Under et digitalt møte i Verdens økonomiske forum (WEF) i slutten av januar 2021 erklærte den indiske statsministeren Narendra Modi at landets koronapandemi var «over». Landets håndtering av viruset var en suksess, hevdet han. Samtidig baserte Modi seg på en utbredt forestilling blant landets politiske lederskap om at indere hadde opparbeidet en unik immunitet. Alt dette var fullstendig feil.
I stedet for å forberede landet på en ny bølge, gikk Modis parti, det hindunasjonalistiske BJP, til delstatsvalgkamp i Vest-Bengal. Enorme folkesamlinger og religiøse festivaler ble tillatt. Vi kjenner det grusomme utfallet. Det anerkjente tidsskriftet The Lancet skriver om en «selvforskyldt nasjonal katastrofe».
Mindre velkjent er det at kriser har vært en gjenganger gjennom Modis politiske løpebane. Den prisbelønte indiske forfatteren Arundhati Roy kaller sågar regimet hans for en «krisegenererende maskin». I sin tid som statsminister siden 2014 har Modi strategisk skapt kriser og konstruert bestemte narrativer der krisene tjener ham politisk.
Kriser er slik sett en sentral komponent i Modis autoritære populisme. Dette er et politisk prosjekt som konsentreres om Modis person, hans velkultiverte image og påståtte visjonære tenkning. Essensielt her er en retorikk om den «sterke» og «muskuløse» lederen med evne til «handlekraft». I motsetning til andre indiske politikere, hevder Modi, går han til umiddelbar aksjon «for nasjonens beste», med uttalte ambisjoner om ekspansiv økonomisk vekst og storhet for India på verdensscenen. Vel å merke er «nasjonen» definert som den hinduistiske majoritetsbefolkningen, stilt overfor en truende «annen» i form av muslimer, regimekritikere og andre som ikke tjener hindunasjonalismen.
Retorikken om indisk «storhet» er hul. Den indiske økonomien har vært stagnerende over flere år og særlig siden 2016. Økonomisk ulikhet har økt kraftig under Modi. India er et av landene i verden som bruker minst av nasjonalbudsjettet på helsevesenet, og konsekvensene av dette åpenbarer seg nå i all sin gru. For store deler av befolkningen har situasjonen blitt stadig mer prekær siden Modi kom til makten.
En vedvarende økonomisk krisetilstand er også en grunnleggende del av den nyliberale økonomiske modellen landet har praktisert siden tidlig på 1990-tallet, som hovedsakelig tjener landets eliter. Sett i dette lyset, kan Modis strategi med å manipulere kriser som underbygger hans image som handlekraftig leder forstås som en nødvendig tildekningsmanøver.
Dette har vi sett tallrike eksempler på de siste årene. Som den sterke handlingens mann, annullerte Modi i 2016 store deler av landets valuta nesten uten forvarsel. Modis retorikk dreide seg om å bekjempe korrupsjon, men resultatet var økonomisk nød for flertallet, uten å påvirke den omfattende korrupsjonen som har toppet seg under Modis lederskap. Likevel var Modi langt på vei suksessfull i å gi inntrykk av handling. Oppslutningen holdt seg.
I mars 2020 annonserte Modi på lignende vis med få timers varsel en av de strengeste covid-nedstengningene i verden. Håndhevelsen var brutal, den statlige hjelpen totalt utilstrekkelig. Så mange som 75 millioner indere havnet i fattigdom grunnet nedstengingen. Men Modis oppslutning holdt seg fortsatt. Dette kan igjen langt på vei forklares ved at hans image som handlingens mann fikk spille seg ut.
Nedstengningen gikk, som forventet, hardest utover det store flertallet som var i prekære økonomiske situasjoner. Samtidig tilegnet landets rikeste seg stadig mer, slik vi også har sett i andre deler av verden under pandemien. For Modi kunne pandemiens krise fungere som nyttig bortforklaring på en stagnerende og dypt ulik økonomi. Samtidig kunne den også fungere som lynavleder for voksende politisk misnøye – blant annet med en upopulær lovgivning han innførte i 2019 som innskrenker demokratiske rettigheter for religiøse minoriteter; og med liberaliseringen av landbruket, som titusener av bønder har protestert mot i et halvt år, midt i hovedstadens gater.
Slik politisk misnøye har blitt besvart med stadig hardere hånd – brutalitet, trusler og demokratisk innskrenkning. Ingenting er som en god krise for å legge til rette for politisk undertrykking. Og Modis politikk næres av slike kriser, og av de «krisenarrativer» de muliggjør.
Den andre koronabølgen som nå skyller inn over India, ser imidlertid ikke ut til å la seg innordne i Modis «krisegenererende maskin». Krisen er, som The Lancet påpeker, selvskapt av et politisk regime sentralisert omkring Modi. Men denne gangen har Modi verken kontroll på selve krisen, ei heller med krisenarrativet. For kritikken mot myndighetene er stor og voksende. Modis image som effektiv handlingens mann har fått seg en kraftig trøkk.
Denne kommentaren er skrevet av Jostein Jakobsen og Kenneth Bo Nielsen, Universitetet i Oslo.
