Kampen om Napoleons ettermæle

KRONIKK: I fjor var det to hundre år siden Napoleon døde. Å minnes en så mangesidig historisk skikkelse er langt fra enkelt. Napoleon er for «stor» til å gå i glemmeboka og for kontroversiell til bare å bli ukritisk hyllet.

Denne kronikken er skrevet av Geir Uvsløkk og Franck Orban.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Gjennom hele 2021 markerte franskmennene denne begivenheten med en rekke arrangementer, debatter og utstillinger, for ikke å glemme den lange rekken av bøker som ble gitt ut om den franske keiseren.

Hva vil det si å være «stor» i historisk sammenheng? Napoleon er stor fordi han videreførte flere av revolusjonens viktige prinsipper, vil noen si. Fordi han grunnla det moderne Frankrike. Og fordi han gjennom sine mange seire gjorde Frankrike til et dominerende land i Europa. Mens andre vil innvende at han også gjorde slutt på revolusjonen ved å innføre et nytt enevelde. At krigene hans kostet minst en million franskmenn livet (og enda flere utlendinger). Og at det vel ikke er noen særlig storhet i å gjeninnføre slaveriet i koloniene, eller i å vedta ved lov at kvinnen er underordnet mannen?

Slik raste debattene i et land som setter stor pris på debatter. En særlig interessant hendelse fant sted i Rouen. Der ble en statue av Napoleon til hest tatt ned for restaurering i juli 2020. Statuen sto på la place du général de Gaulle, rett foran rådhuset, og hadde blitt oppført i 1865. Polemikken begynte da byens nyvalgte ordfører fra Sosialistpartiet, Nicolas Mayer-Rossignol, noen måneder senere foreslo at man kunne bytte ut Napoleon-statuen med en statue av en historisk viktig kvinne.

Hovedargumentet var at det nærmest ikke finnes statuer av kvinner i Rouen (med unntak av Jeanne d’Arc), og at kun 4 prosent av byens gater og plasser er oppkalt etter kvinner. Ordførerens forslag til ny statue var den nylig avdøde advokaten Gisèle Halimi (1927-2020), en bauta i kampen for kvinners rettigheter i Frankrike og en iherdig motstander av Frankrikes krig i Algerie mellom 1954 og 1962.

Forslaget om å flytte Napoleon-statuen til et annet sted og erstatte den med en statue av en kvinne, vakte umiddelbart reaksjoner, og det ble bestemt at spørsmålet skulle avgjøres gjennom en lokal folkeavstemning. Debatten ble raskt polarisert, med på den ene siden ytre høyre, høyre og sentrum som tilhengere av Napoleon-statuen, og på den andre siden sosialistpartiet og andre venstrepartier, som heller kunne tenke seg en statue av en kvinne foran rådhuset. Ganske raskt kom også anklagene om at venstresiden bedrev «kanselleringskultur», særlig fra ytre høyre, men også fra lederen for La Fondation Napoléon (Napoleonstiftelsen), historikeren Thierry Lentz.

Man kan skrive mye om kanselleringskultur og vekkelsesbevegelser, men vi skal ikke gjøre det her. Det er mer interessant at debatten, som opprinnelig var ment å være om kvinners plass i det offentlige rom, nesten med en gang vekslet spor for å dreie seg om Napoleons plass i det offentlige rom. Det finnes mange «store menn» i Frankrikes historie, og de er lette å ty til for politikere som – av og til med god hjelp av historikere – skriver seg selv inn forlengelsen av deres historiske arv, på samme måte som «store menn» kan brukes eller misbrukes til å skrive landets «nasjonale roman».

Slik kunne man for eksempel sommeren 2020 lese en tekst der Marine le Pen, lederen for det høyreekstreme partiet Rassemblement National (Nasjonal Samling), skrev at hun anså Charles de Gaulle for å være en «stor mann», og mente at hun var hans arvtaker i dagens politiske Frankrike. Det bildet hun da tegnet av de Gaulle, var ikke historisk tilfredsstillende, for å si det mildt. Men hvem bryr seg om historiske detaljer når man kan score politiske poeng? Noe liknende skjedde i 2007, da høyresidens presidentkandidat Nicolas Sarkozy fremstilte seg selv som arvtakeren etter Jean Jaurès, nok en «stor mann», og grunnleggeren av det som senere skulle bli det franske sosialistpartiet. Også Sarkozy var ganske så selektiv i sin fremstilling av Jaurès.

Hvordan kan man bekjempe bevisst falsifisering av historien eller nokså kreative fortolkninger av den? En mulig løsning er å ikke ta historiske fakta for gitt en gang for alle, men å granske dem med jevne mellomrom upartisk, upolitisk og vitenskapelig. Analysene av Napoleon Bonaparte skiller i dag i større grad mellom solsiden, som fremhever keiserens unike egenskaper som politisk leder og militær strateg (den gylne legenden) og skyggesiden, som vektlegger gjeninnføringen av slaveriet, fraværet av empati for soldaters og siviles liv, og kvinnesynet (den svarte legenden).

Kanskje burde man også skille mellom forskjellige former for storhet? Simone Weil (1909-1943), en virkelig stor fransk filosof, som Albert Camus kalte «vår tids eneste store forstand», advarte i 1943, i boken L’Enracinement (Rotfestet), mot det hun kalte «falske storheter». Alle påståtte storheter må «studeres kjølig, skriver Weil, slik man studerer naturlige kuriositeter». I samme tekst siterer Weil en annen filosof, den romerske keiser Marcus Aurelius, som skal ha sagt følgende om Aleksander den store og Cesar: «Hvis de ikke har vært rettferdige, er det ingenting som tvinger meg til å imitere dem.» Og Weil legger kjølig til: «Og ingenting tvinger oss til å beundre dem.»

Hva skjedde så med folkeavstemningen i Rouen? Joda, Napoleon vant, som vanlig. Gisèle Halimi får en trikkeholdeplass oppkalt etter seg i stedet. Det burde ikke være særlig kontroversielt å si at hun også burde få en statue. Og det burde også Simone Weil. Det finnes mange storheter i fransk historie.

For å snakke om Napoleon Bonapartes ettermæle i Frankrike og blant franskmenn 200 år etter hans bortgang, har Frankrike forklart denne uken invitert Kai Peter Østberg, professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Følg med på vår Facebook-side og på vår webside:

https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.