Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Kjære lesere! Jeg skriver til dere fra sentrum av Tblisi, fra hjertet av demonstrasjonene i Georgia.
Vi kjemper mot russisk okkupasjon av Georgia, slik vi har gjort siden 1978. Vi er sterke, modige og fredelige. Men vi vil bli enda sterkere med deres hjelp.
Akkurat nå kjemper det georgiske folket mot russisk overtakelse i form av «den russiske loven» mot utenlandsk innflytelse. Situasjonen er svært lik demonstrasjonene i Ukraina i 2013-14, som endte med at den autoritære og russiskstøttede presidenten Viktor Janukovytsj ble styrtet.
Og akkurat som Ukraina er en del av Georgias territorium okkupert av Russland.
Historien om okkupasjonen er nesten helt lik det vi ser i Ukraina nå. Som i Ukraina fant det sted en falsk folkeavstemning i 1991, der folk fra andre daværende sovjetrepublikker ble fraktet inn med busser for å stemme. Folkeavstemningen ble fulgt av en angrepskrig og et folkemord, som førte til 250.000 internt fordrevne i et land med 3,7 millioner innbyggere, tretti år med okkupasjon, og lite håp om at flyktningene noen kunne vende tilbake til hjemmene sine. I løpet av de 13 månedene krigen varte ble 12.000 sivile drept, mens flere hundre forsvant sporløst.
Fra 1993 begynte en forhandlingsprosess for å få til en fredelig løsning på konflikten og gjøre det mulig å vende hjem for de internt fordrevne. Men parallelt med dette startet Russland en prosess der det ble delt ut russiske pass til dem som fortsatt bodde i Abkhasia. I tillegg ble husene til dem som hadde blitt fordrevet, overtatt og delt ut til nye eiere. Delvis for å belønne leiesoldater som hadde slåss på russisk side, delvis ble de solgt til folk som flyttet dit fra russiske regioner.
I disse årene gjorde også det internasjonale samfunnet flere forsøk på å utplassere fredsbevarende FN-styrker, og gjennomføre en prosess for tilbakeføring av flyktningene under deres oppsyn. Men samtlige forsøk var mislykket.
Den største tabben var opprettelsen av «Venner av Georgia»-gruppen i 1993. Denne gruppen inkluderte USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Russland. USA og Vest-Europa trodde at Russland kunne være en fredsskaper, og være med å løse konsekvensene av en krig som Russland selv hadde organisert. På samme måte som under den såkalte Minsk-prosessen for Øst-Ukraina ble okkupanten og organisatoren av angrepskrigen en del av gruppen som skulle skape fred. Naturlig nok bidro ikke dette på noen måte til å løse situasjonen.
LES OGSÅ: Offentlig ansatte presset til å delta i regjeringsvennlig demonstrasjon
Russlands vetorett i FNs sikkerhetsråd hindret også resolusjoner om tilbakevending for flyktningene, siden dette ikke var i Russlands interesse. Russlands interesser var og er fortsatt å forlenge kaoset som gir det makt i regionen.
På 2000-tallet, etter at Putin hadde kommet til makten i Russland og Georgia endelig hadde satt kursen mot et vestlig partnerskap, nådde forholdet mellom Tblisi og Moskva et kritisk punkt. Denne krisen førte til en ny, russisk angrepskrig mot Georgia i 2008, et nytt folkemord på georgiere og til at byen Tskhinvali og området rundt ble okkupert.
Nok en gang klarte ikke verden å vise Russland at man ikke er villige til å forhandle om en ny internasjonal orden på Russlands premisser. Det ble ikke engang innført økonomiske sanksjoner mot Russland.
Da USAs daværende president Barack Obama besøkte Russland i 2009, holdt han en tale der han annonserte en “omstart” av forholdet mellom USA og Russland, og om alle fordelene som ville komme fra et fremtidig partnerskap med et sterkt og vitalt Russland:
«Tenk på alt som vil forme livene deres: Sikkerhet fra atomvåpen og ekstremisme, tilgang til markeder og muligheter, helse og miljø, et internasjonalt samfunn som beskytter suverenitet og menneskerettigheter samtidig som det promoterer stabilitet og velstand. Disse utfordringene krever et globalt partnerskap, og dette partnerskapet vil bli sterkere hvis Russland inntar sin rettmessige plass som en stormakt.»
Det er ikke rart at det russiske regimet konkluderte med at den frie verden foretrakk bekvemmelighet og økonomiske interesser framfor prinsipper og verdier. I 2010 begynte byggingen av Nord Stream 1-rørledningen, som førte til økt europeisk avhengighet av russisk gass og gjorde Russland rikere. Den ble senere fulgt av Nord Stream 2.
I 2010 inngikk Russland og Frankrike en kontrakt om levering av to helikopter-hangarskip. Kontrakten ble hevet blant annet på grunn kritikk fra den georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili. I dag er det lett å forestille seg hvordan Russland kunne ha brukt disse skipene i den pågående krigen i Ukraina.
Alt dette viser hvordan Russland har kunnet berike seg de siste to tiårene, samtidig som det har utkjempet flere angrepskriger. Nå har imidlertid verden våknet opp på grunn av den heroiske forsvarskampen til Ukraina. Og i Georgia har vi store forhåpninger. Forhåpninger om at vi endelig kan deokkupere hjemlandet vårt slik at folk endelig kan vende tilbake til livene sine.
Ukrainas kamp går langt utenfor dets grenser. Det står som et forsvarsverk for alt det den siviliserte verden har tilkjempet seg – demokrati, frihet, selvbestemmelsesrett, en regelbasert orden og respekt for statsgrenser. Et nederlag for Ukraina betyr et tilbakeslag for sivilisasjonen for barbariet, og en tilbakegang til middelaldersk kaos der den sterkestes rett råder.
Det georgiske folket forstår hva det handler om. Siden 2014 har georgiske frivillige bidratt aktivt for Ukrainas sak. Flere hundre georgiske frivillige soldater slåss skulder ved skulder med ukrainerne. Opprettelsen av Den georgiske legionen i 2014 og rollen georgiere spilte i forsvaret av Mariupol er begge eksempler på den felles dedikasjonen. Det samme er flere andre militæravdelinger opprettet av georgiere.
For oss, det georgiske folket, er det krystallklart at Ukrainas seier er tett sammenvevd med vår egen mulighet for å frigjøre oss fra terroristen og angriperstaten Russland. Både den fordrevne og den okkuperte befolkningen har levd under harde forhold som okkupasjonen har påført oss gjennom tre tiår. En ukrainsk seier kan bety en gjenopprettelse av georgisk kontroll og gjeninnføring av den georgiske grunnloven på hele territoriet vårt, innenfor grensene som er anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Så lenge Ukraina kjemper for å frigjøre territoriet sitt, er det essensielt at Vesten opprettholder og forsterker de økonomiske, politiske og kulturelle sanksjonene mot Russland som har blitt innført siden 2014. Og dette presset kan også bli et verktøy for Georgia til å sikre sin egen frigjøring.
Hvis Russland klarer å fortsette å okkupere georgisk territorium selv etter en ukrainsk seier, må sanksjonene forsette. Ansvaret for dette ligger hos vestlige land. Verden bør ikke vende tilbake til business som normalt med Russland så lenge deler av Georgia er okkupert. I stedet bør sanksjonene fortsette, som et kraftig pressmiddel for rettferdighet der også. Krigen kan ikke bli betraktet som ferdig så lenge deler av Georgia fortsatt er okkupert. Selv et nytt regime i Russland garanterer ikke en fredelig løsning: Okkupasjonen av Abkhasia fant sted under Jeltsin, mens Tskhinvali ble okkupert under Medvedev.
Nasjonen vår er fast bestemt på en rettferdig fredsprosess straks de okkuperte, georgiske territoriene er befridd. Vi er i kontakt med folk i de okkuperte områdene, og forsøker i fellesskap å legge grunnen for en reintegreringsprosess – i den grad det overhodet er mulig under de nåværende omstendighetene. Denne prosessen vil fokusere på reintegrering, tilbakevending for den fordrevne befolkningen og gjenopprettelse av grunnloven på hele territoriet. Veien framover handler om felles bestrebelse for rettferdighet, stabilitet og trygging av demokratiske verdier i regionen vår.
LES OGSÅ: Offentlig ansatte presset til å delta i regjeringsvennlig demonstrasjon
Denne teksten er oversatt fra engelsk til norsk av John Færseth.
