Kristina Quintano rapporterer fra pave Frans besøk på Malta.
Etter flere dager med regn og kraftige vinder som bringer med seg rød sand fra Sahara og Libya kom solen fram over den maltesiske øygruppen bare noen timer før Pave Frans landet lørdag morgen. Besøket, som har vært utsatt siden mai 2020 på grunn av pandemien, hadde mennesker på flukt i fokus.
Allerede i sin første tale til vertslandet trakk paven paralleller til apostelen Paulus som, sammen med Lukas, overlevde et skipbrudd utenfor Malta. I år 60 etter Kristus var en trebåt på vei over Middelhavet da de kom ut for et forferdelig uvær. Båten ble knust av bølgene og mennene klamret seg fast til treplanker. På utrolig vis overlevde alle de 276 skipbrudne.
Paulus ble på Malta i tre måneder før han reiste videre til Roma, noe som førte til at Malta var en av de første romerske koloniene som ble kristnet. I sine taler og høymesser denne helgen har Pave Frans belyst øyas geografiske plassering og understreket at de må fortsette å være en trygg havn for mennesker i nød:
— De som reddet Paulus kjente ikke til navnene på de skipbrudne som var i ferd med å drukne, det var ingen som visste hvor de var født eller deres sosiale status – de visste bare dette ene – at de vare mennesker i nød som trengte deres hjelp. Det var ikke tid for diskusjoner eller fordommer, analyser og beregninger, det var bare tid til å strekke ut en hjelpende hånd.
(Artikkelen fortsetter etter bildene.)
— Håper Malta alltid vil ta imot
— Det er mitt ønske og håp at Malta alltid vil ta imot de som ankommer deres klipper og være en ekte trygg havn. La oss hjelpe de som er langt ute i bølgene og som smeller mot ukjente klipper, sa paven videre.
Pave Frans, som egentlig ikke er noe glad i år reise, har brukt sin stemme til å belyse flyktningenes krise fra aller første stund. Pavens første offisielle besøk utenfor Roma gikk i 2013 til øya Lampedusa, for å minnes de mange som har omkommet på havet og for å takke øyboerne og hjelpemannskapet. Dette har i ettertid blitt omtalt som en tung symbolsk handling av en pave som ber alle verdens kirkesamfunn om å finne tilbake til sitt opprinnelige budskap som han mener er å hjelpe de fattige og de trengende.
I april 2016 reiste paven til Lesvos og i mars 2021 var han i Erbil og traff faren til Alan Kurdi. At hans første reise i 2022 gikk til Malta ga menneskene i leirene her håp. Paven selv understreket at de ikke var glemt.
— Jeg er her for å vise dere at jeg alltid er nær. Jeg er her for å se ansiktene deres, for å se dere i øynene, sa den 85 år gamle paven da han besøkte flyktningleiren Peace Lab, som er en av fire leire i regionen Hal Far.
(Artikkelen fortsetter etter bildene.)
Kunne vært oss
På mange av pavens reiser har han i forkant spesifikt bedt om å få treffe både menneskene som har flyktet og de som hjelper dem. Denne reisen var intet unntak. En tydelig rørt pave lyttet mens flyktningene som har ankommet sjøveien fra ulike land snakket og holdt appeller for ham. Blant dem som holdt taler var Daniel Jude Oukkagual og Siriman Coulibaly.
De fortalte om sine farefulle fluktruter, først gjennom Sahara med smuglere, så gjentatte ganger med forsøk på å krysse Middelhavet. Siriman fortalte om tilbakeskyvinger til Libya og en farefull båtreise der flere av hans medreisende druknet. Fra Libya beskriver han tortur og menneskehandel. Daniel fra Nigeria fortalte om kyniske smuglere og tvungen internering. «Some people lost their lives, som lost their senses!»
Pave Frans klemte dem begge to, kysset hodet deres i velsignelse og gjentok ordene deres høyt. Han minnet oss på at dette ikke bare er fortellinger og tall, men at de er mennesker av kjøtt og blod, at de kunne vært oss.
Paven var ikke nådeløs i sin kritikk av myndighetsgodkjente menneskerettighetsbrudd. «Dere gir en stemme til bønnene til de millioner av mennesker på flukt som får sine fundamentale rettigheter som mennesker brutt. Noen ganger med myndigheters godkjenning.» Paven gjentok den siste setningen: Med myndigheters godkjenning. Det er ingen hemmelighet at også Norge bistår med midler til tvungen retur til Libya.
90 druknet
Bare noen timer før paven ankom leiren Peace Lab druknet 90 mennesker i internasjonalt farvann. Kun fire mennesker overlevde forliset og de ble søndag tvunget tilbake til Libya av handelsskipet Alegra. Paven fordømte disse handlingene og sa at vi aldri må tillate oss å tenke at temaet migrasjon er for stort til at vi orker å forholde oss til det, at ingenting kan gjøres, at de får klare seg selv mens vi holder på med vårt.
— La oss aldri gå i den fellen, la oss møte temaet flukt og migrasjon med godhet og menneskeverd. La oss tenne broderlige bål der mennesker kan søke tilflukt og varme seg, der de kan reise seg igjen og finne nytt håp.
Under høymessen utenfor Valletta tidligere på dagen var han klinkede klar i sin tale om det kristne budskap og fokuserte på tilgivelse og nestekjærlighet. Han fordømte de som påstår at de lever et kristent liv samtidig som de retter en pekefinger mot andre eller nekter å hjelpe de som lider.
(Artikkelen fortsetter etter bildene.)
I leiren Peace Lab tok paven seg også god tid til å treffe de tre unge guttene som er kjent som El Hiblu3. De tre guttene som i 2019 tryglet en kaptein om å ikke kjøre de 108 reddede menneskene tilbake til Libya. Om bord i El Hiblu var blant annet en gravid kvinne og atten barn. Kapteinen valgte, etter mye om og men, å sette kursen mot Malta.
Politikerne har derimot valgt å bruke denne saken som en symbolsak og laget et skrekkeksempel av redningsaksjonen ved å snu denne saken på hodet. De tre unge mennene er nå anklaget for både terrorisme og for å ha kapret El Hiblu.
Ved ankomst i Malta ble de tre guttene som da var femten, seksten og nitten år anklaget for piratvirksomhet og arrestert. Denne anklagen er så absurd at den har mobilisert voldsomme krefter på Malta og for en uke siden kom deres bok om saken ut samtidig som det holdt et stort seminar om saken. Boken om El Hiblu ble overlevert som gave til paven som tok seg god tid til å samtale med guttene og høre deres historier.
Planlagt i to år
Blant de mange inviterte til Peace Lab søndag var en nigeriansk familie med små barn, og en rekke av flyktningene som har ankommet sjøveien de siste årene.
Det var nettopp flyktningene selv paven ønsket å møte og det var derfor ikke satt av mange plasser til offisielle besøkende og politikere. En rekke av organisasjonene som jobber for flyktningers rettigheter på Malta var også invitert. Blant dem var Regina Catrambone som i 2014, sammen med sin mann startet MOAS, Migrant Offshore Aid Station, den første sivile redningsbåten som plukket opp mennesker i havsnød. Regina overleverte en redningsvest til paven.
Vi vet at han fra før av har et kors hengende i Vatikanet laget av trefliser fra en båt som sank utenfor Lampedusa.
Pavens besøk var planlagt for mai 2020, før krigen i Ukraina. Det var naturlig for ham å også minnes de menneskene som nylig har måttet legge på flukt og alle de som har falt i det han kaller en humanitær tragedie.
Da han fikk spørsmål om han hadde planlagt en reise til Ukraina, svarte han bare at det var på blokka.
— Jeg trodde invasjon av naboland, grusomme gateslagsmål og trusler om atomkrig var fjerne og grusomme minner, sa paven mens han understreket at skylden også lå hos mektige våpenproduserende land.
Utenfor Peace Lab sto en gruppe nyankomne ukrainske flyktninger. De sang nasjonalsangen stille og ropte: «close the sky» og «protect our children».
Usminkede leire
I motsetning til det som skjedde på Lesvos i 2016, da Moria var skubbet og vasket i forkant av pavens besøk og nærmest lignet en visningsleir, var det de ekte leirene på Malta paven fikk se. Han legger ikke skjul på at tvungen internering og overfylte leire ikke er mennesker verdig. På samme måte som han gjorde på Lesvos i 2016 understreket paven at vi kan bedre enn dette. Europa kan bedre enn dette.
I en av talene pave Frans holdt i begynnelse av pandemien understreket han hvordan kriser forandrer oss, at han selv trodde man ikke kunne være den samme når man går inn i en krise som når man kommer ut av den. I tjue år har Malta stått i frontlinjen av flyktningenes krise. Allerede i 2007 brukte maltesiske medier ordene kriseutmattet om det maltesiske folk. Mens verdens medier stadig er rettet mot andre kriser fortsetter mennesker å drukne i Middelhavet. Både pandemi, mangel på mat, vann, arbeid, men også fravær av utdannelse, menneskerettigheter, ytringsfrihet og frihet driver mennesker på flukt.
Det finnes en liste med nesten 50.000 navn som er registrert druknet i Middelhavet de siste årene. De som jobber med søk og redning antar at listen ov er druknede egentlig er ti ganger så stor. Mennesker blir bare registrert som druknet dersom noen har sett dem drukne eller overlevende bekrefter at de var om bord i båten. Ikke sjelden forsvinner båter med hundrevis av mennesker om bord uten at noen vet hvor de ble av.
Pave Frans har lenge omtalt Middelhavet som verdens største massegrav.
Paven understreket at de nordiske landene ikke kan vende seg bort. Han har alltid snakket om solidaritetsfordeling og at det ikke kan være de små øyene i Middelhavets ansvar alene å sørge for at mennesker på flukt får en trygg havn.
Han avsluttet sitt besøk på Malta med å minnes de 90 menneskene som druknet i helgen og sa at dersom vi ikke hjelper mennesker i havsnød er det ikke bare flyktningens skipbrudd vi er vitne til, men også sivilisasjonens skipbrudd.
