Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Kronikken Katrin Glatz Brubakk og Kristina Quintano publiserte i Transit Magasin 5. juli, om båttragedien i Middelhavet, ga nye perspektiver på den altfor velkjente problemstillingen om forlis av båter med migranter og flyktninger. Den generelle omtalen av forliset gjorde tragedien til noe nesten rutinemessig og akseptabelt. Kronikken viste det tragiske i tragedien.
Medfølelse er ikke nok. Hvilke strukturelle ting kan endres for å redusere risikoen for at slikt skal skje igjen og igjen? Et godt utgangspunkt er å se på de økonomiske drivkreftene. Heller ikke dette er pressen flinke til å skrive om, og vi er ikke flinke til å tenke på denne måten.
Vi tenker oss gjerne at alle i verden vil til Europa eller andre rike, velordnede land. Det bekrefter vår følelse av hvor godt vi har det, tross alt, og hvor privilegerte vi er. Men de fleste vil erfaringsmessig ikke flytte på seg. Det er ikke nød de fleste steder, og hjemme er best. Kan vi effektivt hindre nød og sørge for en noe jevnere fordeling av godene, vil flyktningestrømmen mot Europa ikke øke i det uendelige. Det grunnleggende problemet er urettferdigheten i verden, ikke de relativt få som vil skaffe seg et bedre liv ved å flytte på seg.
Noen vil imidlertid alltid ønske å flytte på seg, slik vi også har mange eksempler på i vår egen kultur. Min far var en av mange flyktninger fra Norge til Sverige under andre verdenskrig, og i perioder reiste mange norske til USA. Et av motivene var et helt legitimt ønske om et bedre liv. Det er slikt som bringer verden fremover! Dette er en naturlig menneskelig drift som vi verken kan eller bør sette et tett lokk på.
Det finnes imidlertid grenser for hvor mange vi kan ta imot, om ikke annet fordi myndighetene er avhengig av folkelig aksept. At denne grensen kan settes høyere enn den har vært satt, viser aksepten av migrantstrømmen fra Ukraina. Vi har ingen problemer med å akseptere dem, uten at de er politiske flykninger i rettslig forstand. Men selv om vi kan ta imot flere migranter enn det vi gjør, må migrantstrømmen kunne reguleres. Da reiser spørsmålet seg om kriteriene for dette.
I Middelhavet er skjer utvelgelsen ved at de som setter livet på spill og klarer å krysse havet, får en får en mye større sjanse til å få opphold enn dem som ikke gjør det, om ikke annet fordi det er umulig å sende tilbake dem som har kommet. Det er noe grunnleggende irrasjonelt og uetisk i dette. Hvorfor skulle det å sette eget liv på spill – og barnas – gi økt sjanse for å få bli i Europa? Enda mer grotesk blir dette når vi vet at det koster relativt store summer å få bli med migrantskipene. Da er det ikke nødvendigvis de mest trengende som får fordelen av denne ordningen.
Noen tenker at dersom en bare gjør risikoen for eget og barns liv stor nok eller øker risikoen for å mislykkes på annen måte, vil det virke avskrekkende, og migranter vil slutte å sette over Middelhavet i livsfarlige båter. En har unnlatt å berge båter i akutt nød, sendt migrantskip tilbake til utgangspunktet eller hindret dem som vil hjelpe dem. Alt dette er regelmessig folkerettsstridig, og har uansett neppe hatt påviselig effekt på migrantstrømmen sjøveien.
Hadde jeg profitert på migrantskip, ville jeg jublet for slike mottiltak.
Migranter blir avhengig av mine (falske) løfter om et trygt skip. Og sendes migrantene tilbake, kan jeg profitere på dem en gang til. I noen tilfeller blir migranter som blir sendt tilbake bøtelagt, så også myndighetene i avsenderlandet profiterer på mottiltakene. Sett fra et europeisk myndighetsperspektiv er derfor det mest effektive mottiltaket å gjøre overfarten for migrantskipene så trygg som mulig. Da er det mindre å tjene på å arrangere reisene.
Utvelgelsen av dem som skal bli, må skje på annen måte enn ved å redusere vinnersjansene i livs- og dødslotteriet.
Også når det gjelder selve redningsoperasjonene er det økonomiske krefter som virker inn. Plikten til å redde er så dypt forankret hos sjøens folk at det neppe er et spørsmål om penger her. En kompensasjonsordning kan imidlertid være hensiktsmessig for å unngå at noen seiler forbi når det er fare for at en ikke får satt migrantene i land. Det vil nok gjøre det lettere for dem som ønsker å hjelpe om en får i stand en ordning der kyststaten vet at mottatte migranter kan fordeles videre til andre land, slik EU nå arbeider for. Kyststaten risikerer jo da ikke å bli sittende igjen med hele regningen.
Problemet er likevel organiseringen av redningsarbeidet. F.eks. Malta tjener gode penger (finansiert av flytrafikken) på å påta seg koordineringen av redningsaksjoner i store deler av Middelhavet, men har ingen spesiell plikt til å sørge for redningsressurser eller landsetting av reddede. Tvert imot er det eksempler på at organiseringen av redningsarbeidet går ut på trenere det eller bevirke at migrantene ulovlig blir sendt tilbake til f.eks. Libya. Denne organiseringen av redningsarbeidet til sjøs må det gjøres noe med. Etter havrettstraktaten (grunnloven på havet) vil f.eks. en tenkt EU-organisert redningsoperasjon kunne operere ikke bare på det åpne havet, men om nødvendig også i territorialfarvannet til alle kyststatene. EUs grensebevoktning FRONTEX har allerede oversikt over hva som foregår – det var f.eks. de som tok det kjente bildet av migrantskipet som gikk ned i juni.
At en stat som ikke sørger for effektiv redning kan påta seg ansvaret for redning over store havområder mot vederlag, slike det er nå, er en ordning man må få slutt på.
Penger er ikke alt, men de kan få folk til å gjøre det utroligste. Skal en hindre migranttragedier i Middelhavet, må en spørre hvordan penger motiverer og handle deretter.
Denne kronikken er skrevet av Erik Røsæg, jusprofessor, Universitetet i Oslo.
