Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
For litt over hundre år siden var også det britiske nasjonalgalleriet mål for politiske aktivister. Den gangen var det suffragettene, som angrep og skadet Venus med speil av Diego Velázquez. Dette var en av flere aksjoner der kvinner malt av menn ble mål for politisk vandalisme utført av suffragetter.
- DETTE ER SAKEN: Klimaaktivister kastet suppe på Van Gogh-maleri
I utkanten av komfortsonen
Jeg har aldri kastet suppe på noe maleri. Men det samme engasjementet som driver meg til å skrive for Naturpress, har tidligere drevet meg til å utføre aksjoner noen vil mene er over streken, og som har forstyrret offentlig ro og orden.
Maleriet ikke ble skadet, og aktivistene visste at bildet var beskyttet av glass. Denne aksjonen beveget seg likevel i utkanten av min komfortsone. Samtidig vekket det en del tanker hos meg, og fikk meg til å reflektere over mine egne holdninger.
Mange av mine klimaengasjerte venner mener dette er idiotisk. Dette er folk som selv ikke går av veien for å provosere for å få fram sitt budskap. Jeg synes det er verdt å reflektere over dette. Hvilket nivå av provokasjon er greit? Er det akkurat mitt komfortnivå som er den riktige målestokken?
DET ER TANKEVEKKENDE AT VI HAR FÆRRE SKRUPLER MED Å SPRENGE ET FJELL SOM HAR BYGGET SEG OPP OVER MILLIONER AV ÅR, EN Å ØDELEGGE ET SKARVE 150 ÅR GAMMELT MALERI
Flere gjenstander enn levende vesener
«De hundre foreslåtte olje- og gasslisensene – del av den fossildrevne vekstkulten – vil ødelegge all vår kultur, sammen med menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den. Hvorfor beskytter vi disse maleriene når vi ikke beskytter millioner av liv som vil bli tapt som følge av klima- og samfunnskollaps?» spør aktivistene. Det er ikke dårlige spørsmål.
Aksjonen leder tankene mot bruk- og kast-samfunnet vi lever i. For to år siden nådd verden et punkt der massen av menneskapte (eller -omformede) gjenstander er større enn den samlede biomassen. Det finnes nå flere ting enn levende vesener på jorda.
Mye av dette brukes i noen få år, eller dager, før det kastes. Hvert år kaster hver av oss over 430 kilo avfall i snitt. Mesteparten av dette er masseprodusert ræl, men mye er også ting det er lagt mye flid og arbeid i. Og alt sammen er laget av levende materiale.
Men noen få, utvalgte ting vil vi ta ut av syklusen og gi evig liv. Det er tankevekkende at vi tilsynelatende har færre skrupler med å sprenge et fjell som har bygget seg opp over millioner av år, en å ødelegge et skarve 150 år gammelt maleri.
Etterlyst: alvor
Verden er ikke i nærheten av å ta innover seg alvoret i økokrisa vi fremdeles bare befinner oss i første stadium av. FNs klimapanel anslår at vi styrer mot 2,8 °C oppvarming innen 2100, dersom alle land gjennomfører alle tiltakene de har sagt at de skal. Og det kommer de ikke til å gjøre.
Forskere anslår at vi har nådd fem av ni viktige vippepunkter i klimasystemet, der oppvarmingen vil bli selvforsterkende på en måte som ligger utenfor vår kontroll.
3-4 graders oppvarming er ikke urealistisk. Det vil medføre at store deler av jorda vil bli ubeboelig for mennesker, og for mange dyr. Flere forskere tar til orde for at klimaforskerne må vie større oppmerksomhet til spørsmålet om samfunnssystemet kan kollapse.
Politikere snakker likevel som om 1,5-gradersmålet er innen rekkevidde. Andelen klimaforskere som tror dette er realistisk er forsvinnende liten.
VERDEN ER IKKE I NÆRHETEN AV Å TA INNOVER SEG ALVORET I ØKOKRISA
Ingenting vil bli som før
Hvis man kunne avblåse masseutryddelsen og økosammenbruddet ved å ødelegge noen malerier, ville valget vært enkelt. Vekk med dem!
Men grunnen til at mange reagerer på suppekastingen, er nok også at sammenhengen mellom et 1800-tallskunstverk og økosystemet ikke er åpenbar. Maleriet er verken årsaken til klimasammenbruddet, eller noe det vil hjelpe å ødelegge.
Samtidig er nettopp dette også et av aktivistenes poenger: at ingenting er uberørt av økokrisa, og at ingenting kommer til å bli som før.
Denne kronikken er skrevet av Even Dessau, journalist for Naturpress.no og debattredaktør for Miljødebatt.no.
