Mange frykter at Modis ansvarsfraskrivelse, til fordel for det frie markedet, har lagt landet åpent for en tredje smittebølge, skriver Nielsen og Jakobsen.

NY SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som framover vil publisere jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.

2021 har vært et turbulent år for India så langt. Året startet med at Indias statsminister Narendra Modi proklamerte at Indias to lokalproduserte covid-vaksiner ville “redde verden.” Allerede før pandemien var India verdens største produsent av generiske legemidler og dekte mer enn 60 prosent av det globale behovet for vaksiner.

Via eksport av indiskproduserte covid-vaksiner ville India plassere seg som en av verdens førende bidragsytere i kampen mot covid, og i januar eksporterte man sin første leveranse, som del av landets nye «vaksinevennskaps»-initiativ.

På den tiden hadde India under 20.000 nye smittede per dag, et svært lavt tall for et land med 1,3 milliarder mennesker. Man følte seg trygg på at man hadde beseiret pandemiens første bølge som herjet høsten 2020 – så sikker var man i sin sak, at Modis parti, Bharatiya Janata Party (BJP), på triumferende vis vedtok en resolusjon som erklærte «seier over Covid-19».

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Vaksinediplomatisk fremstøt

I tillegg til å bidra til å «redde verden», skulle den indiske eksporten av vaksiner også fungere som et «vaksinediplomatisk» fremstøt. Strategisk distribusjon av vaksiner brukes her til å styrke eksisterende bånd til utvalgte land, eller til å etablere nye relasjoner som styrker giverens kapasitet til å utøve innflytelse utenfor egne landegrenser.

India er langt ifra alene om å praktisere et slikt vaksinediplomati. Særlig Kina og Russland har være meget aktive på denne fronten, og det samme er nå USA, som har aktuelle planer om å donere så mye som en halv milliard doser av Pfizer/Biontechs koronavaksine til fattige land.

Selv om India aldri ville kunne hamle opp med disse stormaktene, stod det likevel i de første måneder av 2021 klart at et vellykket stykke indisk vaksinediplomatisk arbeid kunne få store, positive ringvirkninger for landet, og for statsminister Modi. Noen kommentatorer gikk enda så langt som til å antyde at en permanent plass i FN sikkerhetsråd – som indiske regjeringer lenge har ønsket seg – ville være innenfor rekkevidde.

Logikken bak et slikt resonnement var at generøse leveranser av indiskproduserte vaksiner til utvalgte land ville skape økt goodwill hos mottakeren – goodwill som seinere ville kunne veksles til politisk støtte i de rette fora, som for eksempel FN. 

Fokus på Afrika og Sør-Asia

I perioden januar til april 2021 fokuserte indisk vaksinediplomati særlig på utvalgte land i Afrika, og på Sør-Asia. Dette er nettopp de to regionene som de siste to tiårene har vært sentrale mottakere av indisk bistand. Sistnevnte er også Indias umiddelbare nærområde, og Bangladesh, Nepal, Sri Lanka, Bhutan, Afghanistan, Maldivene og Myanmar var alle viktige mottakere av India-produserte vaksiner frem til april.

Dette er land som India betrakter som en del av sin innflytelsessfære; men det er også land hvor Kina har økt sin innflytelse de senere årene, ikke minst via sitt «Belt and Road Initiative». Via vaksineeksport til nærområdet søkte India da også å styrke sin posisjon som den reelle stormakten i Sør-Asia.

I Afrika har helse- og legemiddeldiplomati vært nøkkelkomponenter i Indias afrikapolitikk i snart mange år, også før pandemien. Dette er sektorer hvor India står sterkere enn Kina, som ellers er den store globale aktøren i Afrika. I dag er Kina Afrikas største handels- og investeringspartner, noe som store kinesiske infrastrukturprosjekter i mange afrikanske land vitner om. Men India har også ambisjoner i Afrika, hvor man motsatt Kinas «top-down» tilgang forsøker seg med en mer partnerskapsbasert agenda, drevet av lokale ønsker og behov.

Sånn sett fremstår den indiske satsningen på å eksportere vaksiner til utvalgte land i Afrika som en naturlig utvikling av det eksisterende indo-afrikanske samarbeidet rundt helse og medisiner, noe som man forventet ville få positiv effekt på Indias diplomatiske posisjon i Afrika mer generelt. 

En viss geopolitisk rivalisering med Kina har altså vært synlig i indisk vaksinediplomati denne våren, både i Sør-Asia og Afrika, men også så langt vekk som Latin-Amerika. Her har India blant annet donert en mindre mengde vaksiner til Paraguay, et av få land i verden som anerkjenner Taiwan som en selvstendig stat. Kina skulle etter sigende ha tilbudt Paraguay kinesiskproduserte vaksiner mot at man til gjengjeld sluttet å anerkjenne Taiwan, noe Paraguay nektet. Kina trakk seg, og India trådte til.

Fullt stopp

I mars og april stoppet imidlertid det indiske vaksinediplomati helt opp. Da rammet nemlig den voldsomme andre bølgen av epidemien India med full kraft. Smittespredningen toppet seg i mai hvor man registrerte over 400.000 nye tilfeller per dag, men de reelle tallene er med sikkerhet mange ganger høyere. Tusenvis av liv gikk tapt daglig, og bilder av fortvilte indere på desperat jakt etter oksygen, og endeløse rekker av brennende likbål gikk verden rundt. Selv i dag, mange uker etter at smitten toppet seg, dør mer enn 1.000 indere hver dag på grund av Covid-19.

Smitteeksplosjonen hjemme førte til kraftig kritikk av den trege vaksinedistribusjonen i India. En av hovedprodusentene, Serum Institute of India (SII), ble kritisert for å ha eksportert store mengder vaksiner på bekostning av den indiske befolkningen, som nå sto midt i en akutt vaksinemangel. Faktisk var det så ille at vaksinasjonstempoet begynte å falle da andrebølgen toppet seg.

Kravet om at indiske vaksinedoser først og fremst skulle settes i indiske armer vokste raskt, og for å imøtekomme den voksende kritikken av vaksinepolitikken snudde man i en mer «vaksinenasjonalistisk» retning: indiske vaksiner skulle gå til den indiske befolkningen. Den vaksinediplomatiske eksporten ble da nedskalert fra slutten av mars, og i april ble den stanset fullstendig. Det har den vært like siden, og i beste fall vil den starte opp igjen etter sommeren.

Indias skiftende vaksinepolitiske kurs har hatt både forventede og uventede konsekvenser. Som forventet har eksportstoppen hatt alvorlige negative ringvirkninger i Sør-Asia og Afrika, hvor det er oppstått akutt og alvorlig vaksinemangel. Flere afrikanske land er avhengige av WHOs COVAX-vaksineprogram, som i sin tur er avhengig av indiske SII for forsyninger, som nå har stoppet opp.

I tillegg til utfordringene knyttet til en uvaksinert afrikansk befolkning, ble brorparten av de første millioner vaksinedoser som Afrika fikk satt som førstedoser. Når de indiske forsyningene nå tørker inn, øker risikoen for at 12-ukersintervallet mellom første og andre dose overstiges.

Vaksineprofitører

Mer uventet – eller i all fall mer underkommunisert – er det at den indiske medisinske industrien har tjent styrtende med penger uansett om deres vaksiner er blitt eksportert eller brukt hjemme. Stort sett alle indiskproduserte vaksiner fremstilles av landets to største produsenter, SII og Bharat Biotech. SII fremstiller AstraZeneca-vaksinen på lisens og sitter på 90 prosent av det indiske marked. Adar Poonawalla, eieren av SII, er verdens 165. rikeste mann, og driver på siden også big business i hesteveddeløp.

Bharat Biotech fremstiller vaksinen Covaxin, til hvilken den indiske regjeringen innehar den intellektuelle eiendomsretten. Men på tross av at retten til Covaxin slik sett er «statseid», har Bharat Biotech helt frem til mai måned hatt monopol på produksjonen av denne vaksinen.

Begge indiske produsenter har stolt proklamert at deres vaksiner er «de billigste i verden». Det de ikke har snakket så høyt om, er at det også er de mest profitable. For hver vaksinedose som selges til et indisk privatsykehus har SII en profitt på opptil 2000 prosent. For Bharat Biotech er tallet nærmere 4000 prosent. Dette er mye høyere enn for Pfizer og Moderna, hvor profittmarginen er «kun» henholdsvis 650 og 500 prosent.

Slike profittmarginer har med rette fått kritikere til å hevde at Modi har gjort alt for lite for å begrense farmasøytisk profittjakt under pandemien. Fremfor å standardisere prisen, fastsette et pristak, operere med sentralisert vaksineinnkjøp eller tillate at andre aktører enn de to store også produserer vaksiner, besluttet Modis regjering midt under den andre smittebølgen at halvparten av alle indiske vaksiner skulle være tilgjengelige på det frie markedet.

Her skulle altså Indias 28 forskjellige delstater og alle landets private sykehus – og dem er det mange av – konkurrere om å skaffe seg de vaksiner de ønsker. Alle med bare en smule innsikt i grunnleggende markedsmekanismer kan regne ut hvordan et slikt scenario vil utspille seg.

Protestene mot denne fremgangsmåten har da også vært store, og fra og med denne uken har Modi bestemt at sentralregjeringen nå vil kjøpe 75 prosent av alle vaksiner direkte fra produsentene og distribuere dem til befolkningen gratis. Myndighetene lanserer samtidig et mer ambisiøst vaksinasjonstempo blant en befolkning der kun knappe fem prosent per dags dato er fullvaksinert.

Mange frykter at skaden som allerede er gjort, i kraft av Modis ansvarsfraskrivelse til fordel for det frie markedet, har lagt landet åpent for en tredje smittebølge. Den vil etter ekspertenes vurdering ramme India allerede i oktober.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)