Er vi alle feminister nå?

"Denne boken er særlig viktig for ungdom. Den kan gjøre seg godt i skoleverket. Jeg skal i alle fall gi den til min 18-årige datter. Boka har energi nok til det."

Annonse

NY BOK: Marta Breen – «Hvordan bli en (skandinavisk) feminist», utgitt på Cappelen Damm (2020).

I 1993 var jeg en av de første som fikk retten til å ta ut pappapermisjon. Arbeiderpartiet og Norge, med Grete Berget i spissen, innførte en radikal reform, som plutselig omdefinerte papparollen.

I dag er den norske og skandinaviske likestillingspraksisen, særlig innenfor barne- og omsorgssektoren, noe mange land misunner oss. Men det er fortsatt mye ugjort, ifølge forfatter og journalist Marta Breen.

NY BOK: Marta Breen – «Hvordan bli en (skandinavisk) feminist», utgitt på Cappelen Damm (2020).

Breen har gjennom flere år markert seg som en klar feministisk stemme. Nå har hun laget en egen håndbok, hvor hun samler tråder fra sine tidligere bøker, artikler og blogginnlegg – oppsummert i 20 punkter.

I boka Hvordan bli en (skandinavisk) feminist er Breen innom stort og smått, der hun gir leseren en innføring i hva hun mener feminisme omfatter og hva som kjennetegner dagens utfordringsbilde.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Dette er en lettlest, men ikke lettvint, selvhjelpsbok i hvordan både du, og jeg, kan bidra på veien mot det Breen ser som målet, «et postpatriarkalsk samfunn».

Systematisk, som en Sherlock Holmes

Breen skriver levende og morsomt, og er passe uhøytidelig. Samtidig mister hun aldri målet sitt av syne og hun holder temperaturen oppe. Dette er kampstoff og det smitter.

Betyr det da at alle vil like det de leser? Tja. Mange kvinner har et forhold til ordet feminisme, men er samtidig skeptiske til det, ja kanskje til og med litt redde. Og det gjelder enda mer for en del menn. Som Breen selv skriver:

«Kan dere ikke bare kalle det humanisme i stedet? Eller likestilling? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått disse spørsmålene. – Hva med ekvivalisme? foreslår noen.

– Kall det nøytralisme! forlangte en annen.

Bruk et hvilket som helst ord, bare ikke feminisme.»

Hun moraliserer ikke, men appellerer til sunn fornuft. Hun krydrer sine betraktninger med små sitater fra litteraturen og politikkens verden. Det gir både vidd og dybde til teksten. Breen er innom en «grunntekst» for de av oss som er over gjennomsnittet interessert i likhetsevangeliet og som tidlig forelsket oss i sosialdemokratiets grunntese om at minst mulig individuell ulikhet fører til større samfunnslykke.

Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle (Res Publica 2012), får vi mye ammunisjon i kampen for et mer likestilt samfunn.

Breen går systematisk til verks, som en Sherlock Holmes, eller kanskje mer politisk korrekt, en Miss Marple? Hun er innom et vidt spekter av temaer, alt fra selvfølelse, sex og samliv, kulturelle stereotypier, menstruasjon og kropp, språk, navnevalg, forholdet til farger og leker og til arbeidsliv og åndsliv. Etter å ha lest de 20 korte kapitlene vil jeg si: Å hevde at man er mot feminisme høres like rart ut for meg som å hevde at man er mot antirasisme. «Det er elementært, Watson».

Feminisme som revolusjonær kraft

Breen er avvæpnende i tonen og bruker humor som våpen. Og det står boken seg på, ettersom den jo er svært politisk korrekt.

Det er ikke noe galt i det; for meg er det bortimot optimalt. Men det kan bli litt SV’sk partiprogram over det hele, men alle korrekte funderinger rundt #metoo, bruken av hen, henvisninger til kulturell appropriasjon og nye kjønnskategorier. Boken vil derfor appellere mest til de «med hjartet på rette staden».

Men det kunne vel knapt ha vært annerledes, for dypest sett er feminismen en revolusjonær bevegelse. En konservativ sjel, eller en dypt religiøs person med hodet godt plantet i skriften, vil steile og anføre at tradisjonen og kulturen må tross alt telle mest. Akkurat som i Ungarn, Polen og i Russland?

Her hjemme er vi forskånet fra den typen forkvaklet etnonasjonalisme, ikledd antifeministiske klær. Vi sliter mer med rompa til Sofie Elise, som jo TV2 (og deres kvinnelige redaktør) synes er samfunnsgagnlig stoff og svært viktig å dekke, og ikke dekke til. 

Breen skriver mindre om slike influensere, men er innom flere dilemmaer ved dagens kvinnekamp og det feministiske miljøet. Det er en styrke. Og hun kommer med noen dult til potensielle shopaholics: «Gå en ekstra runde med deg selv: Hvem har betalt den virkelige prisen for dette plagget? Vi må huske at også vårt personlige forbruk er politisk.»

Feminisme som veien?

«Det kan bli litt SV-partiprogram over det hele», skriver Transits anmelder om Marta Breens nye bok. Foto: Cappepen Damm/ Åsmund Holien Mo

Det er likestilling som er det endelige målet, skriver Breen, og mener at også vi her hjemme fortsatt har noen skritt å gå.

Hun minner oss om at Anders Behring Breivik skrev et manifest gjennomsyret av raseri mot blant annet kvinnebevegelsen. Vi kan være stolt av vårt skandinaviske system, men vi må samtidig være våkne.

Jeg ser derfor denne boken som særlig viktig for ungdom. Den kan gjøre seg godt i skoleverket. Jeg skal i alle fall gi den til min 18-årige datter. Boka har energi nok til det.

Jeg var en av de første som fikk nyte godt av pappapermen. Da jeg siden ble skilt, følte jeg meg relativt maktesløs i møtet med meglerapparat og advokater. Morspresumpsjonen er fortsatt sterk her til lands. Feminismen har ennå til gode å fronte delt omsorg som førsteopsjon ved skilsmisse. Det er hakket for radikalt. Men jeg antar at både feminismen og Breen kommer etter. Eller?


Marta Breen

  • Sakprosaforfatter og journalist. Hun har bakgrunn fra RadioOrakel, og har vært frilansjournalist i blant annet NRK og Dagbladet. Breen har skrevet en rekke bøker om kvinner i kulturlivet, kjønnsroller og feminisme. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Piker, vin og sang, om norske kvinnelige musikkartister og musikkgrupper opp gjennom historien.
  • Kvinner i kamp er utgitt i 27 land. Bestselgerne 60 damer du skulle ha møtt og Kvinner i kamp har hun har gitt ut i samarbeid med illustratør Jenny Jordahl.
  • Breen er tidligere leder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Andrew Kroglund

Kommentator og kulturjournalist

Andrew Kroglund er fast spaltist for Transit magasin.

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar