KRONIKK: Norske barnebøker er ikke en lek. Syria er ikke bare «fine vokaler». Vi trenger at norske forlag tar minoriteter og verden på alvor.
Av: Rahaf Allawi, mor fra Damaskus og Østre Toten
De siste ukene har mange engasjert seg i barneboka «Sitronlimonaden» (Magikon Forlag, 2010), som er skrevet av Hilde Henriksen. Boka handler om en gutt og en mor fra Syria. Debatten oppsto da Mina Adampour ba om en vurdering av hvordan utdrag fra denne boka blir brukt i dagens norske skolebøker i 2. og 4. klasse.
Jeg er en tobarnsmor fra Damaskus og Østre Toten, og jeg kritiserte bokens framstilling av syriske mødre og av syrisk kultur. Derfor skrev jeg kronikken «Ingen syrisk sitronlimonade» i Dagsavisen.
Hilde Henriksen skrev da innlegget «Om å tilhøre to kulturer». Svaret provoserer meg. Jeg føler jeg at jeg ikke blir tatt på alvor. Men Henriksens svar ligner det Dag Larsen i Norsk PEN ga til Adampour i Dagsnytt 18. Da påsto han at Adampour ikke «forsto» barneboken.
Larsen skrev i et innlegg: «For alle oss som har lest boka og likt den, er Adampours lesing oppsiktsvekkende.»
Nå skriver Henriksen skriver til meg om barneboken: «Det er en flerkulturell fortelling som ikke handler om syriske mødre eller syrisk kultur… Det er en total misforståelse.»
Når jeg leser svarene, får jeg inntrykk av at Larsen og Henriksen ser på Adampour og meg som «dumme kvinner fra Midtøsten». Vi «misforstår» selv en barnebok. Vi er like dumme som bokas «dumme mamma» fra Syria. De hevder at «Sitronlimonaden» ikke handler om Syria, selv om boka er gjennomsyret av Syria.
Henriksen skriver at boka snarere er «en flerkulturell fortelling» som «handler om tokulturell identitet» og om en «identitetsreise». Men hvorfor har ingen andre lest den slik tidligere? Hvorfor er det bare Adampour og jeg som latterliggjøres når vi problematiserer hva barn på 7–10 år får lese?
I Cappelen Damms skolebok for 2. trinn gis det et tosiders utdrag fra boken: Hovedpersonen Nasir er den eneste med minoritetsbakgrunn. Han drikker og søler sitronlimonade i klasserommet. Medelevene «Ola» og «Eva» sier «Æsj!» tre ganger om han. Læreren kaller han «frekk». Hvordan skal 7-åringer flest forstå dette? Bekrefter eller avkrefter dette stereotypier om minoritetsbarn?
I Aschehougs skolebok for 4. trinn, «Zeppelin», står det et lengre utdrag fra «Sitronlimonaden». I skoleboken står det at boka handler om Syria, ikke om en «identitetsreise».
I «Zeppelin» få 4. klassingene våre lese i «Lesebestillingen»: «I teksten hører du om Syria. Tenk: – Hva vet du om Syria? – Hva vil du gjerne vite om Syria?»
I tekstboksen «Mål» står det: «Jeg skal kunne: * fortelle hva jeg har lært om Syria * forklare hva ordene i ordbanken betyr.»
I «ordbanken» står det bare fire ord: «hijab, limonade, magi, syrlig.»
Hvorfor dytter voksne på dette arabiske ordet, «hijab»? Hvorfor ikke heller bruke et norsk ord? I norsk skole får barn beskjed om å lære «hijab» som det første ordet etter å ha lest utdrag fra boken. «Hijab» omtales 56 ganger i forsker Lene Anundsens analyse av «Sitronlimonaden».
Likevel påstår Henriksen at det bare er vi minoritetskvinner som problematiserer ordet: «Det er noen minoritetslesere og debatten i sosiale medier og aviser som har laget det enorme fokuset på hijab.» Hvorfor blir det innvandrerkvinner syndebukkene, både i barnebøker og i samfunnsdebatten?
Forsker Anundsen skriver at «reisen til Syria innebærer en tilnærming til en strengere kleskode og en mer konservativ kultur».
Jeg synes det er trist at slike orientalske stereotypier blir spredt i norsk skole. Anundsen skriver at man kan se «hijaben til Mamma som et tegn koblet til forestillinga om den lite integrerte innvandrerkvinnen».
Hvis noen barn etter lesingen tenker at det beste er «å dra tilbake der jeg kom fra», så tror jeg ikke det fremmer integrering i Norge.
Hvor er kvalitetskontrollen for barnelitteraturen i skolen? Ville vi godtatt slike stereotypier også med samiske eller jødiske mødre? Jeg har ikke sett at etnisk norske mødre omtales på lignende måte i norske barnebøker.
Ingen av «Sitronlimonaden»-oppgavene for 4.-klassingene handler om «identitetsreise». Hovedoppgaven i «Zeppelin»-boka er dette: «Skriv. Du og læringspartnere din a) Finn ut mer om Syria. Let på internett. b) Skriv fem «Vet du at»-setninger om Syria.»
Likevel er det bare Adampour og jeg som er dumme når vi kobler boka til Syria? Hvorfor sier dere ikke at forsker Anundsen har «totalt misforstått» når hun bare intervjuer seks unge menn fra Syria om boka? Anundsen skriver: «Det dreier seg altså om ei bok på norsk om en norsk-syrisk gutt, skrevet av en norsk forfatter, lest av syriske unge menn.»
Både Aschehoug, norsk skole og en norsk forsker forbinder altså «Sitronlimonaden» med Syria. Til slutt i innlegget gjør også forfatter Henriksen dette selv. Hun skriver:
«Jeg valgte at Nasir og mammaen hans kom fra Syria fordi det var et fredelig land i Midtøsten da jeg skrev historien i 2010. Jeg valgte ikke Afghanistan, Kurdistan eller Irak fordi jeg tenkte at disse landene var assosiert med krig og konflikt. Dessuten synes jeg at Syria er et vakkert og velklingende navn med mange fine vokaler! Derfor ble Syria opprinnelsesland …»
Syria ble valgt ikke på grunn av kunnskap om mitt hjemland, men på grunn av «fine vokaler». Kanskje hadde jeg likevel et poeng da jeg spurte: «Kan det være et annet land hun har prøvd å skildre?»
Vil nordmenn synes det greit at en barnebok i Syria skildrer dumme dansker med nisseluer, som bor i et Danmark der folk går på langrenn i de høye fjellene? Ville vi ta det seriøst hvis barnebokforfatteren kaller Norge for Danmark, fordi «Danmark» gir så «fine lyder» på arabisk?
Vi bør ta barnelitteraturen på alvor. Ikke gi barn usanne påstander og stereotype framstillinger basert på lite kunnskap.
Slik svarte mine to gutter på de tre spørsmålene som 2.-klassingene får om utdraget fra «Sitronlimonaden»:
«Hvorfor sier Nasir at mamma kan trylle?» Svar: Fordi hun er jo ei dum syrisk mor som gjør sure sitroner til klissete saft.
«Hvorfor er Nasir så glad i sitronlimonade?» Fordi sitronlimonade virker som en flaske rødvin i Nasirs mage, slik at han glemmer alle dårlige ting og bare husker gleden.
«Hva tror du Nasir tenker nå?» At han blir en radikal muslim siden ingen norske elever aksepterer ham i klasserommet og siden han mobbes av læreren.
Voksne kan ha ulike meninger om boka, men viktigere er barna. 7 år gamle barn klarer ikke å lese mellom linjene, slik Norsk PEN eller Henriksen ønsker.
Jeg tror «Sitronlimonaden» svekker tilliten mellom barn og deres flerkulturelle foreldre. Boka gir barn et dårlig inntrykk av innvandrere generelt og av oss syrere spesielt.
Barn føler vanligvis at foreldre er deres kilde til tillit i livet. Dessverre opplever jeg ikke at dette barneperspektivet finnes i boka. Jeg tror vi må se at barn ikke er født til med nasjonale briller. Våre barn er født inn i en global verden. Dette bør norsk barnelitteratur snart begynne å ta på alvor. Spesielt når utdragene fra bøkene brukes i norsk skole.
[…] Les også: Barnelitteraturen er global. Norske forlag må ta minoriteter og verden på alvor, skriver Rahaf All… […]
vi vet alle at det vi lærer barna våre fra tanker og mentaliteter hjemme og på skolen, vil påvirke deres personligheter for alltid. boken er et dårlig eksempel på rasisme i stedet for å vise gode tink i hver kultur
[…] på hvordan Syria ble framstilt i deres barns skolebøker. I 2. og 4. klasse i barneskolen brukes selektive utdrag fra barneboka «Sitronlimonaden» (2010). I 4. klasse får elevene dermed lese om «dumme mamma» […]