Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
Det har tatt mange og lange runder ved forhandlingsbordet, men den 1. oktober 2025 kunne man endelig markere at frihandelsavtalen mellom India og EFTA-landene, som omfatter Norge, Sveits, Island og Liechtenstein, trådte i kraft. Og optimismen er stor. Det snakkes om investeringer i milliardklassen, millioner av nye jobber, økt samhandel og vekst, samt utviklingen av mer robuste og integrerte leverandørkjeder på tvers av land.
Samtidig inneholder avtalen et eget kapittel som diskuterer bærekraft og arbeidstakerrettigheter. Et slikt kapittel er ikke hverdagskost i frihandelsavtaler hvor India er part, og det er positivt at India og EFTA-landene i fellesskap har blitt enige om å inkludere disse sentrale elementene. For både ansvarlige næringslivs- og sivilsamfunnsaktører åpner frihandelsavtalen derfor nye muligheter for å sette fokus på problematikker og utfordringer knyttet til kastediskriminering og arbeidsliv. Og det er det god bruk for.
Kasteproblematikken som ikke forsvinner
I oktober deltok jeg på en stor Sør-Asia konferanse i Heidelberg. Her presenterte en forsker en studie av statuer av B. R. Ambedkar. Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias grunnlov, men han var også Dalit – på norsk ofte omtalt som «de uberørbare», altså de som er plassert nederst i kastehierarkiet – og en livslang forkjemper for Daliters rettigheter og mot kaste i alle dens former. Man ser hans statue overalt i India, og for Daliter er Ambedkar blitt et viktig symbol på deres rettighetskamp og politiske myndiggjøring. Mange steder på den indiske landsbygda reiser Daliter selv slike ofte hjemmesnekrede Ambedkar-statuer for å gjøre krav på anerkjennelse og for å skape en legitim og symbolsk plass i det offentlige rom.
Nå ser vi imidlertid en bølge av vandalisering eller ødeleggelse av slike Ambedkar-statuer: de spraymales over eller får armer eller hodet hugget av. Alternativt får de en krans laget av sko eller sandaler hengt rundt halsen i stedet for en krans av blomster, noe som er mindre voldelig, men like kraftfullt rent symbolsk. Forskeren som presenterte sin analyse i Heidelberg, var ikke i tvil om hva slik vandalisering handler om: Det er et både fysisk og symbolsk forsøk fra lokale høykastegrupper på å befeste kastehierarkiet og utøve den sosiale makt og kontroll som ligger i kaste. Målet med ødeleggelsen av disse Ambedkar-statuene er derfor å marginalisere og utdefinere Daliter fra sosiale og politiske sfærer.
Annetsteds, i Den indiske høyesterett, kastet en 70-åring i oktober en sko etter dommer B. R. Gavai. Dette gjorde han i protest mot en uttalelse fra dommeren som han oppfattet som en fornærmelse mot hinduismen. Men dommer Gavai er ingen Hr. Hvermannsen. Han er «Chief Justice of India», leder av Den indiske høyesterett og den høyt plasserte dommeren i det indiske rettssystemet. Han er også buddhist og Dalit, og kommer fra en familie av Daliter med sterkt engasjement i Ambedkarismen. Hans far, R. S. Gavai, var faktisk blant den halve million Daliter som konverterte til buddhismen sammen med Ambedkar i 1956 for på den måten å unnslippe kastehierarkiets undertrykkelse. Dommer Gavai har ofte snakket om hvordan hans beslutning om å studere juss var inspirert både av Ambedkar, og av farens drøm om å bruke jussen til å fremme Daliters rettigheter. Skokasteren har, så langt, nektet å unnskylde.
Disse to eksemplene har lite med frihandel og arbeidsliv å gjøre, men de viser med stor tydelighet at vi nå befinner oss i en ganske kritisk periode når det gjelder Daliters sivile og politiske rettigheter, fra lokalt landsbynivå og helt opp til toppen av landets juridisk-politiske system. Mer enn på lenge må vi være bevisste på den vedvarende kastediskrimineringen og ekskluderingen som Daliter utsettes for. Hvert år begås faktisk mer enn 50 000 kasterelaterte overfall på Daliter, i tillegg til gjennomsnittlig fire drap og et dusin voldtekter hver dag.
«Kapittel 11»
Det er med utgangspunkt i dette scenariet at den nye frihandelsavtalen blir interessant, for her ligger det flere muligheter for norsk næringsliv til, i samarbeid med indiske partnere og myndigheter, å være pådriver for positive sosiale endringsprosesser og for å bidra til å sikre at de økonomiske fordelene ved økt samhandel blir mer rettferdig fordelt.
Det er avtalens kapittel 11 om bærekraft som er sentralt i så måte. Dette kapittelet nevner både ILO-deklarasjonens fundamentale prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen, UNESCO-deklarasjonens ambisjon om å skape fullt, produktivt og anstendig arbeid for alle, og ILOs deklarasjon om sosial rettferdighet og rettferdig globalisering. Artikkel 11.6 spesifiserer ytterligere viktigheten av ILOs standarder som dekker organisasjonsfrihet og retten til kollektiv forhandling; eliminering av alle former for tvangsarbeid; avskaffelse av barnearbeid; eliminering av alle former for diskriminering hva angår arbeid og yrke, og et trygt og sikkert arbeidsmiljø.
Vi som jobber med kasteproblematikker vet at nettopp Daliter ofte arbeider under spesielt vanskelige eller farlige forhold og er mer utsatte; at de er sterkt overrepresentert blant barnearbeidere og såkalte «bonded labourers», altså tvangsarbeidere som i praksis er «bunnet» til et særlig arbeid på grunn av gjeld, såkalt gjeldsslaveri. Vi vet også at lavkaster og Daliter typisk arbeider under dårligere vilkår enn arbeidere fra høyere kaster; at de har dårligere tilgang på fasiliteter på arbeidsplassen; at de har dårligere eller slett ingen helsedekning; og at de sjeldent får tilbud om utdanning eller annen opplæring. Og vi vet at vold, trusler om vold eller seksualisert vold mot Dalit-kvinner kan være typiske konsekvenser hvis Daliter begynner å håndheve arbeidstakerrettigheter overfor arbeidsgivere.
For en norsk næringslivsaktør er slik kasterelatert diskriminering vanskelig å kartlegge og vanskelig å jobbe med. Og landskapet kompliseres ytterligere av utstrakt bruk av hjemmebasert arbeid, for eksempel i den indiske tekstilindustrien. Slike «lange leverandørkjeder» er vanskelige å overvåke. Enda mer komplisert blir det når man tar i betraktning at det indiske arbeidsmarkedet i liten grad er formalisert: Det inngås sjeldent formelle arbeidsavtaler eller kontrakter; mange virksomheter ansetter ikke sine egne arbeidere direkte, men går via såkalte «arbeidskontraktører». Det kan bety at arbeidsgiver ikke alltid har full oversikt over de faktiske lønns- og arbeidsvilkårene.
Ballen ligger hos næringslivet
På tross av disse utfordringene gir frihandelsavtalen et godt utgangspunkt for en robust felles innsats fra indiske og norske aktører – som jo i tillegg må forholde seg til den norske lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, den såkalte åpenhetsloven – til proaktivt å ta opp og jobbe med kastediskriminering og menneskerettighetsbrudd. Og det er bare å håpe at næringslivet er seg både mulighetene og ansvaret bevisst. For kapittel 11 er dessverre unntatt avtalens tvisteløsningsmekanismer, hvilket i praksis betyr at det ikke sanksjoneres hvis en eller flere artikler brytes. Så hvis de store ordene om eliminering av alle former for arbeidslivsdiskriminering og fullt, produktivt og anstendig arbeid for alle – også for de mest utsatte – skal realiseres, må ansvarlige næringslivsaktører selv være pådrivere og foregangsmenn. Ballen ligger dermed hos næringslivet selv, men heldigvis vet vi at hvor det finnes vilje, da finnes det en vei.
Førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO).
