Bakgrunnsbildet er fra protestene mot nye landbrukslover, i november 2020. Foto: Wikimedia / Randeep Maddoke / CC0-Public Domain
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Kenneth Bo Nielsen og Jostein Jakobsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

Høyesteretts ordre kom i forbindelse med en pågående høring om nettopp oppvigleri-lovgivingen, en mer enn 150-gammel del av indisk straffelov. Rettens ordre innebærer at ingen nye straffesaker skal registreres med henvisning til oppvigleri; pågående straffesaker settes på pause, og folk som sitter fengslet anklaget for oppvigleri skal få mulighet til å søke løslatelse mot kausjon.

Dette er en signifikant utvikling, for gjennom tiår har paragrafen om oppvigleri vært flittig brukt av skiftende regjeringer mot regimekritiske røster, ikke minst de siste åtte årene, under Narendra Modis styre.

Paragrafen om oppvigleri kriminaliserer det å «egge til opprør» mot staten. Paragrafens kritikere betrakter den som udemokratisk, en utdatert antikvitet med dype røtter i britisk imperialisme og kolonialisme. Under kolonitiden ble den mest brukt av britene til å fengsle ledere av den indiske frigjøringsbevegelsen, som jo nettopp i britenes øyne «egget til opprør» mot staten — om enn oftest på ikke-voldelige måter – eller true dem til taushet. 

Som mye annen kolonial lovgivning ble paragrafen ble likeve videreført i indisk (og pakistansk) straffelov etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1947. I 1962 søkte indisk høyesterett å begrense myndighetenes bruk av oppvigleri-anklager mot meningsmotstandere, men med begrenset praktisk effekt.

En kartlegging av myndighetenes bruk av oppvigleri-anklager for perioden 2010 til 2021 viser at cirka 13.000 indere ble tiltalt for oppvigleri i denne perioden. I perioden 2010 til 2014, da Kongresspartiet hadde makten, ble flertallet av slike anklager domstolsbehandlet i delstatene Vest-Bengal, Jharkhand, Orissa og Bihar – deler av India som på den tiden huset en god del av Indias naxalitter, væpnede maoistiske opprørsgrupper. Men også en del intellektuelle og menneskerettighetsaktivister ble tiltalt for oppvigleri i denne perioden på grunn av «anti-nasjonale aktiviteter», en eufemisme for (krass) kritikk av regjeringens politikk.

- Annonse -Frontrunner.site

Modi-regjeringen er langt ifra den første til å bruke oppvigleri-paragrafen politisk til å slå ned på kritiske røster, men bruken av paragrafen har økt under Modi. Antallet aktiviteter som kan føre til en potensiell tiltale for oppvigleri har også økt betraktelig; indere som ikke har reist seg under avspilling av nasjonalsangen er blitt tiltalt for oppvigleri. Det samme har skjedd for brukere av sosial medier som har delt regjeringskritiske eller «pro-pakistanske» synspunkter, folk som har «liket» slik poster, folk som har brukt sin demokratiske rett til å kritisere regjeringens håndtering av Covid-19-pandemien, folk som har kritisert nye lovgivninger slik som de kontroversielle landbrukslovene i 2020-2021 (som vi tidligere har skrevet om i Transit Magasin), eller de minst like kontroversielle statsborgerskapsslovene i 2019. I all hovedsak er det under Modi ikke væpnede maoister, men journalister, intellektuelle og folkelige protestbevægelser som har vært skyteskive for oppvigleri-tiltaler. 

Kartleggingen av bruken av oppvigleri-anklager i perioden 2010-2021 viser også at det har blitt rettsbehandlet 405 tiltaler om oppvigleri kun på grunnlag av kritikk rettet mot enten konkrete politikere eller regjeringen som helhet. Hele 96 prosent av disse 405 tiltaler ble registrert etter at Modi kom til makten i 2014. Av disse 405 tiltalte personer er hele 149 blitt tiltalt for oppvigleri på grund av «kritiske eller nedverdigende» bemerkninger om statsminister Modi, mens 144 ble oppvigleritiltalt for samme type bemerkninger mot førsteministeren i delstaten Uttar Pradesh, hindunasjonalisten Yogi Adityanath.

Domstolene har tidvis uttalt at en politikers forfengelighet ikke er gyldig grunnlag for en oppvigleri-anklage, og at det å kritisere statsministeren ikke kan anses som en «anti-nasjonal handling». Yogi Adityanath har ellers også utmerket seg med å proklamere – i slutten av 2021 i etterkant av en cricketkamp mot Pakistan som India tapte – at alle som dristet seg til å feire den pakistanske seieren i hans delstat ville bli tiltalt for oppvigleri.

Oppvigleri-anklagene har sittet løst under Modi, og både små og store kritiske offentlige ytringer har kunnet utløse en tiltale for oppvigleri. At mange slike tiltaler har været politisk motiverte ser man med tydelighet hvis man studerer domfellelsesraten. I et utvalg på 126 saker hvor domfellelse har funnet sted fant ovennevnte kartlegging at 98 av sakene første til fullstendig frifinnelse for alle anklager. Ytterligere ble en del tiltalte frifunnet for oppvigleri, men dømt for andre forhold. Men kun i 13 tilfeller ble en tiltalt faktisk dømt for oppvigleri. Dette tilsvarer kun ca. 10 prosent av de tiltalte. Andre estimater setter tallet enda lavere, så lavt som bare 3 prosent for 2019, ifølge en kilde.

Indere som er tiltalt for oppvigleri sitter lange perioder i fengsel i påvente av rettssak. Selv i de tilfeller hvor retten tillater løslatelse mot kausjon før selve rettssaken,  tilbringer tiltalte ofte flere måneder i fengsel, i noen tilfeller et halvt år. For å oppnå løslatelse mot kausjon må man gjerne betale titusenvis eller hundretusenvis av rupier, og stort sett alle som har opplevd å bli tiltalt for oppvigleri rapporterer at de har måttet selge land, smykker eller husdyr, eller ta opp store lån for å betale for juridisk bistand og kausjon. Selve rettssaken kan pågå i årevis, og i denne perioden må tiltalte deponere deres pass, kan ikke inneha jobb i offentlig sektor, og må møte jevnlig i retten.

Statistikken viser flere ting. For det første er det ikke domfellelsen som er den egentlige straffen i en oppvigleri-sak; Det er selve prosessen som både fornedrer og forarmer den tiltalte over en lang tidsperiode, uansett utfall av selve straffesaken. For de andre, så er det ikke først og fremst det faktiske antallet oppvigleri-tiltaler som er med på å undertrykke dissens og kneble regjeringskritiske stemmer og meningsmotstandere, for antallet straffesaker er tross alt relativt lavt. Snarere er det den latente vissheten i den bredere offentligheten om at både små og store kritiske ytringer potensielt kan bli møtt med anklager om oppvigleri som kan føre til en høyere grad av selvsensur, også blant journalister, aktivister, studenter og akademikere. Resultatet er en mindre levende og mindre fri offentlig meningsutveksling.

Den aktuelle ordren fra høyesterett om å sette oppvigleri-paragrafen på pause er i så måte en positiv utvikling. Det er verdt å bemerke at nettopp høyesterett de siste årene under Modi har uttrykt stigende bekymring over det «enorme potensiale for misbruk» som ligger i oppvigleri-paragrafen, og har oppfordret til at den avskaffes. En dommer uttalte metaforisk at det å gi en regjering en oppvigleri-paragraf er som å gi en tømrer en sag: formålet er å felle de trær som behøves, men potensielt kan hele skogen felles på kort tid om tømreren så vil. 

Om utviklingen er irreversibel er fortsatt usikkert. Bare få dager før høyesterett suspenderte oppvigleri-paragraffen forsvarte BJP foran høyesterett den som «en god lov». Og man har lagt til at «enkelttilfeller» av misbruk ikke var grunnlag nok til å revurdere loven som helhet. To dager senere endret BJP synspunkt, angivelig etter ordre fra Modi, som sa seg villig til å «undersøke og overveie» paragrafen.

Betyr dette slutten på oppvigleri er det godt nytt for meningsmangfoldet i indisk offentlighet. 


Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin