På Lampedusa ligger de afrikanske fiskebåtene tett i tett som et viktig symbol og bevis på menneskene de har fraktet over havet. Foto: Kristina Quintano

Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.

Folkevandringen, kjent fra juleevangeliet som ble skrevet av evangelisten Lukas, født i den syriske byen Antiokia, er for mange selve symbolet på fortellinger om julen. Når vi nå går inn i årets lysfest, er det naturlig å reflektere over hvordan året som gikk har vært for dem som søkte tilflukt hos oss.

Mens norske medier i hovedsak har hatt fokus på å dokumentere bekjempelsen av en pandemi, har en annen global epidemi fått spre seg, den globaliserte likegyldigheten. Det er snart sytti år siden Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig, ble vedtatt. Flyktningkonvensjonen skulle gjelde for alle – uansett når de flyktet og hvor de flyktet fra. Over et halvt århundre senere ser det ikke ut til at det som skulle være et velfungerende system, fungerer i praksis. Menneskene fra Syria er fortsatt ute på vandring nesten ti år etter at krigen brøt ut. Nylig satte en familie fra Damaskus seg i en båt i havna Agadir i Marokko med kurs mot Gran Canaria. De hadde gått i fem år.

Det finnes ikke et eneste lyspunkt for mennesker på flukt i 2020. Samtidig som våre herberger står tomme, sover de aller minste på bar bakke helt uten ly for kulden. Mens vi tenner våre lykter når det mørkner, og pakker lyden av desperate mennesker som drukner inn i vatt, er mennesker fra akkurat de områdene der den kristne julefeiringen har sin opprinnelse, fortsatt ute på vandring og opplever det samme som Maria og Josef gjorde den natten da Kvirinius var landshøvding i Syria. Det er ikke rom for dem noe sted. Aldri har vi, i moderne tid, sett så mange mennesker på flukt, og aldri har vår del av verden kjempet en så intens kamp for å holde medmennesker ute. Europas yttergrenser har satt opp fysiske grenser helt ute på havet.

Når det stenges en grense åpnes det automatisk en ny

Flukt tar ikke koronapause, og bare i løpet av første halvdel av 2020 kom det på ruten Libya/Tunisia til Malta/Italia fire ganger så mange mennesker sjøveien sammenlignet med samme periode året før. Dette til tross for at det i perioden mars-juni ikke var et eneste sivilt redningsskip i Middelhavet og søkeflyene Moonbird og Seabird også sto på bakken.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Det finnes få vitner til hva som har foregått på Middelhavet dette året, men fortellingene fra mennesker som har overlevd ferden, vitner om stadig grovere humanitære overgrep. Dette blir ofte er konsekvensen når hjelpearbeidet blir vanskeligere å utføre og overgrepene vanskeligere å dokumentere.

Færre dør når flere vet, er et av Leger Uten Grensers motto, men det er stadig vanskeligere å få informasjon fra de lukkede interneringsleirene, også de som ligger i Europa. Moria er en godt dokumentert krise. Forholdene i de overfylte leirene i Malta, Italia, Bosnia og Spania er det få som har sett bilder fra. Således blir Moria et symbol på alle leirer som befinner seg ved våre ferieparadis. 20 000 mennesker har i år ankommet de spanske øygruppene utenfor Nord-Vestkysten av Afrika, med hovedtrykk på Gran Canaria. Hotellene som vanligvis er fylt med turister, er nå fylt med mennesker som av ulike årsaker har risikert livet for en bedre fremtid.

Julaften 2015 sto jeg selv i Moria med et lite barn i armene. Under en klar iskald himmel holdt jeg lille Sonja som nettopp var blitt trukket opp av bølgene. Jeg husker at jeg kikket opp mot stjernene og tenkte at mer absurd enn dette kan det ikke bli, Sonja i armene på julaften. Men i år druknet Josef rett før jul. Mens kystvakten fra tre europeiske land visste hvor det lille barnet på flukt var, lot vi i Europa nok en liten en som trengte ly, dø på vår vakt.

Stadig oftere drukner mennesker selv når både kystvakten og ulike frivillige hjelpeorganisasjoner vet nøyaktig hvor de er. I løpet av hele 2020 har det kun i svært korte perioder befunnet seg sivile redningsskip i Middelhavet. Skipene til spanske Open Arms, tyske Sea-Watch og Sea-Eye og det norskflaggede Ocean Viking ble fort satt i karantene med kovid-19 som unnskyldning. Fra mars til juni var det ikke et eneste skip på havet dedikert til å drive søk og redning, i sommermånedene var tre av skipene i aktivitet før de nok en gang ble satt i karantene i ulike havner rundt Middelhavet. I høst var Open Arms ute på ett oppdrag, og på en uke reddet de over 250 mennesker.

Handelsskip har sluttet å svare på nødanrop fordi de ikke får legge til eller sette i land menneskene de redder i noen europeisk havn. Likevel fortsetter noen politikere å omtale søk og redningsoperasjoner som en pullfaktor til at mennesker risikerer livet på flukt over våre verdenshav.

Middelhavet er 2,5 millioner kvadratkilometer stort. Det er ingen smuglere eller mennesker på flukt som tar i betraktning at det kan eller ikke kan befinne seg et sivilt redningsskip på 37 meter et eller annet sted ute på havet. Når norske politikere påstår dette, viser de liten forståelse for hvordan en fluktrute ser ut, og de fremstår som naive i deres manglende innsikt i hvordan en fluktrute forløper.

Det vi derimot kunne hatt en kraftigere debatt om, er at våre skattepenger er med på å ruste opp libysk milits. De siste årene har EU bidratt til opprustning av den såkalte libyske kystvakten. De samme menneskene som opererer som smuglere om natten, og som tilhører ulike militsgrupper, mottar støtte fra EU, og således brukes også våre skattepenger på å trekke mennesker på flukt tilbake til humanitære overgrep i Libya, eller enda verre, vi bidrar til at mennesker drukner.

Resultatet av mer overvåking i libysk farvann er at mennesker enten følger kysten hele veien opp mot Tunis og så setter ut mot Lampedusa, eller at de reiser lenger vestover mot Marokko og setter ut på den langt farligere ruten over Atlanterhavet mot de spanske Kanariøyene.

I 2020 ble denne sistnevnte ruten den foretrukne og også den dødeligste. 20.000 mennesker har så langt i år ankommet den spanske øygruppen, med hovedtrykk på Gran Canaria. Den 13. november ble en offentlig sørgedag i Senegal etter at 500 mennesker hadde druknet i et forsøk på å ta seg til Kanariøyene. Både menn, kvinner og barn er på nytt ofre for EUs stengte grenser.

For selv om julen er en fest for lyset, en solvervsfest som feires når alt står stille, når solen snur, er det også en tid på året der nettene er lange og kulda setter inn. Over 1000 mennesker er registrert omkommet på havet i løpet av 2020, men mørketallene er sannsynligvis store. Ingen vet hvor mange mennesker som aldri har kommet frem, og ingen vet hvor mange uidentifiserte mennesker som ligger på havets bunn. Det vi vet er at mennesker er så fortvilet over forholdene der de er, at de velger å sette sine barn i en båt, vel vitende om at det er en stor risiko for at ikke alle kommer frem, og vi vet at vi ikke gjør noen ting for å hindre det i å skje. Vi vet også med sikkerhet at 25% av dem som blir reddet i Middelhavet er enslige mindreårige på flukt. I 2020 var dette opp fra 19% året før.

Den siste fredagen i adventstiden vår skylte likene av fire små barn opp på klippene i nærheten av Zawiya, vest for Tripoli. I skrivende stund ligger de uidentifiserte barna i en likkjeller i Libya. De tretti andre menneskene som var om bord i den samme båten, ble aldri funnet.

Jeg har vært både i gasskammeret i Auschwitz og i bunnen av skroget til båter som har båret hundrevis av mennesker på flukt inn i den sikre død. Kloremerkene på veggene på innsiden av et rom der mennesker skjønner at de er i ferd med å dø, er identiske. Forskjellen er at vi aldri kan si at vi ikke visste at det skjedde i våre dager.

Kristina Quintano

Budbringeren fra Helvete/Middelhavskorrespondent

Kristina Quintano, for mange kjent som stemmen bak Facebookbloggen Budbringeren fra Helvete, har i snart tjue år dokumenterte båtflyktningers reiser over Middelhavet. Hun har base i Oslo og Malta og er ny fast spaltist i Transit magasin. Fra januar 2021 vil du kunne lese månedlige oppdateringer fra situasjonen i Middelhavet og langs andre aktuelle fluktruter.

TILBUD TIL DERE SOM FØLGER Facebook-loggen Budbringeren fra Helvete – Bidra med støtte til et helt nødvendig journalistisk prosjekt: 40% rabatt gis på årsabonnement eller månedsabonnement ved å benytte rabattkoden BUDBRINGER.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)