBT-personer. Foto: Bengt Sigvardsson

Klappjakt

Went forteller at homofobi spredte seg som ild i tørt gress i landet. LHBT-personer ble anklaget for alt fra spredning av HIV og økonomiske problemer, til kulturelt forfall. Det kulminerte 31. oktober 2018 da Paul Makonda, den regionale guvernøren i Dar es Salaam, oppfordret folk til å rapportere mistenkte LHBT-personer til politiet. Han hevdet også å ha en liste over personer som skulle arresteres og at en spesialstyrke ville bli dannet for formålet. På dette tidspunktet fikk flere LHBT-personer skjermet overnatting på Went.

– Vi var livredde. Naboene mine visste hvem jeg var og at LHBT-personer pleide å besøke meg. Ville de anmeldt oss? Vi tilbrakte natten i redsel. Tidlig nesten på morgenen flyktet vi til et hus utenfor byen, sier Went.

I noen dager flyttet de mellom forskjellige hus. De fikk hjelp fra utenlandske organisasjoner.

– Jeg, som aktivist, hadde mange kontakter, men flertallet av LHBTQ-personer i Tanzania har ingen støtte å regne med, ingen jobber og kan ikke flytte vind for bølge, sier Went.

Homofober så på uttalelsen som et grønt kort for en klappjakt på LHBT-personer.

– LHBT-personer ble slått i gatene. Ingen hjalp dem. Det var jo guvernøren selv som oppfordret folk til å jakte på dem, sier Went.

Huseiere kastet ut mistenkte LHBT-personer. De som kranglet ble truet med politianmeldelse.

– Noen hadde betalt et års husleie på forhånd og fikk ikke pengene tilbake, sier Went.

Askari-monumentet i sentrale Dar es Salaam er reist til minne om de afrikanske soldatene som kjempet i den britiske hæren under første verdenskrig. Foto: Bengt Sigvardsson

Toleranse

Etter internasjonal kritikk av Paul Makondas uttalelse, tok regjeringen avstand fra den. President John Magufuli lovet å stoppe «trakassering og arrestasjoner» av LHBT-personer.

– Det internasjonale samfunnet stolte på ham, men ingen undersøkte hva som skjedde ute i samfunnet. Ingenting endret seg – og ingenting har endret seg, sier Went.

John Magufuli døde i mars 2021. Han ble etterfulgt av sin visepresident Samia Suluhu.

– Hennes administrasjon består av de samme homofobene som før. Den eneste forskjellen er at de nå tier om LHBT-personer, sier Went.

Rundt 36 prosent av Tanzanias 60 millioner innbyggere er muslimer, resten er hovedsakelig kristne. I motsetning til i noen andre afrikanske land, er det ingen store fundamentalistiske kristne grupper som fyrer opp homofobien.

– Det finnes noen mindre kristne og muslimske grupper som sprer hat mot oss, men ikke som i for eksempel Uganda, sier Went.

Ifølge Went har toleransen overfor LHBT-personer aldri vært spesielt høy i Tanzania før heller. I generasjoner har foreldre overført til barna sine at homofili er et brudd på naturlovene, en synd eller en forbannelse.

– Dette er ikke noe som endres på et blunk. Derfor har vår strategi vært å prøve å få folk til å tolerere LHBT-personer som et første skritt mot aksept, sier Went.

Sosial kontroll

Sosial kontroll er stram i byer og bydeler. Lokale ledere har ansvar for å holde styr på hva som skjer rundt ti hus hver. De vet vanligvis om noen er – eller ryktes å være – LHBT. Tidligere hadde aktivister påvirkningsarbeid blant disse lederne for å tolerere – og beskytte – LHBT-personer. Went beskriver det som tidkrevende, men ofte vellykket.

– Det var ikke fritt fram å angripe LHBTQI-personer. Men det er det nå. Vi må starte på nytt fra bunnen av, sukker han.

Den sosiale kontrollen er stram i tanzanianske byer og bydeler. Sjelden skjer det noe uten kunnskap fra lokale ledere. Noe som kan være både bra og dårlig for LHBT-personer. Foto: Bengt Sigvardsson

Økt sikkerhet står øverst på LHBT-bevegelsens agenda, tett fulgt av økonomisk bistand til de mest sårbare LHBT-personene. Mange har mistet levebrødet i løpet av heksejaktårene. De blir diskriminert av både arbeidsgivere og mikrofinansbanker som gir lån til småskala forretningsdrift.

De mest sårbare er transpersoner. Det forteller 28 år gamle Yazmine og 23 år gamle Washo som jeg møter på en restaurant ved kysten av Det indiske hav. De identifiserer seg som transkvinner, men sier at det er umulig å kle seg i dameklær og sminke seg offentlig.

– Jeg vil leve fullt ut som kvinne, men det er ikke mulig, sier Yazmine.

Tvinges til å selge sex

Yazmine jobber for en panafrikansk LHBT-organisasjon. Hun ville dermed ikke fått sparken hvis hun levde fullt ut som kvinne. Hun må imidlertid leve med en konstant risiko for å bli trakassert, mishandlet og arrestert.

– I tillegg får LHBT-personer rådgivning og psykososial støtte i leiligheten min, noen ganger sover de over. Hvis jeg begynte å kle meg som en kvinne, ville jeg blitt kastet ut. Det ville også påvirket dem, sier hun.

Washo er på flukt fra sin transfobe familie og bor sammen med Yazmine. De kjenner bare noen få transpersoner som lever fullt ut som kvinner og de har ingen sjanse på arbeidsmarkedet. De fleste blir tvunget til å selge sex for å overleve. Ifølge Yazmine er stemmene til transpersoner svake selv innenfor LHBT-bevegelsen. I resten av samfunnet er det få som vet hva en transperson er.

– Det behøves mye mer informasjonsarbeid, sier hun.

Washo (til venstre) og Yazmine er transkvinner som er forhindret fra å «leve fullt ut som kvinner» i Tanzania. Foto: Bengt Sigvardsson

Tidspunktet er ikke det beste for informasjonskampanjer eller å starte lobbyvirksomhet for retten til å endre juridisk kjønn, kjønnsbekreftende behandling med mer. Når det er mulig er helt i det blå. 

– Regjeringen kommer ikke lenger med hatefulle uttalelser om oss, men den gir oss heller ingen støtte. Vi får se hva som skjer, men jeg tror stillheten vil vare dersom regjeringen lykkes med sin politikk på andre områder, sier Yazmine.

Dersom regjeringen svikter og mister støtte, frykter Yazmine at LHBT-personer vil havne i skuddlinjen igjen. Dar es Salaam-gurvernør Makondas uttalelse, fra 2018, er friskt i minnet.

– Han ville kjøpe folkets støtte og oppmerksomhet. Han lyktes fordi han sa det de ønsket å høre. Vi lever fortsatt med konsekvensene, sier Yazmine.

Korreksjonsvoldtekter

På en gatekjøkkenrestaurant er 26 år gamle Lilian Huruma og 30 år gamle Zeina Ali som er lesbiske. I 2017 grunnla de den lesbiske organisasjonen Eagles Wings Youth Initiative.

– Vi ville aldri ha fått tillatelse til å registrere oss som LHBT-organisasjon. Derfor meldte vi oss inn som en ungdomsorganisasjon, forklarer Lilian.

Zeina Ali (til venstre) og Lilian Huruma grunnla den kvinnelige LHBT-organisasjonen Eagles Wings Youth Initiative 2017. De følte at situasjonen til lesbiske kvinner ikke ble tatt på alvor i andre LHBT-organisasjoner. Foto: Bengt Sigvardsson

De var tidligere aktive i en annen LHBT-organisasjon.

– Vi forlot den fordi alt fokus var på homofile menn og hiv-forebygging. Situasjonen for lesbiske ble nesten aldri diskutert, sier Lilian.

Hun sier at lesbiske har blitt rammet like hardt som andre LHBT-personer under heksejaktårene. Noen problemer er spesifikke for dem. For eksempel korreksjonsvoldtekter, det vil si voldtekter for å kurere kvinner fra homofili. Disse forbrytelsene blir sjelden eller aldri rapportert. Det samme gjelder andre overgrep mot LHBTQI-personer. Loven forbyr «seksuell omgang som strider mot naturens orden», men ikke mennesker å være homoseksuelle. Til tross for dette blir LHBTQI-personer stadig arrestert på løst grunnlag.

– Politiet krever ofte bestikkelser fra lesbiske for ikke å arrestere dem, sier Zeina.

Dette kan gjelde både seksuelle og økonomiske bestikkelser. For det meste får politiet det de vil. Mange lesbiske og andre LHBT-personer mangler kunnskap om loven.

Ankeretten i Tanzanias største by, Dar es Salaam. Saker som involverer forbrytelser mot LHBT-personer kommer aldri dit. De når sjelden, om noen gang, politistasjonene. Foto: Bengt Sigvardsson

– Vi har derfor nettopp startet et prosjekt der lesbiske kvinner kobles  sammen med advokater, sier Lilian.

Hensikten er at de skal lære mer om sine rettigheter. En dag håper kvinnene at det skal være mulig for LHBT-personer å gifte seg, adoptere barn og andre ting som gis til heterofile tanzanianere. Da Samia Suluhu ble president, følte Lilian først håp.

– Jeg forventet ikke 100 prosent støtte fra henne, men håpet at hun som kvinne skulle ha større forståelse for oss. Det gjør jeg ikke lenger. Bare hatytringene mot oss har opphørte, sier hun.

Det er ikke trygt for LHBT-personer på gatene i Dar es Salaam etter at byguvernøren erklærte dem som lovlig bytte på slutten av 2018. Foto: Bengt Sigvardsson
Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.