Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, Geir Uvsløkk og Franck Orban.
Står meningsmålingene seg, vil det ikke være noen venstrekandidat med i finalen, altså andre valgomgang 24. april – akkurat som i 2017. Dette har noen av venstrevelgerne bestemt seg for å gjøre noe med. De har lansert “Folkets nominasjonsvalg” (la Primaire Populaire) for å tvinge venstrepartiene til å bli enige om én felles kandidat. Om dette hjelper er usikkert.
Kan årets presidentvalg bli verre enn det for fem år siden for venstresiden? Da inntraff noe som aldri tidligere hadde skjedd under den femte republikk: Den sittende presidenten – François Hollande fra sosialistpartiet – unnlot å stille til gjenvalg på grunn av for lav oppslutning i meningsmålingene. I tillegg fikk partiet sitt verste resultat noensinne ved et presidentvalg, da kun 6,36 prosent av stemmene gikk til deres kandidat Benoît Hamon.
Valgutfallet var også ille for de grønne, som ikke stilte med egen kandidat for å støtte Hamon. Kommunistene støttet på sin side den venstrepopulistiske lederen Jean-Luc Mélenchon i stedet for å stille med egen kandidat. Mélenchon fikk 19,58% i første valgomgang, men klarte ikke å gå videre til andre omgang. Siden 2017 har vinden snudd noe, med kun delvis. Sosialistene fikk 6,19 % ved EU-valget i 2019. Ved kommunevalget i 2020 klarte partiet seg kun takket være drahjelp fra de grønne i noen storbyer. Ved fylkes- og regionsvalget i 2021 klarte venstresiden å beholde sine bastioner på kontinentet og erobret la Réunion og fransk Guyana. Man står derfor overfor en merkelig situasjon, der venstresiden gjør det brukbart lokalt og regionalt, men virker helt utspilt nasjonalt.
I 2002 bidro et stort antall kandidater på venstresiden (8) til at statsminister og kandidat for sosialistpartiet Lionel Jospin havnet bak Jean-Marie le Pen, leder for det høyreradikale partiet Nasjonal Front, etter første valgomgang. Lærte man noe av det? Tydeligvis ikke, når man ser på årets 7 kandidater på startlinjen. Hvorfor skjer dette igjen? En grunn til denne oppstykkingen er det ideologiske gapet mellom det radikale og moderate venstre, som gjør det nærmest umulig å inngå kompromisser og regjere sammen.
Venstresiden vil også gå splittet til valget av politiske årsaker. Sosialistene ser ikke for seg en samlet venstreside uten at de leder den. Kommunistene og de grønne har begge gjort sine erfaringer med å trekke seg til fordel for andre kandidater, og trenger nå synlighet for å holde på egne velgere. Mélenchon nekter å alliere seg med noen som helst. Tre av de største kandidatene – Jean-Luc Mélenchon for det ukuelige Frankrike, Yannick Jadot for de grønne og Anne Hidalgo for sosialistpartiet – er alle overbevist om at de sitter med nøkkelen til venstresidens fornyelse. Tidligere statsråd under Hollande, Arnaud Montebourg, mente at han var venstresiden messias, men har nå kastet inn håndkleet. Det har derimot ikke tidligere justisminister Christiane Taubira, som 15. januar kunngjorde at også hun er kandidat. Hun er overbevist om at ingen av de ovennevnte kan samle venstresiden, bare hun kan. Hybris gjennomsyrer hele venstresiden.
Det er vondt for engasjerte velgere på venstresiden å sitte og vente på et varslet nederlag. Derfor tok noen av dem initiativet til å holde et selvstendig folkelig nominasjonsvalg (la Primaire Populaire), for å tvinge venstrepartiene til å bli enige om én kandidat før 10. april. Valget fant sted i tidsrommet 27-30. januar. I underkant av 393.000 personer deltok, noe som sikret prosessen en viss legitimitet. Det var likevel to problematiske aspekter ved valget. Det ene var at valgsystemet åpnet for at velgerne kunne vurdere både frivillige og ufrivillige kandidater. Totalt syv kandidater stod på valglisten. Mélenchon og Jadot varslet at de verken ville delta eller godta valgutfallet. Mélenchon kunngjorde allerede i november 2020 at han stilte som presidentkandidat. Jadot vant nominasjonsvalget for de grønne i september 2021. Hidalgo gjorde det samme for sosialistpartiet i oktober 2021. Etter mye fram og tilbake trakk hun seg definitivt fra folkets nominasjonsvalg fordi Jadot nektet å være med. Taubira, EU-parlamentsmedlemmet Larrouturou, samt to andre kandidater fra sivilsamfunnet varslet derimot at de ville godta valgutfallet.
Et annet problem var at tre erklærte kandidater til presidentvalget på venstresiden ikke ble tatt med kandidatlisten for folkets nominasjonsvalg: Fabien Roussel, leder for kommunistpartiet; Nathalie Arthaud, talsperson for det trotskistiske partiet Lutte Ouvrière og Philippe Poutou, medlem av Det nye antikapitalistiske partiet. 30. januar 2022 vant Taubira Primaire populaire foran Jadot og Mélenchon, mens Hidalgo kom på femteplass. Det gjenstår å se om hennes seier kan skape en dynamikk på venstresiden ved at andre kandidater trekker seg til fordel for henne, eller om dette har vært nytteløst.
Venstrevelgerne er oppgitt og ser med skrekk og gru at Frankrike etter all sannsynlighet vil bli styrt av høyresiden i fem år til – i en liberal, konservativ eller høyreradikal utgave. Det vil skje til tross for at det ikke akkurat har blitt færre sosiale og økonomiske utfordringer med Covid-krisen. Noen frykter at et nytt valgnederlag vil bety kroken på døren for sosialistpartiet. Kan det sistnevnte tåle et resultat på under 5% i første valgomgang, som er grensen for å motta økonomisk kompensasjon fra staten? Hvor lenge kan kommunistpartiet holdes i live med rundt 1% av stemmene? Partiene tolker situasjonen annerledes. For dem er løpet kjørt for venstresiden i årets presidentvalg.
Hva som vil skje ved neste korsvei, i 2027, er derimot åpent. Macron vil da forsvinne fra den politiske scenen (det er ikke lov å stille til gjenvalg to ganger på rad), og med ham trolig sentrums midlertidige dominans i fransk politikk. Mélenchon blir for gammel til igjen å stille som presidentkandidat. For venstrepartiene handler derfor årets presidentvalg – og egentlig alle valg fram til 2027 – primært om å bite tennene sammen og holde ut lenge nok til å kapre det som er igjen av venstresiden om fem år. Å samle venstresiden akkurat nå kommer dermed i annen rekke.
For å snakke om hva som rører på seg på venstresiden i Frankrike før presidentvalget i april 2022, har Frankrike forklart denne uken invitert Ingrid Grønli Åm, journalist i Morgenbladet.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside:
https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.
