Krimtatarer: Undertrykkelse, deportasjon og motstand

Mumine Salieva er aktivist i Krimsolidaritet, som ble startet etter de første arrestasjonene av krimtartarer. Hun forteller om hvordan mannen ble arrestert tidlig om morgenen av maskert politi.
Annonse
DSC_0002
Mumine Salieva er aktivist i Krimsolidaritet, som ble startet etter de første arrestasjonene av krimtatarer. Hun forteller om hvordan mannen ble arrestert tidlig om morgenen av maskert politi.

(KRIM / TRANSIT MAGASIN) Snart seks år etter at den russiske okkupasjonen begynte har arrestasjoner og ødeleggelse av kulturminner blitt en del av dagens orden for krimtatarene, den opprinnelige befolkningen på Krim. Mange mener målet er å presse dem til å forlate halvøya.

— De kom som vanlig tidlig om morgenen, med finlandshetter, hunder og våpen. De rev nesten døra av hengslene. Da mannen min gikk ut i gangen for å møte dem, ble han dyttet i gulvet så han slo seg til blods. Den mellomste datteren vår forsøkte å gå bort til faren, men ble skjøvet vekk.

Mumine Salieva er aktivist i organisasjonen Krimsolidaritet, som ble startet i 2016 i kjølvannet av den første store bølgen av arrestasjoner og ransakelser av hjemmene til krimtartarer etter den russiske annekteringen i mars 2014.

Mumine er i gang med å fortelle om hvordan mannen Seiran ble arrestert av sikkerhetspolitiet FSB og det nystartede «Senter for bekjemempelse av ekstremisme» i oktober 2017. Han var anklaget for å ha postet ulovlig innhold på nettstedet Vkontakte. Seiran var en av seks krimtararer i det som er kjent som «Jalta-gruppen», en av flere bølger av arrestasjoner på den russiskokkuperte halvøya.

Krimsolidaritet har samlet familier og barn av fengslede krimtatarer i en lekepark noen kilometer fra Bakhtsjysaraj. For øyeblikket finnes det bortimot seksti familier av politiske fanger på Krim. Mer enn 170 barn er uten fedre.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Alt sammen foregår på frivillig basis denne dagen: Eieren har lånt ut lekeparken gratis, noen av barnas lærere organiserer aktiviteter mens en restaurant stiller med gratis mat. Vi sitter på puter rundt det lave bordet mens Mumine forteller om hvordan Seiran havnet i søkelyset til politiet allerede i mai 2016, da de første husransakingene begynte:

— Mannen min gikk opp i minareten i moskeen, og brukte høyttaleren der til å fortelle folk at politiet var i gang med å ransake hus. I juni samme år fikk vi et brev om at han var anklaget for å ha organisert en ulovlig demonstrasjon, selv om alt han hadde gjort var å informere folk om husundersøkelsene.

Noen måneder senere ble Seiran nok en gang anklaget for å ha organisert en ulovlig demonstrasjon, og fikk en bot på 20 000 rubler (ca 2800 kroner). En restaurant i  Bakhtsjysaraj hadde blitt ransaket, og mange tatarer hadde samlet seg utenfor. Men ifølge Mumine hadde han ikke hatt noe med denne sammenstimlingen å gjøre. Det var heller ikke snakk om noen demonstrasjon:

— Det er slik vi muslimer pleier å reagere når noen er i vanskeligheter. Folk kommer til for å se hva som er i veien, og tilby hjelp og støtte.

Dømt for å poste i sosiale medier

Et halvt år senere ble huset deres ransaket for første gang. Denne gangen ble Seiran dømt til tolv dagers fengsel for å ha postet to sanger av den tsjetsjenske visesangeren Timur Mutsurajev på nettstedet Vkontakte, til tross for at dette hadde skjedd i 2013 altså ett år før den russiske okkupasjonen begynte.

Han ble også anklaget for å ha postet innhold som ifølge politiet kunne kobles til organisasjonen Hizb-Ut-Tahrir. Advokaten hans ble stoppet av politiet på vei til huset deres mens politiet var i ferd med å ransake det, og fikk også ti dagers fengsel.

Seiran har vært varetektsfengslet siden. Etter hvert har anklagene blitt utvidet til «forsøk på voldelig maktovertagelse». Åpne høringer tok slutt da hundrevis av krimtatarer begynte å samle seg utenfor rettslokalene, og all kontakt mellom Mumine, barna og mannen har derfor måttet foregå gjennom brev eller via advokaten hans.

— Da han ble arrestert bad han meg ta vare på barna våre, jeg sa at han måtte trene for å holde seg i form i fengselet. Han har fortalt at det er dette som holder ham i form, han ser fortsatt veldig bra ut på bilder selv etter halvannet år i fengsel, forteller Mumine.

Et folk med dype røtter

Den smale, frodige dalen rundt Bakhtsjysaraj er omgitt av klipper og virker en verden unna middelhavslandskapet ute ved kysten av Krim. Bakhtsjysaraj er et gammelt kulturelt og politisk senter for krimtartarene. Her regjerte krimtatarkhanene i flere hundre år, til halvøya ble innlemmet i det russiske tsarriket i 1783.

Bakhtsjysaraj
Bakthtsjysaraj er et gammel kulturelt og politisk sentrum for krimtatarene. I midten khanpalasset. Foto: John Færseth

Krimtatarene utgjør i dag rundt tolv prosent av befolkningen på Krim. De har røtter mer enn 800 år tilbake, til de mongolske og tyrkiske folkene som på 1200-tallet erobret store deler av Russland og Ukraina under Djenghis Khans sønnesønn Batu Khan, men har også aner fra grekere, østgotere og andre som i årtusenenes løp har bosatt seg på Krim. I perioder betalte både Russland og Polen skatt til khanen, som i praksis styrte sine egne saker selv om han formelt var underlagt den ottomanske sultanen i Istanbul.

Fra slutten av 1700-tallet gjorde russisk og ukrainsk kolonisering sammen med utvandring av tatarer at tatarene gradvis ble en minoritet. Så sent som i 1897 var de imidlertid fortsatt den største folkegruppen på Krim.

Den store katastrofen fant sted i mai 1944. I løpet av bare tre dager ble samtlige tatarer arrestert, sperret inne i forseglede jernbanevogner og deportert til Sentral-Asia av sovjetiske myndigheter, som beskyldte dem for å ha samarbeidet med de tyske okkupantene. Titusener døde underveis eller kort etter ankomsten. Først fra 1989, kort før Sovjetunionens kollaps, fikk tatarene lov til å reise tilbake.

Etter den russiske okkupasjonen begynte i mars 2014 har krimtatarene igjen blitt utsatt for press og undertrykkelse. Mens de nye myndighetene liker å vise fram nye skoler og barnehager, har det representative organet Mejlis blitt erklært som en ekstremistorganisasjon, og vært forbudt siden 2016. De fleste setter dette i forbindelse med at Mejlis boikottet den ulovlige folkeavstemningen i mai 2014, og nektet å samarbeide med de nye makthaverne.

Påstander om tilknytning til Mejlis har blitt brukt som påskudd for husransakelser og varetektsfengsling av krimtatarer, og lederen Mustafa Dzjemiljev som i mange år har sittet i den ukrainske nasjonalforsamlingen er nektet innreise til Krim. 

Terroristbeskyldninger og «planlegging av voldelig maktovertagelse»

— En ny pakke lover sier at alle telefoner blir avlyttet, mens man ser etter ord som «bombe». Om man hører denne typen ord, blir samtalen tatt opp og lagret i et halvt år. Samtidig er det tydelig at noen blir oftere avlyttet enn andre. Men de klarer ikke å skremme meg, jeg kjenner rettighetene mine. Grunnloven, straffeloven og lover om etterforskning er salongbordbøker for meg, jeg leser stadig i dem. Og jeg snakker bare krimtatarsk i telefonen fordi det skaper en masse ekstraarbeid for dem, de må skaffe en oversetter.  Jeg sier også offentlig at jeg hverken har narkotika, våpen eller forbudt litteratur i huset mitt, og at om noen plasserer det her så er det ikke mitt.

Zair Smedlya er journalist og tidligere leder for tatarorganisasjonen Qurultay. Siden 2017 har han vært blogger, og dokumenterer situasjonen på Krim. Han tar ikke penger for arbeidet ettersom han ikke vil bli anklaget for å være utenlandsk agent. Han forteller om folk som har blitt arrestert og torturert, både krimtatarer og ukrainere:

— For rundt halvannet år siden ble Rinat Paralamov bortført og torturert med en plastsekk over hodet og elektriske støt i testiklene. Etter et døgn ble han fraktet til en bussholdeplass og etterlatt der, etter det måtte han forlate Krim. Og dette er Vladimir Balukh, som ble arrestert etter at de plantet eksplosiver i huset hans. Ifølge russiske medier står alt bra til med ham, han har til og med lagt på seg et par kilo, men i virkeligheten sultestreiker han

Av de litt under hundre personene som for øyeblikket sitter i fengsel på Krim er de fleste krimtatarer. Noen av dem med dommer på opp mot 17 år. Vanlige anklager er ekstremisme eller terrorisme, til tross for at det ikke har funnet sted en eneste terrorhandling på Krim om man ser bort fra en skoleskyting i Kertsj i oktober 2018. Siden 2018 har anklagene også begynt å inkludere «planlegging av voldelig maktovertagelse».

Rundt førti personer har også forsvunnet siden den russiske okkupasjonen begynte, de fleste krimtatarer eller ukrainske aktivister, journalister og bloggere. Andre har blitt fengslet, trakassert og presset til å reise sin vei, eller blitt nektet å komme tilbake.

— De marsjerte inn i huset med skitne støvler

Den typen uventede besøk av tungt bevæpnet politi og sikkerhetspoliti som Mumines familie opplevde denne morgenen har blitt stadig mer vanlig på Krim. Liana, som er gift med en av «den første Simferopol-gruppen» som ble arrestert i oktober 2016, var høygravid da mannen Emil ble arrestert og anklaget for tilknytning til Hizb-Ut-Tahrir. Den yngste datteren ble født bare ni dager senere.

— De marsjerte inn i huset i skitne støvler. De rotet til huset, og når naboer kom til og prøvde å si at jeg var gravid avviste de dem med at om det ble nødvendig ville de tilkalle en ambulanse.

Lianas mor hadde kommet fra Kazan i Russland for å hjelpe datteren, og når Liana ropte at hun måtte våkne, trodde hun at datteren var i ferd med å føde. Når hun så at de var i ferd med å legge Emil i håndjern, begynte hun å rope at de skulle ta dem av fordi svigersønnen ikke var noen forbryter:

— De ransaket huset og fant de et eksemplar av Koranen, som de beslagla til tross for protester fra Emil som spurte når den ble forbudt litteratur. De svarte nei, men at de tok den med for sikkerhets skyld. Senere ble den vist frem som bevismateriale i retten.

Hun beskriver Emil som en praktiserende muslim som brukte mye tid på å organisere feiringer for barn på religiøse festdager, og som en politisk engasjert mann som ofte satt til langt på natt for å følge med på hendelser rundt i verden.

Under etterforskningen ble Emil og de andre mishandlet og torturert:

— De ble fraktet fra sted til sted, fra Krim og senere til Rostov via Krasnodar i skitne varebiler der de måtte sitte i tolv timer uten toalett, mat eller vann. Under høringen har det også kommet frem at de ble slått i bena, forteller Liana.

Hizb-Ut-Tahrir

Emil er en av mange troende krimtartarer som har blitt arrestert og senere anklaget og dømt for tilknytning til den islamistiske organisasjonen Hizb-Ut-Tahrir, som har vært forbudt i Russland siden 2003.

Hizb-Ut-Tahrir er lovlig i Ukraina, og både Ukraina og EU betrakter derfor dette som ulovlig forfølgelse av ukrainske borgere på okkupert jord. Selv om det ikke har funnet sted islamistiske terrorhandlinger på Krim, har ikke dette hindret russiske sikkerhetstjenester og massemedier fra å hause opp trusselen fra Hizb-Ut-Tahrir, og på den måten spre frykt for krimtatarene generelt.

Ifølge sikkerhetstjenesten FSB er Hizb-Ut-Tahrir en terrororganisasjon som både rekrutterer og sprer «terroristideologi» på Krim. Flere av anklagene mot krimtatarer har vært basert på såpass diffuse «støtteerklæringer» som å ha trykket «lik» på facebookposter. Russisk TV har også brukt urelaterte og dramatiske bilder for å styrke inntrykket av at det dreier seg om antiterroroperasjoner.

Omtalt på TV før arrestasjonen

I et hus i et boligstrøk utenfor Bakhtsjysaraj har mødrene til flere av de fengslede tatarene samlet seg. Alle forteller lignende historier – om arrestasjoner på tynt grunnlag, mishandling og fanger som plasseres i samme celler som tuberkulosesyke, men også om samhold og støtte fra naboer og andre.

— Da huset til sønnen min ble ransaket, spurte de naboene – som ikke var tatarer – om de hadde hatt mistanker tidligere, forteller en av dem.

— De svarte at på Krim bor folk tett på hverandre, og at de hadde kjent familien lenge og ikke trodde på at de var terrorister. Men da det ble vist på russisk TV etterpå, fremstilte de det som om de hadde arrestert en farlig terrorgruppe. Dermed fikk folk utenfor Krim inntrykk av at det er fullt av terrorister her.

— De hadde med seg journalister når de kom for å arrestere ham og de andre som ble arrestert samme morgen. Det kom på nyhetene allerede mens de fortsatt holdt på å undersøke huset, familien fikk telefon fra folk de kjente i Tyrkia som hadde sett på TV at huset deres var i ferd med å bli undersøkt, forteller en annen.

— Alt sammen virker produsert i Moskva, allerede mens ransakelsen pågikk, stod det på nettsiden til FSB at de hadde arrestert en gruppe terrorister!

DSC_0041_copy.jpg
Foto: John Færseth

Alle er takknemlige for støtten fra Krimsolidaritet, som har gjort det mulig for dem å følge rettssakene også etter at disse ble flyttet til Rostov i Sørvest-Russland, nesten sytti mil unna. Krimsolidaritet hjelper dem å reise, og leier leiligheter de kan overnatte i. Organisasjonen har også samlet inn penger slik at aktivister kan dra dit med pakker fra familiene til de arresterte. Samtidig har flere av disse aktivistene selv blitt arrestert.

Fjerning av historien

I fortellingen som brukes til å rettferdiggjøre den russiske annekteringen er Krim et gammelt russisk land med en heroisk historie. I tillegg er Krim «Russlands Jerusalem», stedet der fyrst Vladimir ble døpt i 988. I russisk historieforståelse markerer dette begynnelsen på kristendommen der, noe som i seg selv er en kilde til konflikt mellom Russland og Ukraina siden Vladimir – eller Volodymyr som han heter på ukrainsk -regjerte i Kyiv som i dag er Ukrainas hovedstad. Som i det palestinske Jerusalem beskyldes Russland nå for å feie uønskede deler av historien som ikke passer inn i fortellingen om «det russiske Krim» – under teppet.

— Det de holder på med her, er som å ta Mona Lisa, ødelegge originalen og sette opp en datasimulering i stedet, og si de har restaurert det.

Edem Dudakov peker mot det hvite komplekset av slott, moskeer, hager og gravplasser som ligger omgitt av hager bak en vollgrav midt i Bakhtshysaraj.

79827093_1016406545418899_9219162895890251776_n
Edem Dudakov forteller om den katastrofale restaureringen av khanpalasset. Han er selv nektet adgang til palassområdet. FOTO: John Færseth

I 2003 ble khanpalasset plassert på UNESCOs tentative liste. Det var dermed på vei til å havne på verdensarvlisten men har blitt nedgradert siden Russland overtok.

For tiden pågår en «restaurering» av palasset og andre historiske minnesmerker på Krim som ifølge Edem Dudakov minner mest om hærverk: De håndlagde taksteinene fra 1700-tallet med avtrykk av fingrene til lokale håndverkere er erstattet med fabrikkproduserte spanske takstein, malt for å se eldre ut. Etter sigende har de gamle blitt solgt til lokale rikfolk, som vil ha dem i villaene sine.

Gamle bærebjelker av eik er byttet ut med nye satt sammen av smådeler, såkalt OSB-teknologi. Deler av taket på moskeen har blitt fjernet slik at fuktighet har ødelagt fresker og kalligrafier på veggene. Andre utsmykninger har blitt alvorlig skadet av høyttrykkspylerne som brukes til å «rengjøre» veggene, eller rett og slett blitt fjernet som «verdiløse». Arbeidet utføres av et Moskva-registrert selskap og et lokalt byggefirma, ingen av dem med erfaring med denne typen arbeid.

Edem forteller at mye av det opprinnelige komplekset har blitt ødelagt i århundrenes løp, og bare en tredjedel stod igjen da tatarene vendte tilbake i begynnelsen av 1990-tallet. Etter deportasjonen i 1944 ville Stalin stenge hele komplekset, og la det falle sammen av seg selv. Det som reddet det var daværende direktør Maria Kustova, som dro til Moskva og serverte en nødløgn.

— Maria Kustova fant på en fortelling om at palasset hadde blitt bygget av russiske og persiske slaver. Og helt frem til midten av 1990-tallet fortsatte guider å presentere denne versjonen fordi de lokale barbarene aldri ville greid å bygge noe slikt, forteller Edem Dudakov. — Men i virkeligheten er alt dette lokal arkitektur, du ser tydelig likhetene med lokale hus i området. Og på veggen ser du navnet til arkitekten og kunstneren Umer, som gjenoppbygde palasset etter en brann i 1736.

74607670_757404238086790_3487541378819293184_n
Rådssalen i Khan-palasset i Bakhtsjysaraj. I 2003 ble palasset plassert på UNESCOs tentative liste. Det var dermed på vei til å havne på verdensarvlisten. I dag er det nedgradert til «lokal betydning». Foto: John Færseth

Dudakov legger til at historien om de russiske slavene i dag er tilbake i de offisielle dokumentene for restaureringen.

— Den grønne sletten du ser bak palasset er stedet der khanens vinterpalass pleide å stå. På bakketoppen der borte var det hengende hager. De har blitt erstattet av minnesmerker fra andre verdenskrig, selv om ingen er gravlagt der. Russerne som kom hit etter at krimtatarene var blitt deportert satte opp minnesmerker med navnene til døde slektninger, selv om disse hverken kom fra Krim eller kjempet her. De skapte en myte om at de hadde kjempet for å befri Bakhtsjysaraj, selv om tyskerne forlot byen uten kamp. Ved å plassere dem på palassets historiske område bygde de opp under en annen myte, nemlig at alt de hadde gjort var å fjerne en barbarisk stamme som hindret dem i å leve et normalt liv her.

Edem Dudakov mener neglisjeringen og nedgraderingen av palasset handler om at Moskva ikke ønsker at det skal havne på Verdensarvlisten fordi dette vil gi oppmerksomhet til tatarene som opprinnelig befolkning og på den måten ødelegge myten om det russiske Krim.

khanpalasset
Gårdsplassen i khanpalasset. Foto: John Færseth

Vil ha tatarene vekk

Mens tallene varierer, anslås det at mellom hundre og to hundre tusen mennesker har flyttet til Krim fra andre deler av Russland siden okkupasjonen begynte. Nykommerne favoriseres ifølge mange både når det gjelder offentlige ansettelser og tildeling av boliger. Samtidig har et stort antall  forlatt halvøya i samme periode. Krim SOS er blant dem som advarer mot at myndighetene aktivt går inn for å gjøre forholdene ulevelige for dem som ikke støtter de nye makthaverne, og slik skape et  prorussisk flertall ved en eventuell ny folkeavstemning. Særlig viktig er det å bli kvitt krimtatarene siden de har vært blant de mest aktivt proukrainske.

Zarema Bariieva fra Crimean Tatar Resource Center i Kyiv omtaler det som foregår som en «hybrid-deportasjon». 

— Det som pågår er en utskifting av befolkningen. Ulike kilder opererer med ulike tall, men ut fra opplysninger fra okkupasjonsmyndighetene har vi konkludert med at 180 000 personer har kommet hit ulovlig fra Russland. Offisielle tall sier at 35 000-50 000 har forlatt Krim. Vi regner med at rundt halvparten av dem er krimtatarer som har reist til USA, Europa og Tyrkia.

Zareva Bariieva er en av flere som mener at hensikten med undertrykkelsen er å provosere og radikalisere tatarene.

— De tester tålmodigheten deres. Folk får ikke engang ta på seg klær eller ringe advokat når de blir arrestert. Det blir mer og mer ubehagelig, og folk blir stadig sintere. Kanskje vil okkupantene ha de innfødte ut, og gjør derfor ting mer brutalt for hver dag.

De ønsker nok at de kunne ha deportert tatarene som i 1944, men vi lever i det 21. århundret der man ikke lenger kan plassere folk i kuvogner og sende dem østover. 

Nekter å reise sin vei

I hagen sin på Krim mener Zair Smedlya at det i flere hundre år har vært et mål for russiske makthavere å bli kvitt krimtatarene og russifisere Krim fullstendig. Han setter dette i forbindelse med fredsavtalen av 1774, der den tyrkiske sultanen gav avkall på overhøyheten over Krim, noe som åpnet for den russiske annekteringen ni år senere.

— Fredsavtalen ble inngått mellom Russland og det ottomanske riket. Tatarkhanen var ikke med, den siste khanen abdiserte heller ikke da Krim ble overtatt av Russland i 1783, annekteringen ble ikke offisielt anerkjent av tatarene og det ble ikke inngått noen avtale om å legge ned khanatet. I juridisk forstand eksisterer det derfor fortsatt, sier Smedlya.

— Tatarene er også urbefolkningen ifølge alle internasjonale konvensjoner, og har nasjonal suverenitet her. Dette er bakteppet for politikken for et Krim uten tatarer, som ble startet under Katarina den store og videreført av Stalin og nå av dagens Russland. Om de bare blir kvitt folket, vil alle de juridiske problemene også bli borte. «Ikke noe folk, ikke noe problem», som Stalin sa, forklarer Smedlya.

— Foreldrene mine forsøkte hele livet å komme tilbake, og dessverre ble faren min gravlagt utenfor Krim. Så jeg vil ikke dra herfra, jeg blir værende her så lenge det er mulig, sier Smedlya.

(Intervjuene i denne artikkelen er gjort i april-mai 2019. Flere av de intervjuede personene har senere blitt arrestert for kortere tid.)

Fakta: Krimtatarer

Krimtatarer er en etnisk gruppe som snakker et tyrkisk språk, og regnes som opprinnelig befolkning på Krim.

Tatarenes historie begynner med de mongolske og tyrkiske stammene som styrte mye av Russland og Ukraina fra rundt 1240 til slutten av 1400-tallet. DNA viser at de også stammer fra tidligere befolkninger på Krim. De fleste er sunnimuslimer, men mange er også ateister eller lite praktiserende.

Fra 1441 til 1784 hadde de sin egen stat på Krim, Krim-khanatet, formelt underlagt den osmanske sultanen i Istanbul. Slavejakt og slavehandel var lenge en del av det økonomiske grunnlaget for khanatet selv om omfanget er omstridt.

I 1784 ble Krim og resten av khanatet en del av det russiske tsarriket under Katarina den store.

Mange tatarer forlot Krim under det russiske styret, men de var fortsatt den største folkegruppen i 1891.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 opprettet tatarene den første sekulære og demokratiske staten i den islamske verden, som imidlertid ble opphevet av bolsjevikene kort etterpå.

I 1921-44 var Krim «autonom republikk» innenfor den russiske Sovjetrepublikken. Krimtatarene ble hardt rammet av Stalins utrenskinger og tvangskollektivisering.

I 1944 ble krimtatarene deportert til Sentral-Asia, hovedsakelig til Usbekistan. Mange tusen døde under eller like etter deportasjonen. Tatarene ble rehabilitert i 1967, men fikk ikke vende tilbake før i 1989.

I dag bor 246 000 krimtararer på Krim, der de utgjør litt over 10 prosent av befolkningen. 150-200 000 bor fortsatt i Usbekistan. Minst 150 000 tyrkiske statsborgere har røtter på Krim. 

Støtt Transit Magasin
Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi trenger din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er å tegne et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Det er også mulig å gi engangs støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her