Kampen om fransk suverenitet tar en ny vending

Russlands invasjon av Ukraina har pågått i en måned. Krigen overskygger alle andre temaer under presidentvalgkampen i Frankrike og den setter også sitt preg på debatten om fransk suverenitet.

- Annonse -

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, Geir Uvsløkk og Franck Orban.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Sentrale premisser for en debatt om fransk suverenitet er totalt endret med krigen i Ukraina. En ting er å snakke om hypotetiske trusler mot et land i fredstid, en annen er å stå overfor en krigsfare med konkrete eskaleringsscenarier som inkluderer en atommakt.

Realitetsorientering for suverenister

Suverenister og integrasjonister har begge sine kandidater ved årets presidentvalg. De første støtter et samarbeid i EU mellom suverene stater uten nærmere politisk og økonomisk integrasjon eller motsetter seg enhver form for suverenitetsavståelse. De andre er derimot åpne for at økt politisk og økonomisk integrasjon i EU eventuelt kan føre til tilblivelsen av en europeisk stat over tid. Ukraina-krigen har snudd diskursen til den første gruppen om suverenitet opp-ned og påført dem en realitetsorientering.

Blant suverenistene som inntil nylig hyllet nasjonal suverenitet, finner vi Jean-Luc Mélenchon, Eric Zemmour og Marine Le Pen, samt den konservative fløyen av Republikanerne – interessant nok de samme som tidligere viste begeistring for Russland og Putins autokratiske regime. Disse innser nå at NATO er tilbake som primus motor i europeisk sikkerhet, at EU-landene har et de facto skjebnefellesskap og at alliansefrihet er en luksus som færre ønsker når en overmakt med grense mot EU-land og opplagte militære ambisjoner banker på døren.

De klokeste demper entusiasmen overfor regimet i Moskva, fordømmer angrepet mot Ukraina og trapper ned kritikken mot Alliansen. De krever ikke lenger at Frankrike skal trekke seg ut av NATOs integrerte militærkommando eller av Atlanterhavspakten, eller i hvert fall ikke “nå”. På samme måte har motstanden mot at EU-landene skal bygge opp en forsvarskapasitet med en viss strategisk autonomi stilnet. Deres troverdighet som statsledere med en finger på atomknappen som kan føre landet gjennom kriser er svekket. De blir ikke tatt på alvor når de tilbyr trang nasjonalisme til enhver pris.

- Annonse -

For Mélenchon og Le Pen kommer en slik realitetssjekk etter konsesjoner som de allerede gjorde under presidentvalget i 2017. Begge måtte skrinlegge planen om å trekke Frankrike ut av EU eller av eurosonen da velgerne uteble. For den reaksjonære nykommeren Zemmour er situasjonen langt verre. Hans paranoide fremstilling av en pågående borgerkrig i Frankrike og av en invasjon fra ikke-europeere måtte vike plass for hjerteskjærende bilder fra sønderknuste Mariupol og Kharkiv. Zemmours begeistring for Putin gjør ham ikke lenger til en rollemodell, men til femtekolonist. Han blir et levende bevis på populismens irrelevans i akutte krisetider.

Realitetsorientering for integrasjonister

Realitetsorienteringen treffer ikke bare suverenister. Macron har snakket varmt om europeisk integrasjon og europeisk suverenitet helt siden talen ved Sorbonne-universitetet i september 2017. Da påpekte han at kun EU var i stand til å gi medlemslandene reell suverenitet, dvs. å sørge for at de i en ustabil verden kan forsvare egne verdier og egne interesser. I desember 2021 påpekte Macron at ideen om et suverent EU ville prege agendaen for det roterende EU-formannskapet, som Frankrike skulle overta fra januar 2022. Økt kontroll av Unionens ytre grenser, styrket forsvarsevne og overgangen mot det grønne skiftet etter Covid-krisen sto høyt på prioriteringslisten.

Det franske EU-formannskapet har siden blitt innhentet av krigen. Faren for en utvidelse av krigen til NATO eller EU-medlemmer, priseksplosjonen på energi og mat og frykten for leveransekutt øker faren for uro. Det fører Macron til å vektlegge nasjonal suverenitet i større grad enn planlagt. I valgprogrammet som ble lagt fram 17. mars insisterte han bl.a. på nødvendigheten av å gjøre Frankrike mer selvstendig.

Covid-krisen avdekket alvorlige hull i Frankrikes evne til å respondere på en akutt helsekrise. Franskmennene klarte bl.a. ikke å lage en egen Covid-vaksine. Heldigvis kompenserte den internasjonale solidariteten og en formidabel EU-satsing for slike mangler. Siden har man tatt mer høyde for behovet for å styrke det nasjonale nivået. Kjernefunksjoner som var satt ut eller nedlagt relokaliseres eller bygges opp igjen. Ukraina-krigen synliggjør flere sårbarheter med tanke på statens evne til å gi innbyggerne trygge rammer. Til og med spørsmålet om man fortsatt kan føre en høyintensitets krig over tid står på bordet.

Virkeligheten tvinger seg på suverenister og integrasjonister. Årets vinner blir trolig ikke den som roper høyest, men den som kan tilby den beste doseringen mellom europeisk og nasjonal suverenitet når det kommer til beskyttelse, sikkerhet og uavhengighet.

For å snakke om fransk suverenisme og populisme i årets presidentvalg, har Frankrike forklart denne uken invitert Anders Ravik Jupskås, statsviter og nestleder ved C-REX, Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo.

HØR UKAS EPISODE HER:

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

- Annonse -