Ledige stillinger
Ledige stillinger

Om Brexit, kart og kompass

KOMMENTAR: Venstresidens politiske kompass løper løpsk i møte med høyrepopulismen, skriver Mímir Kristjánsson. Tja. Kanskje det er kartet som er problemet?

«Høyrepopulismen har en merkelig effekt på oss venstresidefolk», skriver Kristjánsson på Facebook. «Plutselig er det som om hele vårt politisk kompass løper løpsk, og det eneste som betyr noe er å ikke mene det samme som høyrepopulistene».

Han fortsetter: «Men jeg spør: Har ikke vi alltid vært for Brexit? Handelsavtalene som Trump har ødelagt, var vi ikke mot dem vi også?»

Øyvind Strømmen kommenterer i dette innlegget ukas mye omtalte Facebook-innlegg fra Klassekampens Mímir Kristjánsson. Foto: Guri Barka Martins / MDG

Kristjánsson, som også er Klassekampens nyhetssjef, sier dessuten at det venstresidens oppgave å stille på beina på et solidarisk alternativ, «ikke å slå ring om Davos eller MSM [mainstream media, altså] eller Clintons». Selv om det kanskje er litt pussig når nyhetssjefen i Norges tiende største avishus sparker til mainstream media skal jeg iallfall gi ham rett i det siste: det er ikke noen grunn til å omfavne verken Hillary eller Bill, og rikingene i Davos klarer seg fint på egen hånd.

Jeg er på venstresida. Jeg er for en sterk velferdsstat, jeg er for et skattesystem som bidrar til økonomisk utjevning og jeg mener at et samfunn med små økonomiske forskjeller ofte er et bedre samfunn. Men når jeg leser Kristjánssons tekst skjønner jeg likevel at jeg tilhører en annen venstreside enn ham. For nei, jeg var ikke alltid for Brexit, og nei, jeg er ikke motstander av handelsavtaler.

For å ta det siste først: Globaliseringen har vært til fordel for de fleste. Folks levestandard i utviklingsland har definitivt blitt bedre. Også i Vesten har vi tjent på globaliseringen. Riktignok kan grafen ligne på en elefant, for middelklassen i rike vestlige land har tjent lite på den, mens de superrike har blitt enda superrikere. Noen vil derfor skyte elefanten. Det vil ikke jeg.

Det er imidlertid også haugevis av problemer å ta tak i. Vi kan snakke om sosial dumping. Vi kan snakke om arbeidsplasser som flagges ut. Vi kan snakke om hvordan konkurransen mellom land kan benyttes til å legge press på sosiale rettigheter, eller på miljøstandarder. Vi kan snakke om skatteparadiser. På en hel del av disse områdene har venstresiden rett. Og på noen av dem klarer høyrepopulistene også å treffe spikeren på hodet, selv om mye av deres vekst slett ikke handler om økonomi, men om en kulturell uro knyttet til innvandring – i USA ofte fra Latin-Amerika, i vest-Europa fra både øst-Europa, fra Afrika og fra Asia. Det er en kulturell uro som utfordrer oss, fordi den i blant er drevet av rasisme og fremmedfrykt – som vi må bekjempe, men også fordi den i blant er langt fra ubegrunnet.

Høyrepopulismens svar er å bygge gjerder og murer, i blant også helt bokstavelig.

Jeg har selv stått i Serbia og sett på gjerdene langs vårt Europas grense, inn i Ungarn, doble piggtrådgjerder med høyttalere som roper advarsler og med patruljerende politi. De som snakker om ‘anywheres’ og ‘somewheres’ i vest-Europa og USA, om elitene i byene som er globalister og vanlige folk på bygda som er knyttet til sine lokalsamfunn kunne ha godt av å tenke over hvordan det bildet ser ut om utsikten er fra for eksempel Subotica i Vojvodina. Det var ikke min påståtte kosmopolitiske rotløshet som gjorde meg til en ‘anywhere’ på den serbisk-ungarske grensen. Det var det mitt norske pass som gjorde. Da jeg tok bussen over grensen var det bare såvidt den ungarske grensevakten gløttet på passet.

I sin motstand mot handelsavtaler blir deler av venstresiden like ivrig på gjerdebyggingen, de også. Det hjelper ikke å pakke det inn som et bilde på solidaritet.

For meg er et åpenbart at vi i møte med alle disse utfordringene, inklusive både globaliseringens skyggesider og den kulturelle uroen, trenger mer internasjonalt samarbeid, og ikke mindre. Vi trenger internasjonalt samarbeid for å bekjempe sosial dumping, for å motarbeide press mot sosiale rettigheter, for å sørge for stadig bedre miljøstandarder, for å få bukt med skatteparadisene, for å sikre forbrukervernet. Og vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse utfordringene migrasjon skaper, både for å kunne hjelpe dem som trenger hjelp og for å bekjempe menneskesmugling, og ikke minst for å skape en fredeligere og mer rettferdig verden, der færre drives på flukt av krig, og der færre drives ut på livsfarlige reiseruter i søken etter en bedre fremtid for seg selv og sine barn.

Internasjonalt samarbeid er solidaritet. Internasjonal handel fremmer fellesskap på tvers av landegrenser.

Og dermed – til det første: Jeg er på venstresiden, men nei, jeg var ikke alltid for Brexit. Jeg var motstander. Jeg håpet at britene ville velge å bli i EU. Jeg håpet at europeisk fellesskap og solidaritet skulle vinne over kulturell uro, over drømmer om å gjøre Britain great again, over alenegang og over gjenopplivet nasjonalisme. Jeg syntes og synest det var trist at det ikke ble slik, iallfall ikke i første omgang. Ikke fordi EU ikke fortjente en smell: mange av avgjørelsene i Europakvarteret i Brussel – denne ghettoen av glass og stål – er kritikkverdige, og når den norske nei-siden snakker om demokratisk underskudd i EU har de i blant rett. I blant.

For meg er det ingen tvil om at EU trenger mer demokrati. For meg er det ingen tvil om at EU er en høyst uperfekt konstruksjon, der rikingenes lobbyister – også våre norske lobbyister – for ofte lyttes til.

Men det er for meg også ingen tvil om at EU er et fellesskapsprosjekt og et solidaritetsprosjekt, en del av løsningen, ikke en del av problemet. I motsetning til mange andre internasjonale samarbeid har EU demokratiske strukturer, ikke minst EU-parlamentet, som er direkte folkevalgt. Slike samarbeid trengs i møtet med internasjonale utfordringer, og internasjonale utfordringer har vi mange av. Og når man ser på stormaktenes roller i verdenspolitikken, er det åpenbart at EU – i den grad EU kan kalles en stormakt – er langt å foretrekke foran både Russland og Kina, og også foran USA.

I april var jeg i Moldova, der politikken er preget av to ting. Det første er korrupsjon. Det andre er en drakamp mellom prorussiske og proeuropeiske krefter. Også der finnes en kulturell uro, som ikke først og fremst handler om innvandring, men i betydelig grad handler om utvandring. De prorussiske kreftene peker i betydelig grad bakover, til en tenkt fortid. De er samtidig sosialt konservative, og prediker en familiemoral som er kvelende for enkeltmenneskets frihet til å være annerledes. De proeuropeiske kreftene peker en annen vei. Korrupsjon finner man på begge kanter. Men samtidig er kampen mot korrupsjon, kampen for demokrati, og kampen for enkeltmenneskets frihet og rett til å være seg selv en kamp som i Moldova ofte er svøpet i EU-flaggets farger. Det er ikke tilfeldig. Og norsk venstreside ville hatt godt av å ta også det innover seg.

Mímir Kristjánsson mener at høyrepopulismens får venstresidens politiske kompass til å løpe løpsk. Kanskje det. Men jeg mener at venstresidens globaliseringsmotstand og den skandinaviske venstresidens dype europaskepsis allerede er et tegn på at betydelige deler av den er på ville veier, og på at kart og terreng ikke stemmer overens.

Jeg tilhører – kort fortalt – en annen venstreside enn Kristjánssons.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT