Frontrunner CMS
Frontrunner CMS

Klimakonferansen i Bonn: – Forhandlinger i stampe

KOMMENTAR: Klimaforhandlingene i Bonn har gått trått. De klare resultatene lar vente på seg ettersom partene ikke har blitt enige om mange av de viktigste forhandlingspunktene, skriver Lillian Bredal Eriksen. Hun er seniorrådgiver for paraplyorganisasjonen Forum for utvikling og miljø, og er tilstede på klimakonferansen.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Klimakonferansen i Bonn som foregår fra 3. til 13. juni skal forberede og rydde vei fram mot de kommende sluttforhandlingene ved FNs klimatoppmøte, COP29 i Baku i Aserbajdsjan, som finner sted i november.

Som ved tidligere år er det her i Bonn spørsmålet om klimafinansiering som ligger til grunn for at forhandlingene stanser opp. Men også diskusjonene om utslippskutt, tilpasning, likestilling, rettferdig omstilling og forskning er vanskelige.

Det er merkbar irritasjon fra flere utviklingsland at industrilandene ikke har levert på sine nasjonale ambisjoner for utslippskutt og at 100 milliarder US dollar-målet ble nådd for sent. Nylige tall viser at verdens globale klimautslipp økte med 1.1 prosent i 2023 og at kun 26 land har bidratt til utslippskutt.

Disse svake resultatene bidrar til at flere lavutslippsland heller ikke ønsker å trappe opp sine utslippskutt. For mange utviklingsland dreier det seg nå mest om å dekke økende utgifter til tilpasning, tap og skade – og gjeld. Manglende finansiering og lave utslippskutt fra i-landene setter dermed hele verden i fare ettersom klimagassutslippene fortsetter å øke og klimaendringene forverres.

Den globale gjennomgangen

Det viktige gjennomslaget fra Dubai i 2023 om den globale gjennomgangen (The Global Stocktake, GST) som viser måloppnåelse opp mot Parisavtalen og hva som gjenstår, skal arbeides videre med, blant annet gjennom de nasjonale ambisjonene (NDCs ) som alle land skal levere i februar 2025.

Også i dette forhandlingssporet t (spesielt i ‘United Arab Emirates dialogue on implementing global stocktake outcomes’) er det uenighet om hvor stor plass finansiering skal ha. AILAC og LDCene er blant landene som fremmer at dialogen bør fokusere på hvordan I-landene kan bidra til en gjennomføring av utviklingslandenes ambisjoner.

LDC er landgruppe for ‘Least Developed Countries’ og AILAC er ‘Independent Alliance of Latin America and the Caribbean’.

Norge – med støtte fra de fleste i-landenes overordnede holdning – er at UAE-programmet bør være en oppsummering av det som foregår på de ulike sporene av den globale gjennomgangen. Grunnen til det er at programmet kommer i tillegg til andre eksisterende program og derfor betraktes som unødvendig og til og med negative for de videre forhandlingene.

Onsdag ba Storbritannia om at også artikkel 28 fra GST-vedtaket skulle inn. Dermed stoppet forhandlingene opp igjen, ettersom de fleste utviklingslandene ikke ønsker at utslippskutt og paragraf 28 skal nevnes i teksten så lenge i-landene ikke vil forplikte seg til å betale gjennom offentlige støtteordninger.

Klimafinansiering

På klimafinansiering står forhandlingene også i stampe hovedsakelig på grunn av ulike forventinger til resultatet av forhandlingene om det nye globale finansieringsmålet. India har tidligere anslått et behov på 1 trilliard dollar årlig. Det nye målet vil mest sannsynlig bli todelt, hvor den ene delen er offentlig finansiering og den andre privat og mer for investeringer. Mesteparten av de private investeringene vil gå til energiutvikling, men også til tilpasning, noe som vil kreve et godt regelverk og transparens.

I-landene har så langt ikke kommet med et konkret tall for klimafinansieringen. Det er å anta at det er fordi avstanden mellom behovet som meldes fra u-landene og det i-landene tenker at de kan avse, er for stor.

For å komme videre i forhandlingene og for at alle skal bli villige til å bidra, er det helt nødvendig at i-landene tar på seg det reelle ansvaret som de har for utslippskutt og for tilpasning og tap og skade. Vi er nå i en situasjon hvor deler av verden blir ulevelige, økosystemer dør og matproduksjonen stanser. Det haster. I-landene må bidra med alt de kan nå før ødeleggelsene blir for store.

Utslippskutt

På utslippskutt har det nesten ikke vært bevegelse i forhandlingene. Her blir det mest sannsynlig bare en prosedyrisk tekst, altså på hvordan man skal gå videre med møter ol. Også på utslippskutt dreier diskusjonen seg rundt hvem som har hvor mye ansvar ut ifra prinsippene om Equity og CBDR (Common but Differensiated Responsibiliies).

Utviklingslandene anklager industrilandene rettmessig for å ha kuttet for lite utslipp (ref at utslippene har økt med 1.1 prosent og at bare 26 industrialiserte land har kuttet). Det er også lite villighet til å ta på seg ansvar fra en del land som burde ha kapasitet til det som blant annet de arabiske landene. Finansiering er også et viktig tema her.

Norge må gjennom sin NDC vise at de med et ambisiøst mål er villige til å ta i bruk alle virkemidler for å få slutt på bruken av olje- og gass. Dette innebærer en utfasingsplan som skaper reelle muligheter for en rettferdig omstilling. Norge kan ikke fortsette å utvikle olje- og gassnæring i den krisesituasjonen som vi nå er i.

Noe fremgang

Heldigvis så har det vært fremgang i noen forhandlinger. I landbruksforhandlingene som har stått i stampe i flere år kom man til enighet om et veikart frem mot COP31, workshops og synteserapporter. Også i forhandlingene om Urfolksplattformen kom man til en enighet som styrker urfolks rettigheter.

Selv om det ikke er synlige resultater i form av vedtak i mange forhandlingsspor, har diskusjonene avklart viktige posisjoner mellom land. Selv etter enda vanskeligere forhandlinger i Bonn i fjor, kom man til enighet om flere viktige vedtak som Den globale gjennomgangen (GST) på COP28. Dersom GST-vedtaket følges opp, vil det kunne bidra til at verden kanskje klarer å holde oppvarmingen under 1.5 grader.

Til tross for svake resultater fra forhandlingene på SB60-møtet i Bonn, er det håp om at myndighetene skjerper seg og fyller kofferten med ambisjoner for både finansiering og utslippskutt som vil ta verden mot en oppvarming under 1,5-2 grader frem mot COP29 i Baku. Verden og Parisavtalen er avhengige av at land som Norge bidrar med det høyeste det høyeste mulige ambisjonsnivået.

Lillian B. Eriksen, Forum
Seniorrådgiver ved Forum for utvikling og miljø | Nettside

Seniorrådgiver for klima ved Forum for utvikling og miljø (Forum)

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT